Vokte og vente?

Det var en mørk og stormfull kveld. Fruen kom hjem fra en travel kurskveld hvor man hadde gått gjennom både det ene og det andre. For når noen skal sy mannsbunad fra Nordland, andre sliter med å få jevne fløyelskanter på et bunadliv mens atter andre synes påtegningen man skal brodere etter er heller ujevn blir det liten tid til kaffe og rekreasjon.
Da er det godt å se lysene fra hjemme, og enda bedre å se at lyset er slukket hos den som helst skal sove når klokka tipper over 21. Men i stuevinduet er det noe? Noe som lyser?
Er det en alien? Har Høvdingen blitt rabiat og skaffet seg nattkikkert?

Nei, det er den lystige...
Og om noen blir myke om hjertet og tror hun stundesløst venter på mor som er avsted, så stemmer ikke det. Som dere ser av bilde nummer to så sitter hun der like trygt og godt selv om mor pusler rundt bak henne, trekker for gardiner, smeller av en blitz og leter etter noe vagt severdig på fjernsynet.

gave til en jubilant

I dag er det bursdag i huset, Høvdingen fyller år og det man har spurt seg selv, og han, om de siste ukene er ; Hva ønsker du deg, hva gir man en mann i sin beste alder?
En sen kveld kom man på løsningen, men er det innkjøpt? Eh, nei...
Vi unnskylder oss med at noe må prøves får det kommer i hus. Og derfor har det blitt forfattet et dikt med fire vers som begynner slik:

Roser er røde

fioler er blå,

jordbær er søte

og gave skal du få

( men ikke akkurat nå)

Og så er det litt jada-svada og flere fagre ord før vi kommer til den store finalen:

Du skal få en gave som ikke suger,

derfor vil vi gi deg  ......

Og siden alt det andre går på lettkjennelig versefot håper vi han knekker koden, lar seg sjarmere av Fruens lemfeldige omgang med ungdommens språk og skjønner hva han skal få. Skjønner dere det?

Aldri helt fornøyd

Vinterferien er over, de søte små er tilbake på skolen og Fruen er tilbake i jobb. Høvdingen har hatt kortere ferie, og slapp dermed den brå overgangen i dag tidlig.
Det er rart hvor mye man tror man skal få gjort, hvor mye arbeid som skal flettes inn i den tiden disse ganske store, men fremdeles søte små, kan holde på med sine egne prosjekter. Men holder det stikk? Neida. Det er så lett, så lett å stikke hodet inn på systua, klage litt over livets og søskens urettferdighet, spørre hvor det eller det befinner seg, om vi snart skal finne på noe, og så videre og videre.
Det er lett å rydde sammen arbeidet med et særdeles høylydt stønn av den sorten som begynner i midterste tå og  bygger seg opp til et tåkelurlignende ul. Det er lett å irritere seg grønn over den manglende respekten for mors arbeidstid og avtaler. Det er lett å irritere seg over barn som ikke legger seg om kvelden, men som derimot sleper opp med en umotivert gjesp om morgenen, mye tidliegre enn de er villige til å stå opp på en vanlig skoledag.

I sannhet, det er så forferdelig lett å irritere seg...

Det er ikke så mange år siden man jobbet lange dager i butikk og var glad om man rakk hjem til middag annenhver dag. Det er nøyaktig like lenge siden man i perioder bare klappet halvsovende unger på hodet når man omsider kom hjem. Det er nesten like lenge siden man innså at for å overleve som menneske, kone og mor måtte livet legges om.
Og selv om det kan være frustrerende å balansere arbeidsliv og privatliv i et og samme hus og selv om man tidvis drømmer om en annen arbeidssituasjon der man møter kolleger og får lønn hver måned, så er det godt dette livet.

Og tross alt, det har blitt brodert et sett mansjetter denne uka...og to bunader er sydd om, og en kunde har vært her, og vi har kost oss, og Fruen har kjøpt de mest fantastiske støvletter ( definitivt ikke fjøssko) og det er litt lenger til 17. mai enn det man i en øyeblikks panikk trodde for noen dager siden.
Og på trosdag kommer det en dame hit med penn, papir og kamera, og det kan bli riktig så hyggelig. Ihvertfall hvis Queenies bunad fremdeles passer, og man får strøket et par skjorter, stivet et hodetørkle, pusset over litt sølv og fremskaffet en unuppete svart strømpebukse innen den tid. Og kanskje hadde det vært lurt å støvsuge, vaske over et par-tre gulv, pusse noen vinduer i tilfelle lav vårsol i uheldig vinkel, burde man by på velduftende hjemmebakst, og hva gjør man med hunden som har pådratt seg en kålånde av en annen verden?

dagens nips

Noen får visst sånne unger som ikke plukker på noe som helst, som lar godteri stå urørt og telysene får forbli tent istedenfor å blåses ut slik at bord og vegger dekkes med stearindråper.
Det var ikke akkurat slik her da de søte små var små. De forsket, de saumfarte og de endevendte. Og hva angår den delen med godteri? Nåja, der er det ennå mulighet for forbedringer.
På grunn av denne motviljen mot å la noe stå urørt flyttet en del knuselige pyntsaker vekk fra synsfelt og inn i skap. Og der har det blitt stående uten å glede noen som helst  kanskje med unntak av Høvdingen som gjerne skulle levd i et nipsfritt hjem...
I dag vurderer Fruen å la denne damen få slippe ut av skapet igjen, Hun ble innkjøpt i New York for snart sytten år siden, fraktet hjem innpakket i silkepapir og t-skjorter og er et rosenrødt minne om fjorten dager med Storesøster.
Og så er det da mye hyggeligere med litt nips som er samlet her, og der og som ikke alltid blir et lekkert stilleben men som frembringer minner, enn med en hvitmalt orgie innkjøpt på en og samme lønningsdag?

dagens tips

La oss si at du i jobben du utfører til daglig forhoder deg til retningslinjer, brukanvisninger og forklaringer på hvordan saker og ting utføres. La oss si at du synes dette går sånn noenlunde, og at du er komfortabel med denne måten å jobbe på.
La oss si at du får en kunde som skal ha utført en bestemt jobb, og at akkurat denne jobben har blitt utført for kundens familie en del ganger, men da av en annen yrkesutøver.
Tror du da det er lurt å
A:  holde på din egen måte å jobbe på og forholde deg til retningslinjer og det du har gjort før?
eller
B: låne en modell av kunden slik at du kan se hvordan de er vant til at jobben gjøres og hvordan produktet dermed blir seende ut både utenpå og inni?

Og om du skulle finne på å gå for alternativ A, hvor mye tid tror du at du kan få lov å bruke i ettertid, bevæpnet med sprettekniv, knappenåler og kontrollmål?
Så husk dette - lån en modell neste gang!

Am I a Barbie dog?

Her en dag gikk jeg opp på loftet og inn i boden der de avlagte Barbiedukkene bor. Planen var å leke litt og så gå ned igjen, men så smalt døra i bak meg og der satt jeg da, i mørket.
Bjeff, sa jeg stille og forsagt som alltid.
Ingen reaksjon.
Bjeff, sa jeg litt mindre stille og forsagt.
Da hørte jeg matmot begynne vandringen, og lokkingen. Men fant hun meg? Neida.
Bjeff, brølte jeg.
Og der så jeg lyset og matmor så meg.
Men fikk jeg kos og pølse? Neiheihei. Tenk, hun synes ikke små hunder skal leke med Barbiedukker.

ps.
Har dere sett den der greia med at Skiforeningen søker ny bikkje i bakken? Hallo? Har de ikke sett denne eller?

yrkesvalg

Om en uke går søknadsfristen til videregående skole ut, og mange elever skal foreta mange valg innen den tid. Valg man bør ta basert på egne interesser og evner, men valg som vel så ofte styres av hva venner velger, hva foreldre synes er lurt og hva rådgivere anbefaler.
Her forleden satt Fruen ringside da tre skoleklasser skulle veiledes i jakten på den ultimate utdannelse etter henholdsvis et og to år på Design&Håndverk. Og det må sies, dette er ikke lett. Her er det mange fag å holde styr på og selvsagt kan både elever og rådgivere bli lettere agitert når det dukker opp fag som buntmaker, gjørtler og filigransarbeider. For hva jobber disse menneskene med? Og er det behov for denne type utdannelse i Norge i dag?
Selv har man sånn noen lunde kontroll på små og sære fag, men ville kanskje falt fort av lasset om det ble snakk om kvantefysikkens finesser...
Men det som kom som en negativ overraskelse var forslaget om å ta to år på skole, skaffe seg et fagbrev og så ta påbygning. Slik vil man nemlig være godt rustet for høyere utdannelse og ha en annen og dypere faglig forståelse enn en medstudent som kommer rett fra det vi i gamle dager kalte allmennfag. Da dette forslaget ble presentert som en genial løsning klarte ikke Fruen å forholde seg rolig. For om alle som søker lærlingeplass komme rut i arbeidslivet med denne holdningen, hvor attraktive vil de da være å ansette? I småfagene krever det tid og ressurser å bedrive opplæring, og om bedriften i tillegg gjorde dette fånyttes og uten å øke rekrutteringen til faget så er jo hele vitsen vekk. Og hvem vil da ansette lærlinger?

Vi bor i et velstående land og vi har råd til å importere arbeidskraft. Men vi trenger likevel noen som kan ivareta tradisjonshåndverk og som er villige til å jobbe med hendene hver dag. Det vi ikke trenger er skolefolk som i hele sin holdning viser at dette er utdannelse som ikke fører noen vei.

Det har blitt nevnt her før, men det kan visst ikke sies for ofte;
- det å velge et liv som håndverker er ikke et bevis på mangelfullt utviklede sjelsevner.
- det er ikke skammelig, eller flaut, å leve av et håndverk
- samfunnet ville blitt usigelig tungrodd om det ene og alene bestod av ingeniører og sykepleiere.

Forslaget herfra er at alle rådgivere, alle som jobber med å veilede ungdom i utdanningsvalg tenker seriøst gjennom hva som trengs for å drive et samfunn. Kanskje er det ikke så dumt om noen kan skifte en glidelås, sy ny sal til motorsykkelen din, skifte lys i dashbordet på bilen, smelte om gamle gifteringer til noe nytt og spennende eller hjelpe deg når sikringsskapet går i lufta åtte timer før du skal på ferie.
Og tenk på dette; et vennepar skal pusse opp badet. De har på ingen måte noe imot polakker, men synes likevel det hadde vært beroligende om noen av de som kommer for å gi anbud på jobben kan si mer enn hei på norsk.
Det er mange hensyn å ta og veldig mange arbeidsplasser som vil være ubemannet om ikke veldig mange år. Vi trenger ungdom som vil utøve håndverksfag, ikke bare ungdom som har kjennskap til dette og bruker det som et grunnlag for videre yrkesvalg.

Hurra for ferie

Slike bilder blir ikke tatt  her lenger. Han på akebrettet synes ikke dobakken kan måle seg med Korketrekkeren, hun med solid polstret rompe ser ikke fullt så beundrende på storebror nå lenger.

Men gleden over blå himmel, hvit snø  og vinterferie vokser de forhåpentligvis aldri fra. 

bunadteori

Det jobbes for tiden med en ny teori;
nemlig at de som skal ha sydd inn bunadene sine tar kontakt i rimelig god tid mens de som trenger å få sydd ut bunadene sine venter til etter påske.
Vi kan jo bare undres hva som er årsaken til dette?

Teorien er for tiden under utprøving ( eller hva nå enn det heter i høyverdige forskningsmiljøer), og Fruen lover å komme tilbake med en bredere analyse av fenomenet i siste halvdel av mai. Selv om det kan være fristende, vil det ikke bli utført dybdeintervjuer med kundene da dette kan være et ømtålig tema.

Og for ordens skyld, barnebunader er unntatt fra teorien ettersom barn skal og bør vokse.

offentlig død?

Vi ser nyheter på tv og advares mot sterke scener. Opp på skjermen kommer det bilder og filmer av lemlestede eller døende barn, sørgende pårørende og nærbilder av blodpøler. Fra andre land, mennesker vi ikke kjenner og hudfarger andre enn vår egen. Men gir dette mediene rett til å vise oss andre mennesker i deres svarteste øyeblikk?
Om en av oss satt utenfor et akuttmottak og ventet på hjelp med et døende, utsultet barn i armene våre, ville vi oppfattet det som riktig og viktig at et kamerateam filmet oss i vår sorg og fortvilelse? Ville det vært lettere å forholde seg til dette om filmingen skulle være til et nyhetsinnslag på den andre siden av kloden? Eller ville vi muligens følt dette som et overtramp...
For ikke så lenge siden gikk diskusjonen høyt om hvorvidt fotografer fra andre land skulle kunne bruke sine bilder fra terrorangrepet på Utøya i konkurranseøyemed. Det oppfattet vi som galt, fordi ofrene kunne identifiseres. Dette angikk våre egne og alle var enige om at bildene var en unødig belastning for de etterlatte og overlevende.
Men hva er forskjellen?
Vi snakker helst ikke om død, sorg og savn. Vi unnlater å snakke om hva som skjer, hva som venter oss og hvordan døden skal møtes. Døden har blitt oss så fjern, samtidig som den kommer til oss gjennom fjernsynet dag etter dag.
Og jeg tenker; har ikke en sørgende mor, far eller søsken krav på samme verdighet hvor enn de bor i verden...For selv om vi ikke skal lukke øynene for overgrepene som skjer altfor mange steder så trenger vi ikke detaljene. Vi trenger ikke se mennesker som dør, samme hvor ukjente de er for oss.
Vi er alle mennesker og bør ha samme rett til å oppleve livet og døden på samme premisser.

days of no glory

Det finnes dager der du
- ligger akkurat litt for lenge om morgenen, basert på at håret så helt ok ut kvelden i forveien. På badet ser du at det ikke stemmer nå lenger
- styrter ut av huset med vått hår og formaninger på autopilot
- oppdager at bensinlampa lyser rødt
- oppdager når du skal fylle bensin at passende kort ligger hjemme, og har gleden av å betale for kr 55,- i bensin til flirende ungdom. I småpenger.
-mistenker at du kan være direkte spydig til utvalgte elever ettersom de likevel aldri hører på det du sier
- blir oppringt to ganger på rappen fra minstebarnet som har den lite sjarmerende vane at hun slår av mobilen hvis hun ikke oppnår kontakt
- tilbringer deler av livet i kø fordi noen miljøbevisste mennesker har glemt å lade el-bilen sin og tenker lite (miljø)vennlige tanker når man endelig passerer blikkboksen
- tenker på hvorvidt det er mulig å ha vinterfreie uten å havne bakpå med bunadbestillinger, og hva slags jobb kan du ta med på hytta?

Men i det store og hele - hva gjør vel dette når postkassa inneholder resultatet av forrige ukes trøsteshopping hos Amazon?
Bøker er utvilsomt verdens beste gave, uavhengig om det er gave til deg selv eller til andre.

dagen derpå

Jaja, det kan fjases og mases om Alle hjerters dag. Hånlig og ironisk kan man proklamere at Nei, vi styrer unna slike dager.
Men på vei hjem fra dagens vikarjobb demret det for Fruen at hun muligens ikke befinner seg helt i målgruppen? For vi er gift, vi har vært gift i bra mange år og vært sammen enda lenger. Faktisk så lenge at i løpet av sommeren tipper man over til å ha tilbrakt mer enn halve livet med Høvdingen. Vi har det godt, vi liker hverandre og vi planlegger å fortsette å henge sammen. Det klarer vi helt fint å vise på eget initiativ, uten at en samlet handelsstand står og puster oss i nakken.
Men om man ikke var så heldig, da ville det kanskje vært hakket hyggeligere om det dumpet ned litt fanpost i postkassa denne dagen.
dagens tema blant de videregående og håpefulle var hvordan deres hjertens kjære markerte denne oh så viktige dag. Det var roser, middager, lyshjerter av fakkelbokser og oppmerksomhet opp og i mente. Ihvertfall for de som er heldige nok til å ha en hverdagshelt som har fått med seg en dose amerikanske såpeserier og har vett og forstand på å ta slike tradisjoner med seg inn i norske forhold.
Så kan man le litt, fleipe litt og si at nei, når dere er så gamle som meg, da er ikke slikt så viktig lenger.
Og så blir man møtt med vantro blikk og et unisont hæh, liker du ikke at han liker deg eller?
Og hva sier man da?
For tross alt er det jo hyggelig at han fremdeles , etter alle disse årene, synes det er fint og flott å dele hus med en tidvis stresset sydame. Det er bare det at det er så mye hyggeligere når han viser det på eget initiativ.
Og de blomstene Fruen egenhendig kjøpte på lørdag har overlevd både morsdag og valentinsdag.