om å holde sykurs

Kursene i generell bunadsøm er greie på den måten at når deltakerlistene kommer så har de en egen kolonne hvor deltakernes prosjekt står. Selvsagt kan jeg få litt høy puls hvis det er teknikker jeg ikke har vært borti på en stund eller bunader som mangler monteringsanvisning og relevante plansjer. Men i verste fall er jeg ærlig om kunnskap som ikke er helt tipp-topp og passer på å hele tiden ligger omtrent en uke foran eleven.

Sykursene derimot, der vet jeg ikke hva jeg får. Noen tar kontakt på forhånd og spør om de kan sy det ene eller det andre, men stort sett er det ganske åpent og dermed ganske spennende. 

Som nå;

en elev ville sy bukser til seg selv

en elev vil gjerne sy kjoler til døtrene

en elev oppdaget at det nyinnkjøpte dusjforhenget var for langt og innså at den slags bør man kunne fikse selv

en elev vil rett og slett slutte å skule olmt på symaskina

Og de fleste vil egentlig bare begynne å sy. Enten fordi de sluttet med det for mange, mange år siden eller fordi de støtt og stadig tenker at det å sy må da være mer enn hva man lærte i grunnskolens håndarbeidstimer. 

Mine sykurs er basert på ideen om at de fleste er mer motivert for å sy noe de har lyst til å sy enn noen jeg synes de bør sy.  

Kanskje ville det blitt roligere og mer forutsigbart hvis vi først brukte en time på prøvelapp rettsøm, sikksakk og blindsøm for deretter å gyve løs på glidelås, stikklomme og belegg. 

Men om du for eksempel har meldt deg på et kurs og ønsker å sy et enkelt skjørt med strikk i livet så trenger du ikke glidelås og belegg. Ihvertfall ikke på dette kurset.

Neste kurs derimot, da har du sydd mange nok skjørt og vil sy noe annet. 

Jeg bruker heller ikke mye tid på felles undervisning den første kvelden. Det har jeg gjort. Men det eneste deltakerne vil, er å begynne på sitt eget prosjekt. Så da gjør vi det. Vi snakker litt, jeg forteller kanskje litt om min vei fra umotivert elev på sømsalen til å bli hun med to svennebrev og et ønske om å motivere andre til å oppleve gleden ved å sy.
Og når jeg er ferdig forteller elevene hva de vil sy og hvorfor. Og så begynner vi.

Noen skal begynne med å tre symaskina for første gang. Noen skal sy sammen en ferdigklippet skopose. Noen skal tegne av og klippe ut et mønster, feste delene på stoff og klippe.  

Noen øver på knapphull og finner ut hva de forskjellige føttene, knottene og knappene på maskina er. 

Jeg vet hvordan jeg vil at en søm skal se ut. Jeg vet at et plagg med rette sømmer, pent sikksakket sømmonn og nedsydd belegg holder seg bedre i bruk og vask enn et plagg som er en lurvehaug inni.
Jeg vet at sømmer må festes og at knapper i ytterplagg syes i med sterkt tråd.
Alt dette kan jeg fortelle. Men jeg må også fortelle hvorfor det skal være slik, slik og ikke slik.
Argumentet om at det skal være pent på vrangen e rikke godt nok. Det skal være pent på vrangen fordi rette sømmer er lettere å stryke ut og de drar seg ikke i vask. Korrekt sømmonn øker plaggets slitestyrke og levetid fordi sømmene ikke rakner i bruk og alle synlige sårkanter skal sikksakkes ( som også heter kastes over eller overlockes ) for at de ikke skal trevle seg opp og dermed bidra til at sømmene rakner.
Jeg tror på å motivere ved å forklare årsaken bak de ulike løsningene og å ufarliggjøre symaskinene.
For som jeg sier; det er du som er sjefen, symaskina løper ikke etter deg og slår deg. Og om du havner på ville veier, slå den av, nullstill alt og begynn på nytt. Du er sjefen.


Og ja forresten;
dusjforhenget er forkortet og hengt opp.