Hva skal du bli, sa du?

Hva skal du bli når du blir stor?

Spørsmålet er enkelt å svare på når du er fem år og blygt kan hviske polleti eller dyrlege...eller magedanser for da kan jeg sove lenge hver morgen og være på restaurant hver kveld...Det er ikke like lett når du er femten år og det forventes at du skal levere et omfattende og vel begrunnet svar som gir deg voksenpoeng nå og pensjonspoeng i fremtiden.

Nå som familiens førstefødte akkurat har søkt videregående skole har det dukket opp noen tanker om hva vi forventer av ungdommene vi omgås og skolene de velger å søke seg til. Som mor, eller foreldre, er det lett å overføre egne drømmer, ønsker og ambisjoner på den håpefulle. Kanskje er det en drøm vi selv hadde, et utdanningsløp som ikke fantes i mils omkrets eller det evige ønsket om at barnet skal bli lykkelig, harmonisk og veltilpasset. Alt dette man tenker på morgen, middag og kveld helt til man innser at dette ikke handler om hva jeg vil, men om hva den håpefulle selv vil.
Det har ikke noe å si om du har sett for deg poden som ivrig laborant, leken barnehageonkel eller distre doktor dyregod hvis han selv drømmer om noe helt annet. Dine drømmer er ikke nødvendigvis barnets drømmer. 

Det du derimot skal og bør gi barnet ditt er en grunnleggende tro på at det er viktigere å velge etter egne evner og interesser enn etter hva vennene søker seg til. Vennskap er viktig, men ekte vennskap overlever selv om dere havner på ulike skoler.
Ja, for det er ikke bare linje som skal velges, det skal også velges skole. Og selvsagt, slik det alltid har vært og sikkert alltid vil være, skoler har har ulikt rykte. Det er sosseskoler, taperskoler, hasjskoler ( den var ny for meg) og andre tolkninger. Dette vet elevene. Vi foreldrene forholder oss mer til informasjon i media og det vi kan søke oss fram til på nettet om karaktersnitt og frafall.

Og apropos frafall i videregående skole;
Hvordan telles dette på yrkesrettede linjer?
Slik vi får presentert statistikken i media baseres tallene på fullført treårig utdanningsløp. Men hva skjer om fem av ti elever slutter for å begynne i lære? De fullfører jo like fullt en utdannelse? Å måle en klasse som går allmenn studieretning er på mange måter enklere enn å måle en klasse der en del av elevene ikke har som mål å gå hele løpet i et klasserom, men som både skal og vil ut i arbeid for å ende opp med et fag- eller svennebrev. Dette gir utsalg på statistikken, noe som igjen fyrer opp under oppfatningen av elever på yrkesrettede linjer som mindre motiverte enn elevene på allmennfag.

Er vi egentlig tjent med at lokalaviser unyansert trykker disse statistikkene uten å utdype hvordan slike forskjeller kan slå negativt ut både for skolene og for de som skal søke videregående skole?
For det er bare å innse det, ingen ønsker å ha barn som ikke lykkes med livet og i det ønsket ligger det å ville det beste for barnet. Og det igjen innebærer blant annet at man ikke nødvendigvis ønsker å sende sin håpefulle til en linje med skyhøyt frafall - for der er det sikkert noe galt med alt ( elever, lærere, faglig innhold og formidling). Nei, vi velger noe som de fleste kommer gjennom, noe trygt.

Dere som har lest Fru Storlien en stund vet at dette med fagopplæring engasjerer.  Jeg tror fullt og fast at vi trenger håndverkere her i landet like mye som vi trenger leger, aksjemeglere og personlige trenere. Vi trenger ingeniører med teknisk innsikt ervervet via yrkesrettet bakgrunn og designere som vet hvorfor et kypertvevd stoff kan være mer hensiktsmessig i plagg som krever slitestyrke enn en vanlig lerretsbinding. Vi trenger et samfunn med plass til alle; de som er skoleflinke og dermed definert som vellykkede, de arbeidsssomme som lykkes uansett hva de gjør, de som slår seg fornøyd til ro med en jobb i kassa på nærmeste matbutikk og de som velger den utdannelsen som garanterer jobb der og da. Vi trenger et samfunn der folk ønsker å jobbe i jobber de trives med, jobber de mestrer og jobber som gir personlig vekst og ønske om å jobbe frem til pensjonsalder.

Det vi ikke trenger derimot, er et samfunn der vellykkethet sidestilles med antall år på høyskole, studiepoeng og potensiell inntjening i øvre skatteklasse. Vi trenger mangfold!
Og ikke nok med det, vi trenger norsktalende mangfold. Og det sier jeg aldeles uten rasistiske baktanker eller med noe som helst ønske om stengte grenser. Jeg sier det fordi jeg har stått på eget kjøkken med en bredbåndinstallatør som i inspirerte stunder snakket gebrokkent tysk og ellers kun et slavisk språk som jeg bare kan si skål på og tro meg - det var ikke tid og sted for nastravidja.
Jeg vil, som lite teknisk, ha hjelp av en jeg kan kommunisere med og som forstår hva jeg prøver å forklare. Og jeg er sikkert ikke den eneste som synes det er trygt å kunne snakke i hele setninger med den som skal pusse opp badet, male huset, måke snø uten å ødelegge hekken, passe barn, stelle mor...ja i det hele tatt de som skal gjøre jobbene som pr i dag ikke er definert som spesielt populære.

Og til deg som leser;
Hvis den ungdommen du snakker med skal søke seg til elektrolinja - hvorfor er det så viktig å kartlegge hva han eller hun skal med livet sitt og om det er en altoverhengende plan bak det hele?
Tenker du på at når denne eleven står der med et fagbrev har han eller hun en utdannelse som det kan bygges videre på?
Så med det i bakhodet...kan du ikke like gjerne spørre de som velger ssp hva de  disse tre årene skal danne grunnlag for? Det å velge allmennfag er heller ikke ensbetydende med å ha en fiks ferdig masterplan.
Og du, det du ville bli da du gikk ut av ungdomsskolen...ble du det? Og om du ikke ble akkurat det du fablet om - angrer du? Eller ble livet fint likevel?