stille uke

Koffertene er pakket, reiseguidene finlest, lure adresser er notert og god oppførsel er vekslet inn i euro.
Fru Storlien tar høstferie en liten uke, og skal bruke alle sine ord på å geleide tre generasjoner rundt i Amsterdam, på små avstikkere til Haag og Delft.

Og så gjenstår bare å ønske dere en strålende høstuke!

Og selvsagt, å høre gjennom brødrene Ylvis´s sine geniale tolkninger av det nederlandske språk enda en gang. Slik det ligger an her og nå er det Woody, som er snøftende forkjølet,  som vil gjøre størst suksess med sine harkende forsøk på mestring av nytt språk.

hunde-lufte-dagen?

Det finnes så mange dager; verdens kjøpefrie dag, morsdag, farsdag, FN-dagen og ja, i det hele tatt, en dag for alle behov.
Og her en ettermiddag registrerte man på sin ferd gjennom de lokale bygder at det antakelig også finnes en helt egen dag for luft-din-bittelille-hund. For med jevne mellomrom kjører man, på vei til hyggelige barneaktiviteter, den aktuelle strekning. Men sann mine ord aldri har man sett maken til tetthet av hunder med minimal skrittlengde.
For det første bruker disse skinnlappene ekstremt lang tid på å trippe over fotgjengerfelt,
for det andre skjelver de seg som filmversjonen av Watzinger når de skal krysse en vanndam ( som sikkert fortoner seg som det reneste Stillehav),
og for det tredje stuller og koser eierne mye mer med disse små hundene enn hva eiere av hunder av hundestørrelse gjør.
Så, på vei til kurs vurderte man seriøst muligheten av at dette var den internasjonale luft-en-miniatyrhund-dagen.
Men, på veien hjem var de små hundene erstattet med større hunder. Tre timer tok det.
Hva som ble luftet i denne delen av bygda enda tre timer senere vites ikke. Ulver?


ps. Apropos hundelufting. Den lystige har vist seg å være totalt uegnet som jakthund ettersom det er aller, aller tryggest å traske i hælene på matfar. Da er man nemlig garantert å ikke gå seg bort i all lyngen.

velegnet for jakt?

Jack Russell terriere er velegnede jakthunder. Fryktløst styrter vi inn i trange ganger, vi snøfter og grøfter og viker ikke tilbake for selv den største fare.
Og derfor debuterer jeg som jakthund i dag.
Med vind i ørene og rype i blikket skal jeg saumfare fjellstrøkene innenfor og finne et eller annet fjærkledd som Høvdingen kan skyte.
Jeg er litt spent, for det dufter så deilig av lemen der oppe mellom kvister og kratt, jeg vet ikke om jeg klarer å holde fokus.
Jeg er også spent på om jeg, om så skulle skje at vi treffer en rype, vil klare å gi slipp eller om jeg kommer hjem i unåde fra min første og siste jakttur, med fjærboa rundt halsen.

nytt svennebrev

Noe av det vanskeligste med å være i en prøvenemnd er dette:
å ikke si for mye, ikke være for entusiastisk.

Vi skal se og vurdere, stille spørsmål og følge opp det kandidaten gjør. Men om kandidaten selv er nervøs og preget av stundens alvor, så kan vi ikke si dette går så bra, om fire dager er du svenn. Selv om vi er ganske sikre på at dette går veien.
Vi må vente til bedømmelsen, til vi sitter der med en bunad som er akkurat så ferdig som den skal være og deloppgaver som er akkurat det de skal være. De siste ukene har vi vurdert en svenneprøve der  
oppgaven har vært å sy en Vestfold 56-modell, utføre påtegning, brodere og å sy detalj av herrebukse. Samt vise kundebehandling, måltaking, innprøving og svare på nemndas spørsmål.

I dag var det tid for innlevering. Og vi kan nå glede oss over at det finnes enda en bunadstilvirker i Norge.

Man blir ikke flinkere av å ha dette papiret på veggen. Men det er likevel et bevis på at man har tatt en utdannelse og behersker et fag. I en tid der stadig flere velger å flagge ut produksjon er det derfor ekstra gledelig å kunne flagge litt her hjemme, for vår nye svenn og facebook-venn.
For om kandidaten er aldri så hyggelig så er det dette med å fremstå som en nøytral nemnd, og derfor måtte Fruen pent vente til hun kom hjem i kveld med å logge seg inn og sende venneforespørselen. Som heldigvis ble godtatt...

Og nå er det helg. Hurra for det også!

medlem i husflidslag?

Som forholdsvis aktivt medlem i det lokale husflidslaget prøver man jo en gang iblant å verve nye medlemmer blant venner, bekjente og kursdeltakere.
En grunn for å verve er selvsagt at man har lyst på vervepremier. Skjønt, med tanke på den sedvanlig lugubre vinnerlykken man er utstyrt med er sjansen for suksess lik null.
En annen, og bedre grunn, er at det alltid er kjekt med nye medlemmer. Og særlig nye medlemmer i egen aldersklasse. For det skal ikke legges skjul på at gjennomsnittsalderen er relativt høy. Faktisk er den så høy at man tidvis bruker følgende argument på venninner som nyss har rundet førti og som er lettere preget av det nye tiåret:

Bli med da vel, her er vi ennå blant de unge og lovende!

Men mange kvier seg og det mest brukte argumentet er at de ikke er flinke nok, og de kan ihvertfall ikke veve.
Og man kan undres hvordan denne holdningen har festet seg? Er vi, medlemmene i husflidslag, en gjeng bedrevitende veversker?
Det er trist at mange oppfatter husflidslag som en forsamling überkvalifiserte damer som sitter og messer om alle teknikkene de behersker til fingerspissene.
Joda, mange er flinke, mange kan flere teknikker, mange forteller om det de kan.
Men de er også villige til og interesserte i å lære noe nytt. De har ingen interesse av å fortsatt bare holde på med det de lærte i sin grønne ungdom.

For selv om husflidslagene er viktige formidlere av tradisjoner og håndbåren kunnskap er det ikke dermed sagt at vi ikke ønsker å tilegne oss ny kunnskap, lære nye teknikker, få ny inspirasjon.
Som kurslærer innen bunadsøm, re-design og grunnleggende søm har man hatt elever i alle aldersgrupper; ferske konfirmanter, entusiastiske bestemødre, mor&datter sammen - på samtlige kurs.
Noen går for å lære noe helt nytt, noen for å bli flinkere til noe de kan sånn noenlunde, noen går for det sosiale og for å bli ebdre kjent med andre håndarbeidsglade mennesker i sitt eget nærmiljø.
Det finnes damer som er racere i veven, og det finnes  damer som er omtrent like lite vevkyndige som undertegnede. Men veving er jo bare en liten del av det hele.

I husflidslagene som i de fleste andre lag og foreninger finnes det alle typer medlemmer, fra de veldig aktive til de som betaler sin årlige kontigent og følger med fra sidelinja. Noen går på kurs hvert år, andre går aldri på kurs. Noen kommer på alle møtene mens andre aldri kommer på et eneste møte, enten fordi de ikke har tid, lyst eller kjenner noen.

Selvsagt kan det være skremmende å oppsøke en forsamling der det føles som om alle kjenner alle og er en godt innarbeidet gjeng. Men det er jo ikke nødvendigvis slik, og nå som vi er kommet ut av tenårene er vi også såpass voksne at det i de fleste gjenger er plass til en til, eller to, eller tre.
Fruens første møte med sitt lokallag var interessant. Lettere forskremt stod man i døråpningen og skuet utover en Oleanakledd forsamling ( for disse jakkene har for lengst overtatt for Sigrun Berg-skjerfene). Egentlig hadde man mest lyst til å traske hjem, men det rakk man ikke før en av de Oleanakledde dukket opp som troll-i-eske, geleidet ferskingen bort til et bord med strikkende damer og bad dem ta seg av det nye medlemmet. Det gikk over all forventning. Den ene husket min mor fra sin ungdom, den andre hadde man møtt som kunde ( heldigvis fornøyd sådan ) i garnavdelingen og de andre var også helt vanlige damer. Overhodet ingen hekledemoner.

Men hva som skal til, hvordan det skal bli lettere å få inn litt yngre medlemmer, det kan man undres på.
Bør det være andre kurs, andre temakvelder?
Er  et helgekurs lettere for travle mødre enn å binde seg til f.eks åtte tirsdagskvelder som skal flettes innimellom alle andre aktiviteter i en familie?


Og om du tror vi er inntørkede og kjedelige, vi husflidsdamene, så kunne du jo alltids vært flue på veggen når vi er godt nedi kaffekoppen og har fått nøstet opp noen gode historier.

Eller, hva sier du? Hva skal til for at du melder deg inn i et husflidslag?

bunad(aktige)sko

Planløst blafrer man gjennom et av disse utallige vedlegg til glansede magasin, et av disse vedlegg hvis misjon er å opplyse oss lesere om hva vi skal ikle oss denne høsten.
Og der, nederst på den ene  siden; et par sko.
Fruen som sjelden eller aldri går fem på når det gjelder sesongens it-vesker, trendfarger og andre besettelser kjente det rykke til. For det er nå en gang slik, at selv om man med flid prøver å unngå korssting i arbeidslivet, så er korssting i sitt rette element ganske dekorativt.
Eller hva synes dere?

Men så er det det evige spørsmål; finnes det en moralsk grense for hva et par sko kan koste?
Her holder det ikke å telle på knappene, her må blanke sølvpenger og skrukkete sedler fintelles.
Salighetssting eller ikke, hvor går smertegrensen? Hvor er bruksverdien?
Og er det mulig for en bunadentusiast å leve uten disse skoene?

Frafall fra yrkesfag

Aftenposten i dag:
Et innslag om at frafallet fra yrkesfag fortsetter og at læreplanen Kunnskapsløftet ikke har fått flere elever i videregående opplæring til å fullføre utdanningen.

Forsåvidt ikke noe nytt, men gledelig at det i det minste omtales. Særlig er det viktig å få fokus på dette nå, når det fra flere fylker meldes om ønsket sammenslåing av skoler og spissing av kompetanse.
Den videregående skolen i Barndommens dal blir truet med nedleggelse av byggfag, her vi bor nå skal linjer legges ned, flyttes og fjernes. Og mest sannsynlig gjelder dette andre deler av landet også, ikke bare de skolene vi selv har et forhold til.

Og nederst i dette innslaget kan man lese følgende:

For å styrke de faglig svake elevenes kunnskaper mener han det bør vurderes å innføre et ekstra år, VG0, før elevene kan starte i videregående opplæring.

Punkt 1:
Hva er en faglig svak elev?
Er det en elev som ikke gjør det så godt i teoretiske fag?
Isåfall, dere der oppe i systemet, vil jeg gjerne si at folk ikke nødvendigvis er dumme fordi de velger yrkesfag. Du kan være en drivende dyktig håndverker selv om du ikke evner eller lyster å fordype deg i politiske analyser eller radbrekker franske verb. Og noen av de som ikke klarer pensumet i matematikk for VG2 kan kanskje beregne materialforbruk og fortjeneste mye raskere enn en akademiker.

Punkt 2:
Et ekstra år?
Som skal inneholde hva?
Slik videregående utdannelse er lagt opp i dag er det større vekt på teoretiske fag enn før Kunnskapsløftet. Dette var ment å øke yrkesfagenes anseelse, og å gjøre det lettere for elevene på disse linjene å gå videre og ta høyere utdannelse. For; yrkeslivets nirvana er visstnok en akademisk løpebane, et kappløp mot tindene i departement og næringsliv.
Hvis du går på skole for å bli bilmekaniker, eller gullsmed, eller snekker så har du antakelig valgt dette fordi du er mer interessert i dette enn i samfunnsfag, norsk og engelsk. Og da kan det oppfattes som relativt unødvendig å bruke en av ukens fem skoledager på "bokfag".
Hva med å heller gå tilbake mot den gamle modellen, øke fokus på de fagene eleven faktisk har valgt linje etter og innse at noen er mer interessert i praktiske enn teoretiske fag?

Punkt 3:
Nå må dere for guds skyld slutte å fremstille yrkesfagene som en nødløsning for de mindre flinke.
Det i seg selv er nok til å ta fra ungdommen lysten til å søke seg inn på disse linjene.
Det får så være at vi i Noreg har en lovfestet rett til videregående utdannelse, og at målet for mange er en videre utdannelse innen akademia. Det er behov for og plass til andre yrkesgrupper også.


Vi håndverkere er ikke stokk dumme selv om vi har valgt en annen utdannelse enn den myndighetene setter som en standard, vi har bare valgt en litt annen løsning.

Perlesporten

Det kan være en risikosport å holde kurs i generell bunadsøm, for plutselig ender man opp med å undervise i noe man ikke behersker 110%. Løsningen er å ligge omtrent en uke foran eleven, og å være åpen om at dette ikke er noe man er helt stø på og derfor ikke kan foregripe begivenhetenes gang så veldig.
Eller, man kan komme borti noe man har gjort for en stund siden og ikke husker helt. Samme prosedyre gjelder da. Derfor har Fruen hatt en hyggestund med perler og tynne nåler i dag.

Og så er det jo kjekt at man på prøvelapper ikke alltid må holde seg til de foreskrevne materialer.
Det kan jo hende Fanabunaden kunne blitt innovativ og fjongesen med orange perlebånd, men mest sannsynlig går vi for originalen neste kurskveld og lager hvite perlebånd.


Det skal heller ikke legges skjul på følgende:
Fruen vil gjerne fremstå som en klippe. Da er det mer behagelig å knote fra seg på egen systue enn å sitte og febrilsk strø perler om seg med et par-tre kursdeltakere ringside.

om å gå på kafé

Det er deilig med slike høstdager hvor himmelen er litt ekstra blå, løvet har begynt å gulne og alle høstens konfirmanter er ute av systemet.
Da kan man med lett hjerte møte en venninne og med stor entusiasme fordype seg i fagprat over en utendørs kaffekopp.
Og om du, og dette gjelder kanskje særlig menn av den slitne sorten, en dag sitter på kafé et eller annet sted i vårt langstrakte land og hører to damer snakke om:
Prikking, spiling, fordeler og ulemper ved bruk av underskjørt og ikke minst - fordeler ved kortere stakker, så ha dette i bakhodet:
Muligens sitter du ved siden av to helt normale damer som syr bunad. Det er ikke sikkert du sitter ved siden av to kontaktsøkende damer som diskuterer mer kinky saker...

Akkurat hvorfor vi i dag hadde en slik sterk magnetisme på slitne karer vet vi ikke. Men dette har virkelig vært dagen for potensielle nye bekjentskap. Det kan ha vært våre blide åsyn, det kan være de snappet opp spennende ord fra samtalen, det kan hende de generelt var utsultet på kontakt.
Uansett, selv om det er hyggelig med blide folk og nye bekjentskap, og det ikke er noen regel om at man ikke snakker med de på nabobordet så er det likevel slik at når de på nabobordet ufortrødent snakker videre om sine sting&ting så er dette fordi de ikke er like sugne på kontakt. Og samme hvor du er sydd, og med hvilken type sting så vil de antakelig hverken høre om eller se stingene dine.

om nemnder og nerver

Fruen husker sin første svenneprøve som om det var i går. Fylt av prestasjons- og autoritetsangst stod man der, utstyrt med en høvelig mengde nutriaskinn som skulle omdannes til en trekvart lang kåpe.
Nemnda bestod, ettersom buntmakerfaget er relativt mannsdominert, av eldre herrer som Fruen hadde en voldsom respekt for. Her var det ikke noe hallo Svein, eller hva de enn het. Det gikk mer i retning av god dag, herr så-og-så, alternativt bare god dag så-og-så.
Prøven gikk over en uke. Det ble stilt spørsmål, arbeid ble nappet i og vurdert og ved prøvens slutt forsvant nemnd og kåpe, og Fruen var bombesikker på at dette overhodet ikke hadde gått veien. Så da nemndas leder ringte og sa at hun hadde bestått gikk man, ikke rett i bakken, men rett på nærmeste brune kafé. Ved nærmere ettertanke ville man vel valgt den løsningen uansett.

Andre svenneprøve var noe mindre skremmende, men likevel var det alltid en lite søkk i magen når nemnda dukket opp. Ikke hver dag etter lunsj som forrige gang, men en og annen gang.
Arbeidet ble vurdert til bestått og man var nå bunadtilvirker også, men ettersom man nå var blitt en adstadig tobarnsmor var ikke veien så kort til nærmeste brune kafé. Ved nærmere ettertanke så hadde vel alle brune kafeer forsvunnet også...

Et år senere ble Fruen oppringt av nemndas leder, men tilbud om å gå inn i nemnda. Og den første reaksjonen var - hva, meg, kødder du?
Ettersom hun ikke tullet, men helt seriøst mente at Fru Storlien burde være med i prøvenenmd for bunadtilvirkere takket man jublende ja.
Slike verv er litt stas! Det er for det første en tillitserklæring, en vurdering av at man behersker faget, det er en fin måte å bli kjent med nye innen faget på, og det er en strålende anledning til å få kjørt seg på litt pedagogikk og empati. For en ting har de som går opp til svenneprøven felles - de er nervøse.
Og selv om man når man er godkjent, læretiden er over eller praksisperioden godkjent, skal man være litt spent på hvordan det går. Man skal ha litt nerver, være litt urolig. Ikke fordi nemnda er skremmende og staut, men fordi man skal vurderes i åtte dager. To ukjente mennesker skal komme inn i hverdagen din, stille spørsmål ved det du gjør, stå som statuer mens du tar mål og prøver på kunde, notere underveis og primært ikke si et ord om hva de synes før ved prøveslutt.

Og nettopp her ligger utfordringen; være tilstede, skape trygghet uten å si for mye, være høflig og engasjert, gi gode beskjeder før og under prøven, ikke prøve seg på ironi ( for du kan være en ironiens mester men i en stresset situasjon faller den slags på steingrunn).

For tiden har vi en svenneprøve gående. En hyggelig lærling skal loses gjennom sine åtte dager.
Hvordan det går kan man ikke skrive om nå, det får komme i slutten av neste uke.

Men det man kan si, er at det er atskillig mye morsommere å være den som deler ut oppgaven enn den som får den! Og det er viktig å huske hvordan det var å være den som skulle vurderes, det er viktig å huske tilbake og minnes sin egen usikkerhet og egne nerver. Det er viktig å huske dette, og ikke tenke at haha, jeg var helt vettskremt, da skal jammen ikke denne kandidaten ha det noe bedre.

en hundeeiers ansvar

Jeg synes at hvis noen velger å anskaffe hund, sånn bare for kosens skyld, så bør de også tenke på hunden.
Det er ikke bare barn som har godt av å vokse opp med dyr, dyr har også godt av å vokse opp med mennesker.
Og derfor har jeg et par-tre tips om hvordan dere bør legge til rette for at hunden får et godt liv:

- gi hunden et mykt og godt sted for rekreasjon. Et bur er trygt og godt, men spar gjerne penger og la de firbente sove i en myk seng
- gi hunden et variert kosthold. Jeg skal ikke baksnakke perfekt sammensatt tørrfor som dekker alle behov, men la gjerne hunden velge selv.
- Og sist men ikke minst: Hvis dere har påtatt dere ansvaret med å ha en hund i huset - ikke glem bursdagen.
Jeg gjentar: ikke glem bursdagen.



Ps. De to første punktene er muligens en gjenganger når jeg lar labbene fly som forskremte lemen over tastaturet. Men det siste punktet, det med bursdagen...Det hadde jeg ærlig talt ikke trodd noen skulle trenge påminnelse om altså. For, hallo? Husker man ikke bursdager?
Hilsen Laika, fem år og en dag.

Kalven Klein

Det er noe helt eget ved det å stå tett på hundrevis av reinsdyr, se hvordan gjetere og hjelpere skiller flokken, siler ut dyr, sorterer;  kalv til liv, simle til liv, og de som bare sendes den andre veien - mot reisens slutt.
Vi kan bli litt blanke i øynene når vi vet at simler kan sirkle rundt slakteplassen flere dager etter avsluttet slakting mens de forgjeves roper etter og venter på kalven sin.
Vi kan bli litt kvalme av lukten av blod, synet av innvoller i egen container.

Vi kan, der vi henger på gjerdet og håper på å få komme inn i silen siden vi kjenner noen som jobber der, føle at vi er tilskuere til livets runddans og en gammel tradisjon.

Og vi kan reise hjem, med en hodeløsing i bagasjerommet...

Vi har i mange år levd godt på at far i Barndommens dal parterer og ordner opp for oss. Vi har hentet pent innpakkede middager, steik, finnbiff og annet snadder.

Men i fjor syntes vi det var på tide å bli skikkelig voksne. Da tok vi jobben selv. Så også i år.

Og joda, det er litt blod. Det er en skjellsettende opplevelse å sage gjennom bein og invadere en kropp så fullstendig. men det er spennende, vi får mye god mat og vi lærer.

At Queenie mener vi voksne er blottet for empati siden vi ler og snakker sammen mens vi jobber får vi bære over med. Fruen var vel også nokså lunken til dette da hun var ti år.

Vi får også bære over med at de søte små syntes navnet på årets kalv var det verste ever. Ja, for vi er ikke mer voksne enn at vi navner kalvene vi frakter hjem. Vel er de hode- og hårløse, men navn skal de  ha. 

Ifjor het han Rudolf, det var vi enige om.
I år tok Fruen affære, og døpte dyret Kalven Klein.


PS. Det måtte jo komme; da vi hadde vasket kjøkkenet i går, og det ene barnet kom tassende ned for å sjekke om kysten var klar sa mor de bevingede ord: Kalven Klein er i fryser  uten bein.
Barnet strøk rett opp igjen...