Det har vært en rolig påske, og noen vil kanskje tenke over at bildene ikke akkurat bærer preg av stor aksjonsradius. Og det stemmer. Påskeferie er hytteferie så sant ikke været slår seg helt vrangt. Men når påsken innledes med noe som minner mistenkelig om influensa er det fristende å holde seg nærmere hytteveggene enn hva normalt er. Ikke det at jeg pleier å halse fjellheimen rundt, men det er nå greit å komme seg over tregrensa en gang i blant.
Men, sånn er det når man går inn i årets travleste uker og vikarene ikke akkurat står i kø...Da pleies sår hals og gretten kropp i solveggen og i de løypene vi gikk da de søte små var riktig små og søte.
Så, nå er jeg frisk og fornøyd og klar for ny innsats. På systua vel å merke.
Men mens jeg satt der da, i solveggen, med appelsinen min og tenkte over livet og sånn og hørte nyheter fra andre steder i verden så tenkte jeg litt forbi min egen fregnenese og innså at jeg er heldig. Heldig fordi jeg har et slikt sted å reise til. Ikke bare fordi det ligger så fint til, eller fordi det er strålende turmuligheter derfra, eller fordi det ikke bygges ut mer i dette området. Nei, mest av alt er jeg heldig fordi jeg har et sted med minner om glad barndom, frustrert ungdom, nyforelsket, nygift, nybakt mor, og sliten tobarnsmor. Jeg sover godt, jeg lar mascaraen ligge urørt og er helt og fullstendig hjemme.
Veldig fint skrevet! (Igjen...)
SvarSlettJeg har også et sånt sted, og har akkurat vært der i 9 dager. Amen.