Det kommer an på øyet som ser hvorvidt man skal defineres som en skrotnisse eller en samler...I perioder, som for eksempel da vi flyttet for snart fem år siden, ga Høvdingen klart uttrykk for at Fruen tilhørte første kategori.
Men altså, når man er opptatt av håndarbeid, liker å lese, synes loppis er spennende jaktmarker og har en inngrodd motvilje mot å kaste klær - da baller det lett på seg. Det er klart at det finnes gjenstander her på systua som er tvers igjennom unyttige, men på den andre siden så vet man jo aldri hva som kan komme til nytte. Bokser er fine til oppbevaring, gamle knapper kan få nytt liv i nye klær, garnnøster kan komme godt med og umake kaffekopper kan, om ikke annet flytte ut i lekestua.
Og så er det alt det man får, av ting og tang og mer eller mindre nyttige gjenstander. Som saksa på bildet. Det er jo bare en saks? Eller er det det, bare en saks?
Nei, det er oldemors saks. Den hadde Københavntanten med en gang hun var på besøk, og nå er den i daglig bruk her. Stor, tung og forbudt å bruke for alle andre enn Fruen selv.
Det er fint å klippe med hennes saks, fint å vite at en saks som nærmer seg hundre år fremdeles kan brukes, og å vite at man er fjerde generasjon som holder den. Om noen år går den kanskje videre til en av de søte små.
Men likevel, det er bare en saks...Muligens hadde jeg klippet like jevnt med en ny saks.
jeg betalte selvsagt en symbolsk sum på femti øre. For på samme måte som kniver skjærer over vennskapsbånd, kan sakser klippe over selv det sterkeste vennskap og bør derfor ikke gis som gave. Ved å betale unngår man gavedelen og vennskapet bevares.
slike gode minner i form av ting man kan bruke, er uvurderlige:) Jeg kan også bli så lykkelig å eie noe sånt, selv om det bare er ei saks;)
SvarSlettKlem fra Trine:)
Moren min har også en sånn saks. Det er tyngden som gjør den så god å holde i.
SvarSlettHetty
Åh, så flott saks. Moren min har en sånn. Etter oldemor, tror jeg. Skreddersaks pleide hun å kalle den. Hun brukte den hver gang hun sydde kordbukse med sleng og andre lekre hjemmelagde plagg til oss på søttitallet. Takk for påminnelsen om at jeg må forsikre meg om at den står på verneverdig-og-sendes-nedover-i-generoasjonene-lista.
SvarSlettTrine: ja, nyttegjenstander er finfin arv.
SvarSlettHetty: Enig.
Hilde: Vonde minner om bredstripete cordfløyel dukker uvilkårlig opp her nå...Fyse og huttetu.
Det ser ut som en stødig saks. Og du er jo svinaktig heldig som har denne i ditt eie!
SvarSlettVi har en nesten sånn en, etter svigerfar - som fremdeles er høyst blant oss, men som har lagt den igjen her. Ikke så gammel, men frøktelig god. Tung, klipper stødig gjennom allslags tekstil som var det smør. Brukes ute-lukk-ende til å klippe i stoff og sytråd.
SvarSlettDet er best med de gamle tingene som man faktisk kan bruke til noe, som gir taktile opplevelser såvel som andre minner.