Sees vi?

Det hele begynte ifjor sommer, med en niåring som satt i senga med penn og papir i tilfelle hun støtte på vanskelige ord, og Anne Franks dagbok.
Og det ble mange vanskelige ord, og mange vanskelige samtaler.
Noe som igjen førte til ønsket om å besøke Anne Frank Huis i Amsterdam og økt innsikt i hva som skjedde før og under andre verdenskrig.
Vi har lest, og sett, Saras nøkkel, lest den norske ungdomsromanen Nærmere høst og snakket mye om galskapen og ondskapen som finnes i mennesket.
Vi har snakket om hvor heldige vi er som lever i et trygt og godt land og som har familie rundt oss.

For noen uker siden var vi på det norske Holocaust-senteret og da vi tynget av alvoret bak oss var på vei ut plukket vi med oss en liten påminnelse om 70-årsmarkeringen for deportasjonen av de norske jødene.
Dette skjer på Vippetangen, kl 8 mandag morgen. Vi skal dit, for dette angår oss alle.
Både de som husker og vi som trenger en påminnelse om hvor galt det kan gå når ideologi overtar for vett og forstand.

Så kan man spørre seg selv, når er barn gamle nok til å forstå?
Vi har, helt siden de søte små, dratt de med i museer, snakket med de om hva vi ser og opplever, lest og snakket sammen. Fruen tror ikke man noensinne er for liten til å forstå selv om man selvsagt ikke, i ung alder, er i stand til å ta inn over seg alt alvoret i verden. Og selvsagt skal ikke barn utsettes for alt alvor og all elendighet i verden, men det skader ikke å vise engasjement.
Når Queenie føler at det er riktig å bli bedt fri fra skolen for å være med på denne minnemarkeringen synes mor det er bra med et engasjert barn og blir gladelig med.
Det er ikke sikkert hun vil huske denne dagen resten av livet, men forhåpentligvis vil hun fortsette å ha medlidenhet med utsatte folkeslag og være bevisst sine egne valg når hun vokser opp.
Woody som skal på klassetur til Polen og Tyskland i slutten av mai mener det får holde...Dessuten skal han på besøk til videregående skole mandag og tirsdag og vi er enige om at det er viktigere for ham her og nå.

hjemmelaget eller ferdigkjøpt?

Det er lenge til det blir jul i stua, men i går ble det i det minste flettet julekurver til den store gullmedalje.

Ettersom Fruen omsider, med god hjelp av Høvdingen, fikk dreisen på dette er det klinkende klart at vi i år kommer til å dekorere eget juletre med slik pynt. Denne gjenoppdagede flettegleden, kombinert med en del planløse vandringer i (altfor tidlig ) julepyntede butikker har ført til litt tanker rundt dette med pynt.
For;
Vi får så mange gode tips til hva vi kan kjøpe, hvilke fargetoner julen bør være i i år, hvilke trender som er in og hva som er ut. Vi kan se at nostalgisk jul innebærer skjøre ( som i tynne ) og vakre glasskuler, røde sløyfer og kvisthjerter, mens den moderne versjonen kan være hvit og sølvfarget.
Men hvor ble de av, barndommens kvelder og helger med masseproduksjon av dorullnisser, lenker i glanspapir, kremmerhus og annen pynt med en umiskjennelig hjemmelaget finish?

Skal alt dette bli overtatt av ferdigpakker fra hobbybutikker hvor du får nøyaktig tilmålt materiale til tre produkt og all kreativitet er ferdig plastpakket?
Selvsagt er det lettvint, du slipper å sitte på et lager av filtbiter, trådstumper, umake knapper og piperensere. Og om du ikke er mer enn måtelig glad i å lage noe med hendene slipper du lett unna når pakken er tom.
Men hva skjer den dagen avkommet kjeder seg og har lyst til å lage noe? Hadde det ikke vært kjekt å kunne finne fram litt småsaker og ha et aldri så lite hobbyverksted på kjøkkenet?
Eller om du går for den moderne, trendy versjonen av jul; hva gjør man da med vindskeive produkter fra barn og barnebarn? Kan man bare pakke ned minnene, gleden og forventningen som ligger i denne pynten? Og dette er kanskje noe av det viktigste; hva skjer med den iboende kreativiteten hos barn hvis den aldri får utløp noe sted?

Noen av det Fruen legger vekt på i arbeidet med barn og husflid er gleden i å lage, gleden i  lære og - gleden i å se resultat og utvikling i det man gjør. Og noen ganger sammenligner man i vilden sky - du løper ikke maraton første gang du trekker i joggeskoene, eller baker en tre-etasjes bryllupskake første gang du er på et kjøkken. Du kan heller ikke forvente å få et aldeles nydelig og særdeles salgbart pannebånd første gang du strikker. Faktisk kan det hende du ender opp med et armbånd der vi syr på perler for å dekke hull og hopp.
Og det er helt greit. Det er bedre med et ferdig armbånd enn et halvferdig og forhatt pannebånd.
Det er bedre med en tenåring som selv pakker ned pynten fra barnehagen enn at mor sorterer det ut til fordel for trendnisser og annet ferdigkjøpt.
Alt trenger ikke være perfekt, symmetrisk og masseprodusert. Noe skal være en begynnelse også.

Det er en måned til jul.
Hvorfor ikke sette av litt tid til et juleverksted der man prøver seg på noen av barndommens spesialiteter? Det viste seg å være ganske morsomt!

PS: et tips helt på tampen. Hvis du, som Fruen, sliter med å huske detaljene på noe av denne pynten kan det være lurt å øve litt før du setter i gang sammen med de søte små. Førjulsstria er definitivt ikke tiden på året hvor de er mest tålmodige...

flette julekurver?

Forslaget om å flette julekurver med husflidende barn falt i god jord.
Åh, ja, det har ungene sikkert ikke gjort før, sa damene.
Jeg lager modell og klipper malene , sa Fruen eplekjekk som alltid.

Vel  hjemme begynner man å reflektere over det begredelige faktum at man ikke har flettet julekurver på rundt regnet trettifem år. Og jada, jada. Vi burde sikkert gjort dette med de søte små, men det har vi ikke gjort. Lenker, kremmerhus, pepperkakehus, lysstøping, sponkurver, you name it. Men ikke juletrekurver.

Resultatet ser dere på bildet; mer egnet for Høstutstilling enn juleutstilling...

Heldigvis skal ikke barna aktiviseres før i morgen kveld så det er gode muligheter for å spisse teknikken noen hakk.

tråe trådtunger

Queenie kommer hjem fra skolen og spør hva mor holder på med.
Mor syr trådtunger. Mor har sydd trådtunger i flere timer.
Hvorpå Queenie ser vekselsvis  på sin mor  og på arbeidet og sier:
Fytterakkern. Jeg skal aldri bli sydame.

Og på dager som denne kan man være delvis enig. For til tross for handlingsbåren kunnskap, kulturarv, respekt for tradisjoner og alt det der; trådtunger er og blir kjedelig å sy.
Kjedelig og tidkrevende.

Og om du har slike snertne små avslutninger på bunadskjortas halslinning og mansjetter;
tenker du over hvor lang tid det tar å sy slike? Eller, for å vinkle det bittelitt annerledes - har det streifet deg at det har sittet et menneske et sted og sydd disse tungene, en etter en etter en etter en?

hvor lenge har man en søster?

Det hender det faller seg naturlig å snakke om Storesøster, også sammen med mennesker man kanskje ikke kjenner så godt. Det kan være så enkelt som å snakke om julefeiring;
- Jeg bruker alltid kalenderen mor broderte til oss da vi var små
Og så sier kanskje den andre, å så heldig du er som fikk den. Og dermed må man forklare at det er slik fordi Storesøster er død.
Eller man kan møte noen som kanskje har studert samme sted som henne og plutselig føle at man må spørre - kjente du henne? Hun er søsteren min.
Og så tenker man etterpå, hvorfor nevnte jeg dette. For noen ganger kjente ikke vedkommende henne, eller det blir en sånn fryktelig stillhet fordi vedkommende vet hvem hun er, eller var.

Og spørsmålet melder seg:
Når, eller om, man skal begynne å si hun var søsteren min.
Når slutter et menneske å eksistere, når skal man slutte å snakke om de som er døde?

Det har vært viktig for meg å bevare Storesøster som person, ikke et ikon. En jente vi kan snakke om og minnes, en jente som har vært og fremdeles er en viktig del av livet mitt, tankene mine, oppveksten. Og kanskje aller mest, en person som har vært med på å forme meg til den jeg er i dag.
Ikke bare gjennom livet hennes, men også hennes død som for meg var en krasjlanding i det å bli voksen og måtte ta ansvar.
Jeg har ikke lenger en søster jeg kan be i barnas konfirmasjon, spleise på julegaver til foreldre med eller mimre om mer eller mindre vellykkede prosjekt i barndommen. Men hun er med meg, alltid.
Og det skal hun være. Jeg kan ikke legge lokk på at jeg har en Storesøster bare fordi hun er død.

Samtidig er det vanskelig å nevne henne i forbifarten. For der jeg synes det er naturlig å flette henne inn som et referansepunkt, en del av en historie, kan andre kanskje tro at dette bringes på bane fordi man er ute etter medlidenhet eller oppmerksomhet og samtalen styres uvilkårlig over på det at hun er død, ikke det at hun har levd.

Men hun slutter jo aldri å være Storesøsteren min?

(vampyr)øyet som ser

Fredag kveld så vi, Queenie og Fruen, Breaking Dawn part 2.
Og joda, her er det hjerte-smerte og lidenskap som kanskje den ene er for ung til å forstå og den andre for gammel til å tro på.  Likevel lot vi oss begeistre, slik man lar seg begeistre av gode filmtriks, en real kjærlighetshistorie, noen heftige slåsskamper og troen på det gode.
Men så er det disse logiske bristene da, som Fruen ikke kan la være å henge seg opp i.
Og rent bortsett fra at man vet at det hverken finnes vampyrer eller varulver så har det dukket opp et par-tre små spørsmål som ikke lar seg løse:

1.  Hvordan kan vampyrer forplante seg?
De har ikke kroppsvæsker, noe det henvises til ved at de ikke trenger gå på toalettet og ikke trenger blunke.
2. Hvordan kan vampyrer lage disse Hollywood-lydene når de kysser?
Ok, dette er ikke med i boka, men det er på filmen og vampyrer har fremdeles ikke kroppsvæsker.
3. Hvorfor har vampyrer fruktfat i stua?
Og da snakker vi om spiselige fruktfat, ikke brukt som beskrivelse av kjekke menn.
4. Hvorfor glitrer de ikke hver gang de er i sola?
Det var jo et av høydepunktene i den første boka; når Edward gikk ut på åpningen i skogen og huden hans glitret som om den var av diamanter. Vi vil se diamantglitter hver gang de spretter spenstig gjennom solskinnet
5. Og er det sannsynlig at man i en alder av 42 år gleder seg så mye til å se en vampyrfilm at man derfor sprenger et blodkar i venstre øye og ser ut som en vampyr-wanna-be?
Eller er dette bare et av skjebnens onde luner og et hint om at alderdommen nærmer seg?

Det er ikke sånn at man ligger søvnløs og grunner over dette, men det er likevel slikt som surrer rundt i bakhodet og som muligens tar bort noe av gleden over selve historien. Derfor, om noen har gode løsninger på disse spørsmålene, ville Fruen være takknemlig for innspill.

Velegnet for barn?

For en tid tilbake stod det en artikkel i Aftenposten om at foreldregenerasjonen leser mye av det samme som de håpefulle.
Dette engasjerte Fruen veldig, ettersom vi ( eller undertegnede) synes det å lese det samme som barna er viktig og riktig for å gi økt leseglede. For om du har et barn som leser Pingles dagbok, Brødrene Løvehjerte eller noe annet så gir det mer flyt i samtalene om mor eller far eller begge har en viss innsikt i hva den håpefulle leser.
Ved å selv ha lest det barnet leser kan du få helt andre diskusjoner rundt boken, og du kan lettere kontrollere at barnet skjønner hva hun eller han leser. Du kan også få ganske interessante vinklinger ettersom barn ikke alltid leser og oppfatter saker og ting helt likt med oss voksne, grunnet erfaringsgrunnlag, referanser og rett og slett dette med livsvisdom.
Og selv om man med lett hjerte leser såkalte barne- og ungdomsbøker kan man jo lese skjønnlitteratur for voksne også? Det e rikke slik at om man, som Fruen, leser trilogien om Dødslekene og synes Harry Potter er fantastisk, stenger ute muligheten for å lese bøker skrevet for voksne.
Og forøvrig; det er en jungel av klebrige kjærlighetsromaner der ute for tiden, og ærlig talt - må alle bøker hoppe frem og tilbake i tid? Er det mer allmenndannende enn å lese om univers på siden av vårt eget?

Selv gikk man i barndommen ganske fritt i bokhyllene hjemme i Barndommens dal og leste det som så mest fristende ut. Og selv om mor ikke syntes E18 av Knut Faldbakken var noe barn i småskolen burde lese fikk man pløyd gjennom det grøvste i stille stunder.
Da Fruen leste boka igjen for noen år siden forstod man litt mer av hva de egentlig bedrev i teltet... og kan være enig med mor i at dette ikke er øverst på lista over anbefalt barnelektyre. På den andre siden - tiåringen ble superfascinert av den friheten, det å stikke av fra alt og bare spise søppelmat...
Med dette i bakhodet lar vi de søte små velge forholdsvis fritt, og vet også at det meste de leser lett kan toppes av små søk på YouTube og annet de sveiper innom på fjernsyn eller nett.

Men likevel, da vi på vår vei til frisøren passerte denne flotte standen utenfor en kiosk, kjente Fruen at den indre snerpa fikk fritt spillerom:

At Harry Hole var friskt presentert på hylla nedenfor synes man ikke er en formildende omstendighet.

Ville du pakket Fifty shades pent inn og gitt tenåringen den til jul?

nødvendige mål

Synes du det er forrykende festlig når noen nærmer seg med målbånd og skjema?

Nei, alle kan jo ikke være som han som kledde av seg ned til minimalen bare for å ta en kontrollmål av håndleddet...Og vi hadde sagt nøyaktig hva vi skulle måle, vi hadde tross alt tatt våre nødvendige mål både en og to ganger tidligere og hadde en viss anelse om hvorfor kunden insisterte på prøverom i en situasjon der de fleste bare tok av ytterplagget ved disken.

I slike situasjoner er det godt å være to som kan bytte på å ta mål.
Ikke fordi det er skremmende eller farlig, ikke fordi vi blir rødmende befippet og fylt av lengsel etter lammekjøtt men rett og slett fordi det er vanskelig å ikke bryte ut i latter.
Heldigvis er de fleste herrebunader i et slikt snitt at man ikke trenger bekymre seg for finmåling av indre benlengde. Og heldigvis slipper man å stille det spørsmålet vi, unge sømelever, ble innprentet viktigheten av om vi skulle nærme oss herreskredderfaget:

Unnskyld, men bærer De tyngden på høyre eller venstre side?

Det er visstnok slik at den perfekte skredder tar hensyn til dette og lager den aktuelle forbukse bittelitt større, for å få plass til tyngden.
I ettertid blir man, etter å selv ha prøvd seg som lærer for denne aldersgruppen, fylt av respekt for lærerinnen som med alvorlig mine klarte å formidle denne nyttige kunnskap til tolv fnisende elever.

Og for å komme tilbake til kunden som vi av opplagte årsaker bare omtalte som Tarzan; Der ville det ikke vært nødvendig å spørre...

highlights or downlights?

Det var en gang...
- Da det å legge øyenskygge i globelinjen var enkelt og ikke krevde at man fysisk dytter øyebrynet oppover.
- Da det å ha et glødende ansikt ikke var ensbetydende med klam svette.
- Da det å legge rød lebestift ikke inkluderte irritasjon over de små nålebiterynkene rundt munnen.
- Da det å legge pudder fremhevet ungdommelig dun på kinnene og ikke markerte en  ( riktignok uanselig, men likefullt synlig i dagslys ) bart.

I det hele tatt, ansiktet har endret seg. Og det skal det jo. Det skal synes at man har levd og ledd, grått og gått.
Men samtidig som man erkjenner at tidens tann har tatt sine små glefs av ungdommelig spenst og ynde tenker man på disse unge bloggerne, de med suksess og sponsoravtaler. Og litt smått svartsyk kan man tenke - trenger de det?
Kunne det ikke vært like spennende med en mer voksen prøvekanin med  pigmentflekker, sinnarynke i pannen og arbeidshender? For ærlig talt, hvor interessant er det å lese om småjenter i begynnelsen av tyveårene som mer stor flid utsetter hudens aldringstegn, som bekymrer seg for frie radikaler og diskutere nødvendigheten av å bruke oppstrammende øyekrem?

Diskusjonen om sponsede innlegg på blogger dukker opp en gang iblant, for noen dager siden hadde fine FruFly en tankevekkende innlegg om dette temaet. Hvis du ikke har lest det, gjør det! Og les kommentarene også, der er det mye å tenke på.
Selv er man i utkantstrøkene av Blogglandia, eller som Queenie ville sagt Distrikt 12 ( hun er dypt inne i trilogien om Dødslekene) og har ikke trengt å ta særlig stilling til dette med reklame på blogg.
Dette skal ikke leses som at Fruen er ute og fisker etter lukrative sponsoravtaler som gir glatt hud, jevn strøm av klær, puter eller andre godbiter. Det er mer det at man innimellom, i bloggeverdenen som i glansede magasin, savner reklame rettet mot de som trenger det, de som har en hud som trenger et løft, en stue som trenger en oppfriskning, en klesstil som kan friskes opp.

Hva tror du som leser? Ville det være mer interessant å lese om hvordan det er for en lettere middelaldrende dame å teste hudpleie enn en i tyveårene som er ute av den verste kvisefasen men ennå ikke har kommet i den seriøse aldringsfasen?

Selvsagt er det lettere å ta pene og salgsvennlige bilder av glatt hud og kropper som smetter inn i str xs enn en som ligger på det jevne snitt av størrelser og vedlikehold, det er vi alle klar over. Men de som kjøper varene, de som ser reklameinnlegg fra kjede etter kjede, er de små og snertne alle sammen? Eller er det en og annen annen der ute som også er mer komfortabel med skjørtelengder omtrent til kneet, som trenger bh for å vise seg offentlig og dermed ikke kan ha kjoler åpne til korsrygg, som synes sko med hælhøyde under ti cm er gode til hverdag og fest og som trenger lett dekkende sminke som det tar kort tid å legge?

om tid og telefonering

Det var definitvt lettere før. Ihvertfall dette med telefonering.
Helst skulle vi ringe etter kl 17, for da kostet tellerskrittene mindre og ringing etter kl 21 var en uting som skulle unngås med mindre det stod om liv og helse.
Så begynte det å skli ut, siste magiske ringetid var 21.30, så 22 og plutselig har det blitt full forvirring.
Noen har barn som aldri sovner, og når passer det at man ringer dit. Andre har barn som slokner som ved et mirakel til samme tid hver kveld, men da bør man anstendigvis unne de voksne litt voksentid.
Noen ganger er det smartest å sende av sted en tekstmelding av typen våken? eller den noe mer kryptiske æ u vakje.
Noen kan man sende en melding til på facebook og håpe på respons ved første og beste anledning.

Men fremdeles, i vår verden av tilgjengelighet, er det visse tider av døgnet og uka man anser som hellig, eller i beste fall utenfor arbeidstid, Som for eksempel lørdag kveld, når det norske folk har kollapset foran en fjernsynsskjerm. Da forventer man strengt tatt ikke oppringninger fra fremmede.
Derfor, da telefonen plystret muntert her en lørdag i beste sendetid, og displayet viste ukjent nummer så Fruen for seg dødsfall i familien, brann, trafikkulykker, sterkt deprimerte venninner som ringte fra barnas mobil og ja det er i det hele att mye som flagrer gjennom et bekymret hode i de få sekundene det tar å svare på anropet.
Det er mye som kan ha skjedd, mange årsaker til at noen velger å ringe i beste hvitvinstid.
At den som ringer ønsker å få sydd om en bunad er definitivt langt nede på lista...

Det får så være at noen ikke skjønner at dette med å ha egen systue faktisk er en jobb og at de derfor tror det er usannsynlig hensynsfullt å ringe utenom arbeidstid for å ikke forstyrre.
Det får så være at noen bedriver langtidsplanlegging og liker å være ute i god tid..
Det får så være at ikke alle har samme morbide tankegang som undertegnede og ikke rekker å krisemaksimere ved en hver tenkelig og utenkelig anledning.

Men uansett. Kl 21 en lørdag? Ringer du frisøren din da? Tannlegen? Læreren til ungene?

PS.
Og jada, jada. Selvsagt skulle man vært myndig og profesjonell og sagt jeg har arbeidstid mandag til fredag halv ni til fire. Ring meg da for avtale. 
Men gjorde man det? Neida, hvitvinsblid og fornøyd galopperte Fruen huset rundt etter avtalebok og avtalte prøvetid. Så alt i alt har man muligens seg selv å takke.

tyve minutter her og der

Da Queenie for litt over et år siden stilte til første fiolintime hadde Fruen en fiks ferdig og snedig plan:
Sette av den håpefulle ved Kulturskolen, ile til nærmeste matbutikk for storhandel, ile tilbake og kjøre hjem ( med barn og fiolin).
Det viste seg at spillelærer ønsket å ha foreldre til stede, for å følge med, få tips om hva det skal øves ekstra på og muligens komme med innspill hvis fiolinisten skulle ha enkelte feilskjær hjemme. Akkurat det siste ble man raskt fritatt for. Det holdt å stille det vel gjennomtenkte spørsmål - hvordan hører jeg om hun spiller feil?

Så, hver tirsdag, nyter Fruen skalaøvelser og annen liflig musikk i tyve minutter. Og hva gjør man da, i tyve minutter? Facebook? Tvinner tommeltotter? Drikker kaffe? Dupper?
Med unntak av kaffe har de andre utgått ettersom man anstendigvis bør oppvise en viss grad av engasjement.
Ikke overraskende kanskje har man valgt å satse på håndarbeid. Et broderi, et strikketøy, noe som lett kan pakkes sammen og som ikke krever all verdens telling og logistikk.

Hva ville du gjort, om du fikk en slik liten luftlomme hver uke?

sånn mødre ( med hund ) ikke gjør

Du prøver og prøver; snakker med de søte små om ansvar, helse og folkeskikk.
Selv om du utmerket godt vet at de aller fleste har bedrevet ringepigg ( bortsett fra de av oss som vokste opp i grisgrendte strøk uten ringeklokker), gått på slang, i ny og ne glemt en matboks i sekken eller smugspist sjokolade på vei hjem fra skolen.
Du prøver, med mild stemme og åpent sinn å oppmuntre til å ikke smugspise, ikke småspise, ikke legge igjen epleskrotter og halvfulle kjekspakker på uegnede steder. For, ærlig talt; Hvor vanskelig er det å ta med et halvspist eple ned i matavfallet, eller å kaste en smågodtpose i søpla?

Så hva gjør en gretten mamma, når hun finner en av disse elendige boksene med pepperkaker, halvtom, bak en bokhylle?

Dere skal her få vite hva dere ikke gjør, ihvertfall ikke hvis dere har hund i huset:

For i ren  og barnslig frustrasjon kan man spre innholdet utover lakenet i avkommets seng, legge dyna pent over og med svart humor se frem til den håpefulle skal legge seg og dermed oppdage hvor ugreit det er å ikke rydde opp etter seg...
Man kan, mens man på en lite moderlig måte fryder seg over dette, glemme å lukke døra til det aktuelle rommet. Og så kan man oppdage at hunden som ikke tåler sånn all verdens mye av sukkerholdige saker er forsvunnet.
Og så ender man med å trøste og tørke, lufte hund og lufte hus og erkjenne at det nok finnes mer voksne måter å venne barna av utidig fråtsing i kjeks og annet snadder.

PS. Den som skulle straffes med å legge seg i smuler og elendighet endte i stedet opp i rent sengetøy, totalt uvitende om den grumme moders mislykkede plan.