fra sofaryggen

Jeg prøver å se lyst på livet, og gripe de mulighetene jeg kan få. Noen ganger er det en frossen loffskive langs skisporet, andre ganger en gjenglemt middagstallerken på kjøkkenbordet. Men livet består jo ikke bare av mat, og siden jeg er en spretten Jack Russell med hvite tenner jobber jeg litt som vakthund. Stort sett går dette bra. Jeg har i tre år hatt stamplass på sofaryggen, og derfra har jeg passet på hus og hage, bjeffet når katter krysser min eiendom, varslet når det kommer kunder og ellers overvåket ro og orden.
Dette trodde jeg alle var strålende fornøyd med, og at mat og kos var lønn for dette strevet.
Men nå er jeg litt usikker. Sist søndag, mens jeg var ute og lekte i snøen, ommøblerte matmor og matfar i stua. Greit nok, jeg skjønner jo at de ikke alltid kan spørre hva jeg synes. Men tenk dere hvordan jeg følte meg da jeg kom trippende inn, med snø på snuten og mat i blikket, og stamplassen min var vekk?
Nå må jeg holde utkikk fra gulvet, og stå på to for å se ut av vinduet. De må da skjønne at selv jeg blir sliten av dette?
Jeg lurer på om matmor hevner seg fordi jeg ble så redd en gang det raste snø av taket at jeg falt ned fra utkikksposten og gjemte meg under kjøkkenbordet? Eller kanskje gjorde de det fordi jeg lager sånne snutemerker på vinduet? Unnskyld meg i såfall, det er ikke så lett å bruke lommetørkle når man bare har labber.
Argumentet om at de gjorde det for å få bedre plass tror jeg ihvertfall ikke på. Jeg hadde god plass jeg!

Og hvis dere ikke tror meg, så er bildet tatt før de flyttet om. Nå må de vokte søppelkassene selv mens jeg ligger på gulvet.