Middagsmat

Da W var liten spiste han med stor glede alt han fikk servert, bortsett fra krem og fløteis. Han liker sjømat og salat, men styrer gjerne unna saus og potet. Q har vært noe mer avmålt, og ikke spesielt eventyrlysten i matveien. Saus og potet er gjeve saker for frøkna, mens grønnsaker er mindre interessant. I perioder liker de absolutt ingen ting, bortsett fra tomatsuppe, pannekaker og pasta. Altså - hverken spennende eller spesielt sunt. I tillegg kan de være særdeles veltalende i sine beskrivelser av hva de synes om maten vi lager - og tro meg, superlativene står ikke i kø. Her er det mer slik at de nærmest melder oss til offentlige kontor grunnet intens potetservering, saus servert sammen med kjøttet, feil saus, feil kjøtt, hjemmelagd kjøttsuppe smaker fy ( før de har smakt) und so weiter.
Disse periodene dukker opp med ujevne mellomrom, og skaper frustrasjon, umotivert kokking og dårlig stemning rundt middagsbordet. For noen år siden hadde vi i ren desperasjon miniuke uten middag - bare brødskiver. Det hadde blitt nevnt en stund, ungene trodde selvsagt ikke på det, men vi gjorde det. Etter det klagde de ikke på flere uker.
Nå har de klagd som katter igjen, og vi satte igang igjen - torsdag til torsdag med brødskiver. Avlyst middagsbesøk i helgen, og generelt lite besøk. Det virker ikke som om ungene synes det er superkul å ha med noen hjem etter skole og så måtte forklare den noe labre innsatsen fra kjøkkenfronten.
Nå er vi heldigvis i gang - i dag ble det servert fisk med poteter, gulrøtter og smeltet smør med purre. Gullingene spiste og jamret seg, av lykke.
Fruen tror ikke dette ville vært Jesper Juuls førstevalg på løsning av matklagekonflikter, men han bor ikke her i huset. Og vi har løst det slik , det funker og vi håper inderlig at det enten blir lenge til neste gang, eller at det aldri blir noen neste gang. man blir rett og slett ekstremt lei av brødskiver. ( selv om vi hadde oss en real kebab en kveld...)