det gjenkjennelige

Ja, den hårfargen husker jeg, sa en av kursdamene en kveld Queenie holdt oss med selskap.
Noen ganger, når hun sitter stille og tenker, er blikket hennes så likt Storesøsters. Det rolige, ettertenksomme blikket som ingen andre har hatt. Men så, når hun merker at hun blir iakttatt kan hun fyre seg opp og oppvise et temperament som definitivt ikke minner om Storesøster.
Akkurat dette gemyttet påstår enkelte er en arv etter Fru Storlien, men selv synes Fruen det er mer behagelig å skylde på Høvdinggenene i dette tilfellet. De fleste egenskapene til de søte små kan like gjerne komme fra den ene som den andre siden, og det viktigste er ikke hva de har av medfødte egenskaper, men hvordan de forvalter de egenskapene de har.
Utseende derimot, der har man jo visse håp på vegne av de søte små. Det hadde absolutt ikke gjort noe om de for eksempel kunne ta etter sin far hva høyde angår, og om Woody får hårfestet etter sin morfar ville det helt klart være en bonus i voksen alder. Man er innerst inne lykkelig over at de begge blir spart for Fruens klubbehender, og håper de får hørsel etter sin mor og syn som sin far...
Men så er det dette spennende i hvem man kjenner, eller hva man forbinder med den ene familien. For vi vet jo at det røde håret er en gave fra farfar og tanter. Men en dame som aldri har møtt Høvdingslekta, hun tenker femti år tilbake i tid og ser håret til søsteren til en klassevenninne hun en gang kjente.