hva har du på hjertet?

For en del år tilbake valgte jeg bort jobb i byen og etablerte egen virksomhet i hjemmet. Ikke fordi jeg hadde klokkertro på at jeg ville leve lykkelig som bunadtilvirker med egen bedrift, men fordi jeg hadde en innsett at det i vår familie ikke passet så godt med to voksne med ukurant arbeidstid og variabel reisevei.
I tillegg bruker jeg veldig ofte skjørt eller kjole, og synes ikke det å gå i dongeribukser gjør meg til et bedre menneske i det hele tatt.
Og jeg liker å bake...
Så, kanskje er jeg ikke så opptatt av likestilling og kvinners rett til å ta styring i sitt eget liv? Kanskje ville du sett meg fra utsiden og tenkt at her har vi et standard mehe som tilpasser seg mannens yrkeskarrière og stilltiende sitter hjemme med et broderi i hendene og munnen full av knappenåler?

Feil.

Det er ikke automatisk noen stor og iøynefallende sammenheng mellom det du jobber med og det synet du har på likestilling, likeverd og barneoppdragelse. Og kanskje er det nettopp fordi vi har det som virker som en gammeldags arbeidsfordeling i hjemmet at det har vært ekstra viktig å oppdra ungene noenlunde likt. Vi spør ikke jentungen oftere enn gutten om hjelp på kjøkkenet og det er ingen større selvfølge i at hun skal rydde etter seg enn han. Stort sett er det slik at om den ene slipper lettere unna er de på grunn av alder eller andre forpliktelser. Det er tross alt lettere å be en som er ferdig med lekser og fotballtrening om hjelp enn en som sitter midt i et vrient mattestykke og skal på trening etterpå.
Målet og håpet er at når de flytter hjemmefra de her to, så skal de på lik linje kunne ordne opp etter seg selv, sette på en vaskemaskin, vaske opp en kjele eller to, lage seg mat, planlegge dagen sin i forhold til skole,jobb og avtaler.
Og de skal begge to være bevisst dette med å se ordentlige ut, være velstelte, ikke gå med skitne klær eller fettete hår. Ikke fordi det er så voldsomt viktig å være pen, men fordi vi alle synes det er hyggeligere å omgås rene mennesker.

Men så har vi media da, og media har jo sine vinklinger på det meste. Noe er bra ( forsåvidt det aller meste ), men så hender det jo da at vi får oss noen tankevekkere om hvor forskjellige kvinner og menn behandles og oppfattes.
Vi har noen kvinnelige toppolitikere som muligens har større fokus på det som ligger henne på hjertet enn akkurat hvordan hun skal dekke til hjertet. Så, greit nok. De kommer definitivt ikke rett fra stylisten, og man kan vel til tider mistenke at de ikke abonnerer på de heftigste motebladene.
Men, vi har da sannelig en og annen mannlig politiker som ikke er så all verdens heit å se på også. ganske mange faktisk. Noen av de gjør seg egentlig best på radio, eller kanskje bør de helst holde seg til å skrive kronikker?
Men brukes et uheldig klesvalg mot dem? Med unntak av den lyse dressen til Jørgen Kosmo da, det var et engangstilfelle. Snakker vi, eller skriver vi om at en av våre ministere har anlagt den tradisjonelle pinnekorte sveisen, den alle norske menn med stigende pannemål velger?
Eller som her i høst, da kulturministeren lot seg intervjue på glanset papir og intervjuet ble ledsaget av bilder hvor hun var både sminket og stelt. Skrekk og gru, bildene ødela mye. For ærlig talt, så glamorøs kan ikke en toppolitiker være. Men om jeg ikke husker helt feil - har vi ikke hatt mannlige politikere ganske godt plassert på årets mann lister? Og det var vel ikke bare fordi de er så drevne på samferdsel og miljøvern?
Det gjelder ikke bare politikere, men etter en lang valgkamp og diverse valgvaker har det blitt ekstra tydelig at det er forskjell på kvinner og menn og hvordan de bedømmes og fordømmes i media.

I år er det hundre år siden vi kvinner fikk stemmerett, og bevares ja. Vi har kommet langt, vi har goder og muligheter våre formødre ikke drømte om en gang. Men hvis det skal friste våre døtre å fortsette å bruke stemmen sin så bør de oppmuntres ved å bli vurdert etter hva de sier, ikke hva de har på seg.
La oss få slippe å lese side opp og side ned om sminke, løshår, lykken ved å fikse litt på nesa eller hvordan det å kjøpe en kjole kan redde dagen. La døtrene våre få kvitte seg med oppfatningen av at utseende i bunn og grunn er det viktigste, og at om det ikke er helt på plass så kan du alltids fikse litt der det skorter.

Og for min egen datters skyld så håper jeg hun om ti, tyve, tredve år fortsatt er tøff nok til at hun fremdeles, når hun blir konfrontert med at noen synes hun er litt feil kledd, tenker at det angår dem  ikke i det hele tatt og fortsetter å gå med den samme buksa.

Jeg derimot, da jeg var elleve år, ville fingert et svalestup og ødelagt buksekneet i første friminutt så jeg kunne syklet hjem og skiftet til shorts.



Og forresten, det finnes ikke noe slikt som et standard mehe. Vi er tenkende mennesker alle sammen, det er bare det at det som passer deg ikke nødvendigvis passer meg.