var det sånn det skulle bli?

Det er noe eget med drømmer, de lever sitt eget liv, de forandrer seg etter hvert som vi forandrer oss og noe ganger går de rett og slett i knas. Mye av det man drømte om i ungdommen forsvinner i det dragsuget det tross alt er å bli voksen.
Men hva drømte Fruen om mens hun satt i Barndommens dal og ventet og lengtet etter at livet skulle begynne? En fremtid som designer. Et liv uten mann og barn. Et hjem i en spennende, pulserende storby. Et hjem fylt av bøker.
Og hva endte man opp med...Et liv som sydame, med mann og barn. Et hjem som ganske riktig er fylt av bøker, men definitivt ikke i en spennende pulserende storby.

Og hvorfor ble det sånn? Tja si det...Kanskje var ikke albuene spisse nok, eller kreativiteten sterk nok til at designerdrømmen gikk i oppfyllelse. Og så var det denne flotte fyren man møtte i relativt ung alder...Det gikk ikke an å be ham ryke og reise fordi drømmer skulle realiseres, og ikke tok man sjansen på å ha ham gående på gress heller...I den grad Tigerstaden kan kalles en storby så har man bodd der, men livet på landet er slettes ikke så verst det heller. Og så lenge vi aner lysene fra Tigerstaden i det fjerne ( ihvertfall etterat naboen beskar furufeltet sitt) er vi bortimot urbane.

På grå dager føles det som om mye gikk tapt fordi man ikke var tøff nok til å forfølge drømmene enda noen hakk. Men om jeg ville byttet bort barn og bikkje mot Mulberry og Milano, det ville jeg ikke.
For det fine med drømmer er jo at de endrer seg. Og akkurat nå drømmer Fru Storlien om en nær forestående frisørtime med fjerning av flette-mette, storbyferie og nylakkede negler i vårsol.