Hva mister vi på veien?

Da jeg ble konfirmert hadde så godt som alle jentene i kullet den lokale bunaden og de aller fleste var vevd og sydd av samme dame. Noen hadde en annet, arvet versjon og et par hadde den broderte festbunaden.
Likt for alle var at vi, eller mødrene våre, kjente den eller de som hadde laget finstasen vår. Og at alle hadde bunad, noe annet ville vært helt uhørt i Barndommens dal på åttitallet.

Da jeg noen år senere satt på en utdannelsesmesse og markedsførte muligheten for å utdanne seg til bunadtilvirker var responsen gjennomgående denne Men det er jo ikke en jobb. Dette er sånn som bestemødre gjør.
Men når jeg spurte om de så for seg at deres mødre ville sy til sine fremtidige barnebarn var responsen tilsvarende unison - er du gal! Mamma sy? Og påfølgende hånlatter.
Og det er den veien det går. Håndarbeidet har, i den grad det fremdeles blir utført, gått fra å være en hjelp for å spe på slunken økonomi og magert utvalg i butikker til å bli hobby. Der våre formødre sydde lappetepper av utslitte klær kan vi gå i lappebutikker eller online og handle ferdige klippede biter som vi syr sammen igjen. Det blir ikke mange bunader av dette...
Selvsagt er det både bestemødre og mødre som syr bunad, de broderer og monterer og kjenner gleden ved å skape varige verdier. Noen vil det alltid være, det vil alltid finnes mennesker som ser gleden og verdien i å skape, i å lage noe som kan glede i flere tiår.
Men i det store og hele kan vi vel si at bunaden har forlatt kjøkkenbord og sofakrok og blitt industri.

Det er stadig færre som tar sømutdannelse og håndarbeidsfaget i grunnskolen er ikke hva det var før i tiden.  Dette medfører at det ikke bare blir færre som kan sy til egen familie, men det er heller ikke mange som søker de få stillingene som blir lyst ut. Ergo, ufaglært arbeidskraft som ikke har all verdens gullkort på hånden når det skal forhandles om lønn. Slik forblir lønningene lave og enda færre synes det frister å sitte på en systue.
Og hva skjer da? Joda. Sannsynligheten er stor for at ledelsen vil se på dette og tenke at nei, her til lands er det altfor lav rekruttering. Hvis vi skal overleve må vi flagge ut.
Og vips forsvinner enda flere arbeidsplasser og stadig mer kulturhistorie blir borte i dragsuget.

Vi skal ikke dvele ved det rent sømtekniske her. Vi skal ikke diskutere hvorvidt det kan sees om bunaden er sydd her eller der, eller om en bunad sydd i Kina automatisk er annenrangs fordi den er sydd i Kina.  Det vi skal tenke litt på, rettelse , det vi skal tenke grundig over er dette:

La oss si at du har en bunadskjorte etter bestemor.
En skjorte du er glad i og som du har et sterkt ønske om å kopiere og som er sydd før det ble vanlig med broderiplansjer og monteringsanvisninger. En ting er å sende den til naboen til en tante i Barndommens dal. Men ville det være like fristende å sende den halvveis rundt jordkloden og samtidig miste muligheten til å påvirke eventuelle valg?

Eller, la oss ta utgangspunkt i det fantastiske, men slitte, beltet til beltestakk som dere fant på et stabbur på Gvarv. Tenk så morsomt det hadde vært å få kopiert det beltet! Men kanskje kunne det blitt enda finere om du byttet om to farger? Hva med å sende de til Baltikum? Ville det ikke vært enklere å ta dialogen ansikt til ansikt med produsenten i hjembygda og ikke på skype, eller med en agent?

Og så var det dette med industri da. Det er forskjell på industri og det man lager hjemme, på den måten at det førstnevnte får et noe mer ensartet preg. Det er grunn til å tro at det på en fabrikk vil være større fokus på at de ansatte behersker to eller tre mønster og holder seg til de, mens man hos en lokal produsent muligens vil få flere varianter å velge mellom og kanskje en større variasjon i stingtyper, slitekanter og avslutninger.

Vi kan fortsette:
Det hender viljen er større enn gjennomføringsevnen og noen må gi seg halvveis i et broderi. Det finnes fremdeles noen som overtar slike jobber her til lands. Du tror kanskje det er piece of cake å gå inn og fullføre? Nei, ikke alltid. Overgangen bør være usynlig, du må tilpasse stingene dine til arbeidet som alt er utført. Tror du en fabrikk utenfor Shanghai ville juble over å få en ladning med slike jobber?

Slike, eller lignende, situasjoner kan du havne i når du skal anskaffe en bunad. Senere kan det hende bunaden må justeres. Noen av oss går opp ivekt, andre går ned. Begge deler fører til at bunaden ikke alltid sitter like pent. Hvis vi fortsetter å flagge ut bunadsømmen kan vi risikere at mye av kunnskapen om tilpasning også forsvinner. Og om du etterhvert må sende bunaden din til fjerne Østen for å få den ut fire cm i livet, åtte over bysten og ned to sm på høyre skulder så kan det hende du får den tilbake litt senere enn ønskelig.

Hver for seg er dette småjobber. Dette er ikke hendelser som ødelegger et liv eller setter dype spor i en familie. Men for hver bedrift som enten flagger ut eller som etablerer seg med det mål å produsere bunader i utlandet vil vi vinke farvel til enda en bit av kunnskapen om hva det er som gir oss vårt bunadmangfold. Vi sier nei til valgfrihet, variasjon og lokalhistorikk.
Synes du det er verdt det?

Så nei. Dette handler ikke bare om arbeidsplasser og potensiell økonomisk gevinst. Dette handler om kulturarv, tradisjoner, kvalitet og historie. Dette handler om å ta vare på tradisjonshåndverk.


PS.
Det jeg kaller Kinabunader produseres ikke bare i Kina. Bunader eller deler til bunad produseres i dag blant annet i Kina, Thailand, Baltikum, Ghana  og Bangladesh. Og i Norge.

Hvilket produksjonsted vil du skal stå oppført inni bunaden din?