Må alt være billig?

Det nærmer seg 17.mai, bunadsesongen er på topp og like årvisst som at gjøken galer skjer følgende: En avis slår opp fenomenet Kina-bunader ( bunader produsert i andre land enn Norge). Vi kan lese at her er det penger å spare, og det henvises glatt til bunadpolitiet som sitter på sine høye hester og fordømmer alle som har et snev av økonomisk sans. For det er sant, man kan spare tusenlapper på å kjøpe bunad produsert i utlandet.

Og det blir spurt, kanskje bør de norskproduserte bunadene bli rimeligere, for å matche prisen på de utenlandske? 

Som bunadtilvirker kjenner man at akkurat det argumentet der, det er virkelig nedlatende. For det er ikke veldig lønnsomt å sy bunad. Timelønna for å knytte knuter på et sjal, brodere bukseseler eller foldelegge en stakk er ikke høy. Det er nærliggende å tro at enkelte av de som synes prisen på norsk produksjon er for høy, ikke ville holdt et foredrag  for summen man kan få for å montere en skjorte.

Men hva gjør vi med disse bunadene som syes i utlandet? Skal vi være enige om at penger styrer kulturarven? Er det bakstreversk å ikke hylle dette som geniale gründer-tiltak og selv reise til Asia for å finne kontakter? Eller, går det kanskje an å si til seg selv at kultur er viktig, at tradisjonshåndverk bør bevares og at ikke alt kan brytes ned til kroner og øre?

Selvsagt er det et økonomisk spørsmål. Å investere i en bunad er kostbart og krever planlegging. Men slik er det med mye. Vi sparer for å kjøpe bil, kjøpe hus og møbler. Vi setter av penger for å kjøpe drømmesofaen, vi sparer til designervesker som holder sesong etter sesong. 

Det finnes seriøse aktører som får deler av bunadene sine produsert utenlands. Både fordi det lønner seg og fordi det er vanskelig å finne kvalifisert arbeidskraft i Norge. Dessverre fører dette til at færre og færre her til lands innehar kompetansen som skal til for å sy en bunad, noe som på sikt vil medføre at stadig mer av jobben må sendes ut av landet. 

I tillegg har vi de noe mindre seriøse kremmerne som friskt kjøper materialpakker, kopierer dem og starter egen bunad-business. Dessverre er ikke bunadbransjen god på dette med copyright og mønsterbeskyttelse, men likevel. Å kopiere andres arbeid er ikke lov.  Argumentet med at bunader er en del av kulturarven holder ikke mål i denne sammenhengen. I motsetning til hva vi liker å tro er et flertall av bunadene designprodukt fra nittenhundre-tallet- de er utarbeidet av bunadnemnder, husflidslag og andre ildsjeler. Derfor finnes det mennesker med en moralsk opphavsrett til disse produktene. Vanlig folkeskikk bør gjelde her som ellers i samfunnet, og å ta andres møysommelige arbeid til egen fortjeneste er ikke god folkeskikk. Sånn sett ville det vært mer realt om de som velger å produsere utenlands, og som ikke har tilgang på mønster til de eksisterende bunader utarbeidet egne modeller. 

Ofte når samtalen, eller avisoppslag dreier seg om det økonomiske aspektet ved å produsere bunader utenlands, går tankene til hva vi omgir oss med. Vi kjøper friskt og fornøyd relativt kostbare detaljer til hjemmet, gjerne i plast. Vi kjøper kostbare vesker og sko. Dette er design og mote, og høy pris forsvares med fine merkenavn og gjenkjennelige faktorer som utseende, farge og moteriktighet. Hvorfor skal vi i Norge stå med hatten i hånda og godta at det å betale for design er akseptabelt, samtidig som vi flagger ut vår egen kulturarv for økonomisk gevinst?

Er vi tjent med dette?

En ting er å få montert en bunad etter mål. Men hva skjer når eieren har vokst ut av bunaden sin. Skal den da sendes jorden rundt for justering av livvidde? Vil det være lønnsomt? Mest sannsynlig vil da porto og forsikring koste mer enn jobben.

Det er ingen tvil om at Kinabunadene har kommet for å bli. Men når du skal velge bunad, ha i bakhodet at de norskproduserte gir arbeidsplasser og de ivaretar norske tradisjoner. 

Til slutt et lite spørsmål? Om du stod i en forretning i Tokyo og vurderte å kjøpe med deg deler av en kimono hjem som souvenir, ville du likt at det stod Made in Estonia inni. Eller ville det forringet opplevelsen av å holde noe genuint?