Det hender man kommer i snakk med folk i nærmiljøet og litt ut i samtalen merkes det at vedkommende er noe mer oppdatert på Fruens liv og virke enn hva man kunne forvente. Da kan man selvsagt anta at man står det i munter passiar med en synsk person som ser at Fruen har ubarberte legger og ligger tre dager etter skjema med en bunad, eller; man står sammen med en av de som er innom og oppdaterer seg på livet hos FruStorlien.
Da man, for noen år tilbake, hadde vurdert fram og tilbake hvorvidt man skulle begi seg ut i bloggverdenen var akkurat dette med å være sånn passe anonym et av kriteriene. De søte små fikk nye navn, husets herre ble hetende Høvdingen og selv bruker man det man engang sa til en tafsende fotograf du kan kalle meg Fru Storlien.
I starten var det enkelt og greit, man visste stort sett ingen ting om de som leste, og det stod Fruen fritt å skape et univers som ligger omtrent på sannheten, men kanskje ikke alltid helt. Om man skulle blogget med navn og bilder, måtte kravet til sannhetsgehalt vært større da? Og måtte man innrømme at den lystige gjesteskribenten ikke alltid lar labbene raske over tastaturet sånn helt på egen hånd?
Ville det vært flere lesere, og ville leseropplevelsen vært annerledes om dere visste hvor Barndommens dal ligger, om dere visste hvor vi bor ( og dermed kunne regnet ut hvilken skole de søte små frekventerer)? Hvor mange detaljer er nødvendige å gi, og er det mer spennende å lese mellom linjene og føle at dere kjenner Fru Storlien enn at man byr på seg selv og lar dere se nøyaktig hvor gråhåret man er, og hvor ustelte negler en sydame er i stand til å opparbeide?
Og ville dere synes det var morsommere med et helfigurs bunadbilde fra årets 17.mai enn dette fra en tid der det å la seg avbilde i lite flatterende positur på en trehjulssykkel var helt greit midt på lyse dagen?
Og kanskje aller mest; Ville dere sluttet å ta kontakt for bunadjobber om muligheten for å bli beskrevet som dagens kunde var tilstede?
Heisann,
SvarSlettsynest bloggen din er så akkurat passe anonym. Så lenge det handlar om bunad, kvardag, og ikkje minst fornøyelege kundar, så kosar eg meg stort, iallefall. Er sjølv i den situasjon at eg gong på gong blir leita opp av ein svært slitsom eks (frå eit heilt anna land og meir enn 20 år tilbake). Webshots fann han, twitter fann han - men bloggen har han ikkje funne. Den skjermar eg - og tenkjer nøye over kvar detalj eg legg ut. Likevel er det meg - og eg har stor glede av den.
Ja det er klart, om du hadde blogga med fullt navn hadde ingen trodd på at den furbente kunne traktere tastaturet, he he.
SvarSlettNei, jeg synes du har en fin form og byr på deg selv, som det heter. Som leser føler man at man kjenner deg likevel. Jeg har det på samme måte, det er ikke nødvendig å være så privat at barns skole kan identifiseres osv. Jeg hadde blitt helt paranoid tror jeg, sånn i køen på lokalbutikken, og følt meg beglodd om jeg hadde vært helt uanonym.
Miranne: Det må være ubehagelig. Og selv om jeg ikke har noen slike element, så er dette en av årsakene til at jeg foretrekker å være lett ugjenkjennelig. Det er ikke alle jeg kjenner eller har kjent som trenger lese min versjon av fortid og nåtid.
SvarSlettElisabeth: Der er du inne på noe viktig - den geniale bikkja må jo skjermes for talentspeidere...Du vet, en skrivende hund kunne jo gjort seg godt som underdog i et og annet ikke navngitt politisk parti som alt er kjent for å ha en og annen dirty dog i medlemsrekkene.
Det er da befriende for meg som leser også, at du er anonym. Du har større frihet til å gjøre gode historier enda bedre. Dessuten blir bloggere som framstår med fullt navn og bilde så personlige at det er svett å lese - det dropper jeg fullstendig å delta i. Så køyr på, frue!
SvarSlettLovise: Takk! Og jeg er enig, det blir frot altfor tett og klamt.
SvarSlett