l-o-v-e

Lyder og lukter som tar oss ut av hverdagen, transporterer oss bakover til andre tider, andre steder...
I dag ble Fruen servert en svett love hearts som sendte henne 35 år tilbake i tid, til et fergeleie i det høye nord. En lys sommerkveld, langt etter leggetid, satt vi der i den orange bilen og ventet på båtskyss til Lofoten. Midnattssol var det, sove ville vi aldeles ikke og den lille kiosken var høvelig utstyrt med slike små søtsaker som små jenter liker. For å holde oss våkne og aktivisert, og på betryggende avstand fra den magnetiske bryggekanten, ble vi et par-tre ganger utstyrt med mynt og sendt på handel.
Storesøster hadde begynt å lære engelsk, mens Fruen kunne overhodet ikke engelsk og var heller ikke  det minste interessert i faglige innspill fra høyere hold. Det endte med at den yngste og staeste handlet mens den eldste stod halvdød av skam bak nærmeste isskilt og taust hørte lillesøsteren bestille
 l-o-v-e-h-e-a-r-t-s. Ordrett.

Man husker spenningen, den lyse kvelden, fergeturen over en blank fjord og til slutt - lykken over å krype ned i en kald sovepose i et lite telt og vite at foran oss lå lange sommerdager med saltvann å bade i og fjellknauser å klatre i. Og innerst inne savner man den barnslige overbevisningen om at sommerlig saltvann aldri er for kaldt for et bad...Og selv om savnet etter hun som lå i soveposen ved siden av alltid er der, er det godt å tenke på dette - det at vi en gang satt på et svaberg og delte den siste l-o-v-e h-e-a-r-t-s-e-n mens hun trøstet en mismodig lillesøster med ordene Selvsagt skjønte han hva du mente, han er tross alt norsk. Men hvis vi drar til England bør nok jeg snakke.