Mormors broderte kalender henger på kjøkkenveggen, fylt med twist og filthjerter. I år som før om årene.
Og i år som før om årene har vi vært gjennom forhandlingsrunder om pakkekalender, sjokoladekalender, Build-a-Bearkalender og alt annet som ikke tjener til stort annet enn å fylle andres lommer med penger og vårt hjem med skrot.
Vi har gjort det, vi har løpt rundt og skaffet undertøy, penner, viskelær, hårpynt og andre småsaker av sorten som bare blir liggende. Vi har hatt flere kalendere og opplevd stresset med å åpne luker, rive av papir. Og gleden forsvant, adventskalenderen som skulle være en fin måte for de søte små å telle ned til julaften på ble en snakkis på skolen og sammenligningsgrunnlag for hva man fikk og ikke minst hva de andre fikk. ( selvsagt fikk alltid alle andre mye finere gaver...)
Vi så også at med en bursdag 25. desember ble det etterhvert vanskelig å finne gaver til alle anledningene, 24 kalendergaver, julegaver og bursdagsgaver fordelt på få dager gjør noe med fantasi og giverglede. Det gjør også noe med gleden hos den som skal få, få og atter få. Og selv om dette er mange år siden så husker Fruen fremdeles med gru det året Woody gikk i svart 2.juledag fordi det ikke var en eneste gave å oppdrive, han var jo tross alt inne i en god stim...
Derfor kjører vi nå knallhard linje. Noen dager er det en twistbit, andre dager er det en gave eller en opplevelse. Det trenger ikke være så mye hver dag. Vi får heller være de kjipe foreldrene...I tillegg prøver vi å putte inn et snev av sosial samvittighet i de søte små, for selv om vi ikke er av de råeste på u-hjelp og fadderbarn så bidrar vi litt. Og selv om et av husets lyse hoder mente at vi ved å shoppe mer ville bedre levevilkårene for arbeiderne i fattige land, så er vi voksne sjarmert av vinklingen men ikke enige.
Dessuten, det skal da være litt mer på julaften, selve dagen? Det er da vitterlig det som er dagen for gaver og godter, det skal ikke bare være en dvask finale med de gavene vi ikke fikk plass til i selve kalenderen?
Og ære være alle som har pakkekalender og alle de andre kalenderene. Det passer for noen, men det er også lov å si at dette synes vi blir for mye.
Honnør til dere som tør være de "kjipe foreldra". -Mia, er heldig hun, hun har 5 julekalendere! Fikk jeg høre om dagen. -Ja, det er idioti, svarte jeg. Ha ha ha, orka ikke diskutere mer, appelere til solidaritet med de fattige osv.
SvarSlettPakkekalender her også. Og to sånne kalender-lodd fra idrettslaget. Og da fikk åtteåringen avslag på sjokoladekalender - og er sur.
Men heldigvis virket hun fornøyd med første kalendergave.
Takk, takk, TAKK! Endelig et ærlig og fantastisk godt innlegg om pakkekalendere! Blogglandia er fullt av innlegg i dag om all verdens lekre kalendere med massevis av store pakker på, men ingen forteller om de ungene som blir godt vant og kravstore. Jeg skjønner bare ikke logikken med å telle ned til en dag fylt med pakker ved å åpne masse pakker? Og som du sier, hva da den dagen det ikke kommer pakker? Skjønner treåringer det? Jeg har en venninne som har laget pakkekalender til datteren på åtte måneder... Lykke til den dagen HUN blir tretten, sier nå jeg. Eller en mamma som klaget på Facebook over at det ble så dyrt å lage pakkekalender til døtrene på 16 og 18..... Skyld deg selv, sier nå jeg!
SvarSlett... Her er arvingene bare seks mnd, og synes pakkebånd er det fineste i hele verden. Håper jeg klarer å være like tøff til å stå i mot kalenderkjøret som det du er når vår tid kommer!
Jeg tror egentlig ikke dere er så knallharde og "kjipe" - sjokolade, gaver og opplevelser - slik som du beskriver det - i skjønn forening høres jo veldig langt fra knallhardt og kjipt ut. Ganske midt på treet ville jeg gjette på. Det er sikkert noen der ute som "går seg bort" i pakkemaset, garantert. Men mange er jo ganske reflekterte og nøkterne også. Og så må vi jo passe på at det skal være hyggelig for ungene, ikke noe de skal ha dårlig samvittighet for. Det er vårt ansvar å velge, vi som er voksne.
SvarSlettOg angående estetikken og framstillinga - der får vi vel være litt rause med hverandre. Noen liker stramme hvite linjer og noen er heldige og har gamle broderier. Vi har jo ikke den gamle kalenderen hjemmefra alle sammen - noen av oss lager noen nye varianter - det blir våre ungers "gamle kalender hjemmefra."
Elisabeth: Det har jeg også sagt en gang! Og etterpå bad jeg pent om å ikke bli sitert på det...
SvarSlettLykkelinn: Og takk! Og det e rakkurat det du nevner som er problemet, nemlig når man skal slutte. Og særlig med gutter, de er ikke så lykkelige over å få stasj og pynt og (ihvertfall her i huset) er ideen om hva som ville vært ideelle kalendergaver ganske omfattende...
Underveis:Enig! Jeg e rheldig og har gammel kalender, men den var jo ny for en generasjon siden. De søte små kan jo ikke akkurat dele den når de får barn, så der blir det en diskusjon. Hvis da ikke begge vil lage nye tradisjoner. Og jeg synes heller ikke vi er kjipe, det er mer ungene som har visse motforestillinger mot twistbitene.Gavene er slikt de nesten trenger, ting d ehar ønsket seg og opplevelsene er av typen vi ville gjort uansett. For meg er det viktig å ta et valg, ikke at alle skal være enige i, eller følge vårt eksempel. At jeg gjerne kunne brodert ny kalender for eksempel siden jeg har sett mange som er finere enn vår, det er en annen side av saken...
Nydeleg brodert kalendar. Absolutt ikkje kjip etter min meining, men fin og omtenksam.
SvarSlettDet er en skummel utvikling med pakkekalendre og nissebesøk gjennom hele desember. Det bra noen holder igjen
SvarSlett