Hvordan overleve som vikar?

Det fine med å være vikar i ny og ne er at man slipper billig unna det meste av ansvar for karaktersetting, anmerkninger for snusing/spising/drikking og sminking i timene. Eller altså, iherdige vikarer med ambisjoner om å ta den forjettede ped-en ville vel tatt ansvar for den slags. Fruen er mer av den oppfatning at så lenge de jobber får man leve med pudder og pærer på pulten.

Men dog, et sted går grensen. Og, om noen av dere lesere skulle la dere friste til å være vikar ( uten ped) så styr unna disse måtene å starte en samtale på:

1. Jo altså, jeg har svennebrev som buntmaker. Vet dere hva det er ? 

Åhja, det visste de gitt og resten av dagen fikk man gråtkvalte blikk og snufsende kommentarer om myk mink og steinhard samvittighet.

2. Ærlig talt, trenger du all den sminken? Er det ikke kaldt med så lite klær?

Hallo, tror du at du er morra mi eller?

3. Dere vet, alle kan ikke bli designere.

Hæh, skal vi bli sånne kjipinger som bare sitter og syr til vi spyr? Underforstått, sånn som deg?

4. I dag skal dere jobbe med det gyldne snitt. Dette er jeg helt blank på, men dere har visst hatt om det forrige uke? Ikke det? Ok, gå på biblioteket og les en time og kom tilbake etter pausen.

Ja, gjett om de kom tilbake...særlig...

5. Kan dere vise meg prøvelappene dere har sydd hittil?

De fleste som har gått på en sømlignende linje husker sikkert prøvelapphelvetet kvelden før innlevering av permer. Så hvorfor man midt i et semester gidder spørre om å få se samlingen er en gåte.

Men til slutt, av mitt hjertes godhet skal det deles en glitrende oppdagelse;  nemlig hvordan man skal få ungdommen nu tildags til å jobbe;
 si de forjettede ord - dere kan gå hjem når denne oppgaven er ferdig!