Man kan si både det ene og det andre om Melodi Grand Prix før og nå...
Men altså, noen av tekstene fra den tiden da alle måtte synge på eget morsmål har definitivt satt sine spor.
Nå har vi en fjortis i huset, og en syttenåring som kjører lett motorsykkel og planlegger sommerferie uten foreldre. Rart det der, jeg synes ikke det er så lenge siden jeg stod hos en av naboene på byggefeltet og beundret kaninene da jeg plutselig skjønte at det nok ikke ble rolig hjemmehelg likevel...da var jeg godt og grundig på overtid altså, så jeg ble ikke veldig skuffet.
Den førstefødte ble levert hos en annen nabo, jeg dusjet, drakk kaffe og drøyde for å slippe vaktskiftet på føden. I ettertid var jeg glad jeg ikke ventet enda lenger, frøkna hadde tydeligvis bestemt seg for å bli en maiblomst likevel.
Etterpå var det fullt, ikke i herberget, men på alle andre rom, så jeg lå i dagligstua og så sommernatta over indre Oslofjord helt til jeg høy på hormoner og lykke ikke klarte å vente lenger og gikk for å hente den nyfødte. I en riktig vakker fortelling ville selvsagt barnet ha sluttet å grynte da jeg kom. I virkeligheten tok jeg med feil barn og ble heldigvis hanket inn igjen av en våken jordmor før jeg ble beordret i seng igjen...
Jeg har aldri mer tvilt på at dette er min datter. Om det ikke holder å se på henne så kan hun bare åpne munnen og si noen setninger så er all tvil feid til side, dette er barnet mitt. Akkurat som den førstefødte, de er sånne fine kombinasjoner av oss begge. Like, men likevel ulike. Akkurat slik søsken skal være, seg selv midt i flokken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar