om autovern og vårlyse kvelder

Fire frøkner rundt et bord, åtte gestikulerende hender, store ord flyr over bordet. Følelser som skal lande, liv som skal leves.

Og jeg tar meg i å tenke - kan man savne noe man ikke vil ha tilbake?

Det å være ung, glemme seg selv mens man sitter i timevis;  på et kaldt autovern, huskestativet ved den gamle skolen, hengende over sykkelstyret, på en stein, eller en sjelden gang ved et kafébord med en sur kaffe på deling. Sitte der med den ene, hjertevenninnen, hun som vet så mye om deg og du så mye om henne at et uvennskap aldri kan oppstå. Det å kunne kollapse i hysterisk fnising over nesten ingen ting, uten at noen tror du har klikket helt eller er full midt på lyse dagen.
Og apropos det siste...kan man savne lukten av vår og fersk sigarettrøyk og den lett gjærete smaken av alkohol som hverken vil opp eller ned? Kan man savne å stå ved en ribbevegg i et halvmørkt lokale og håpe, vente og be om å bli sett?

Den tiden hvor den minste lille detalj kunne få hele din eksistens til å falle i grus og et eneste blikk eller et utsagn kunne føre til endeløse drøftinger av typen tror du, vet du, tenk om, åååå, nei, det går ikke, men likevel...Og samtidig som en filleting ( sett i ettertid) kunne vippe deg fullstendig av pinnen kunne du være så uendelig stri og sikker i din sak, så helt og fullt overbevist om at du og du alene satt med løsningen. Ikke bare på dine problemer, men på det hele.
Jeg tar meg i å savne de endeløse samtalene om alt og ingenting. Samtalene vi hadde før vi fikk mann, barn, huslån,sprengte blodkar ved neserota og karrièrer som fortoner seg å være i blindgater.  Jeg tar meg i å, plutselig, som lyn fra klar himmel, savne det å gå ut av døra om morgenen og med et lite blaff i magen vite at i dag, skjer det. I dag skal verden endre seg. Og skjer det ikke i dag så skjer det ihvertfall i morgen!
Den ukuelige optimismen, troen på at det alltid løser seg og at det man ikke kan snakke seg ut av kan man vel for skams skyld smile seg ut av. Det å være ung og helt og fullt og fullstendig overbevist om at livets kamper ikke handlet om stort mer enn om hvorvidt du kan dra på fest neste lørdag og om du rekker å kjøpe ny bukse og få den godkjent av venninnene før nevnte kveld.
 
Jeg er inderlig glad for at ungdomstiden,  kort og intens, for lengst er overstått. Jeg har ikke noe behov for å dra tilbake, for å gjenskape den jeg var da.
Men når jeg hører småjentene fnise og hviske hemmeligheter så håper jeg de vil bruke noen lyse vårkvelder på å sitte på et autovern, eller en benk for å kanskje, kanskje, kanskje få et glimt av han der søte.
Jeg håper de vil bruke ungdomstiden, den de nå nærmer seg for fullt, til å sykle rundt, være fire stykker om en porsjon pommes frites, bruke to timer på å gå en kilometer skolevei. Jeg håper de vil bruke tiden ute, at ikke alt av avtaler og opplevelser skal gå via sosiale medier. Ikke fordi nettet aldri glemmer, men fordi minner er så mye mer enn flate bilder og tekst. Minner er lukt, smak, kalde tær, bukser som siger, gjenglemte votter og små, små smil i en kinokø.

Og jeg håper Queenie vil være like heldige som meg, som fremdeles kan fnise hemningsløst med hjertevenninnene. Forskjellen er at selv om vi fremdeles vet mye om hva som skjer i hverandres liv så er det ikke lenger en trussel, en potensiell ikke-angrepspakt, nå er det en trygghet.

Og selvsagt - at vi vet hvor dumt det er å tilbringe timer på vårkalde autovern...