stivbeint møte med snø

Det er en del snø her ennå. Ganske mye snø faktisk.
Selv om matmor hakker og spar og bedriver frenetisk tvangssmelting av is, så hjelper det ikke så veldig. Det gjør ikke meg så mye, for jeg liker jo snø, og de brøytekantene vi har hatt i vinter er geniale utkikksposter. Der kan jeg stå og speide, vokte mitt revir og bjeffe etter lumske vinddrag og forfløyne katter. Jeg bjeffer særlig etter nabokatten, for etter at hun ga meg bank forrige sommer har vi ikke vært direkte perlevenner.
I går oppdaget jeg forresten at vårsnø er mye løsere enn vintersnø, for da jeg tok sats for å sprette lekende lett opp på min faste post falt jeg ned igjen. Ikke bare en, men to ganger.
Da tok jeg skikkelig sats, løp i vill galopp og kastet meg mot snøen med strake labber. Og det sier jeg dere, det anbefales ikke altså.
For der stod jeg bom fast, begravet til buken i halvråttten snø i særdeles bratt oppoverbakke.
For å være helt ærlig synes jeg matmor skulle kastet spaden og lempet meg løs med en gang. Synes ikke dere også? Det får da være måte på å stå og fnise og flire og insinuere at jeg ser ut som en forvokst kjøleskapmagnet. Heldigvis hadde hun ikke med kamera ut, men jeg la merke til det i dag. Hun puttet det diskret i jakkelomma før vi gikk ut for å drikke kaffe på trammen. Men hun lurer ikke meg, jeg veltet koppen hennes jeg før jeg lekende lett svingte meg oppover snøfonnene. Så kunne hun ha det så godt og tørke kaffe av seg selv istedenfor  å blamere meg med nedverdigende bilder.