stø kurs

Kurssesongen startet denne uken, og i løpet av høsten skal Fruen veilede i følgende:
Brodering av:
Bunader fra Follo, Lier, Nedre Buskerud, Graffer, Ringerike, Øst-Telemark og Dovre.

Montering av:
Beltestakk, Nedre Buskerud, mannsbunad fra Vest-Telemark, Fana, cape til Nordland, Øst-Telemark, Røyken og mannsbunad fra Nordland.

Når man har såpass stort spenn i det det skal kurses i, gjelder det å ha tunga rett i munnen, bunadbøker lett tilgjengelig, mønster og sømforklaringer på bordet og, ikke minst, kursdeltakere som er villige til å vente på hjelp. For det sier seg selv at her blir det lite felles undervisning.
Og det slår ikke feil, første kursdag er et slit. Fruen flyr rundt som en strikk med evig dårlig samvittighet fordi det alltid er en, eller to, eller gjerne tre som venter på hjelp og som brenner etter å komme i gang.
Fruen er sikker på at denne gangen kommer det til å smelle; en, eller to, eller tre kommer til å pakke sammen sysakene og forlate lokalet i dyp frustrasjon over å ikke ha fått nødvendig hjelp.
Hittil har det gått bra, forhåpentligvis gjør det det denne sesongen også.

Noen ganger tenker man med lengsel og smerte på de som har kurs i en bunad, og som kan starte hver samling med gruppeundervisning. Da må alle deltakerne jobbe slik at de ligger noenlunde likt. Noen ganger fortoner dette seg som særdeles fristende, og en mye enklere måte å undervise på.
Men samtidig, nå nærmer det seg bunadkurs nummer tretti og Fruen føler at hun har funnet sin form.
Og, om man starter kurset med å fortelle, på en hyggelig måte, at her vil det noen ganger oppstå situasjoner hvor en og annen må vente på hjelp og at denne tiden kan nyttes til å bli kjent med naboen, bla i en bunadbok eller ta en kaffepause, så er folk flest enige i at dette er en god løsning.

Og så er det motivasjonen i det å se broderiene ta form, se hvordan kontursting faller på plass, se hvordan stakkekanter blir jevne, hvordan sting forsvinner inn i stoffet uten å synes på rettsiden, se hvordan gleden øker etterhvert som stoffbiter begynner å ta bunadform.

Og ikke minst, og dette er noe av det viktigste for Fru Storlien:
Se at deltakerne opplever gleden i å jobbe med hendene, se hvordan de noen uker får unna masse og broderer hjemme hver kveld mens de andre uker har så mye annet å styre med at de ikke får gjort noen mellom kurssamlingene. For håndarbeid skal være hygge, det skal være en glede å brodere til barnebarn, montere til sønn eller datter. Det skal ikke være mas og stress og arbeidspress, det skal være lystbetont.