om strikking

Det første strikketøyet...En svett og uformelig rød lapp. Annenhver omgang ble strikket av en tålmodig lærer som masserte gjenstridige masker over på riktig pinne. Venninner som produserte metervis med skjerf før de begynte på skolen. 

Først langt oppi tenårene løsnet det. En svart setesdalgenser med mønster i rødt, gult, grønt og blått resulterte i  varig strikkeglede og forståelse av viktigheten i å tvinne tråder. Den ligger fremdeles i et skap i Barndommens dal. Ikke fordi den er videre pen å se på, men fordi den er en påminnelse om at øvelse gjør mester og at mestring gir glede. Senere har det blitt luer, skjerf, gensere og mye annet. Til slekt og venner, for salg og på bestilling. Så lenge man slipper å følge en oppskrift slavisk er strikking morsomt, litt personlig initiativ må det være rom for.

I dag ble den før omtalte mariuskjolen levert, en modell basert på tre forskjellige oppskrifter, kundens kjole til å ta mål av og egen erfaring. 

En ting er ens egen glede over å fullføre et prosjekt, noe annet og enda hyggeligere er å se at de man har laget sitter som det skal og at kunden er fornøyd. 

ps. Kjolen ble strikket i godt selskap. Både Don og Betty Draper har vært innom stua, det samme har Orry Main og resten av klientellet i Nord og Sør...