Husets handyhunk

Det å være gift med en selvstendig handyhunk er utvilsomt med på å lette hverdagen. Høvdingen er av sorten som ser hvordan ting skal og bør gjøres, og så gjør han det, pent og raskt. Når han  har lange kontordager ser man tydelig at behovet for å grave og grøfte, hamre og slamre er stort. Dette er egenskaper Fruen har vent seg til, og man har derfor hatt en lengre avvenning på bruk av hammer og sag. Selvstendigheten hans tok det imidlertid lenger tid å venne seg til, Høvdingen er ikke av dem som ber om hjelp i utrengsmål.
Stort sett kan dette utnyttes til egen fordel, ved å tilby sin hjelp med en gang han kommer med verktøykasse og egnet utstyr. En Høvding med respekt for seg selv sier da øyeblikkelig Nei takk til all hjelp og man selv kan trekke seg tilbake til selvvalgte sysler. Selvsagt er ikke selvstendigheten alltid av de beste egenskaper. noe vi absolutt fikk bekreftet da mannen pusset opp loft og endte på legevakten med dypt kutt i underarm og rosa Barbiekoffert som kompress. Etter det har det hersket enighet om at når noen skal kutte tunge plater, kan alltids en annen holde plata slik at den holder seg i ro.

Nå som vi nettopp har investert i ny båt, og avansert fra 14 til 17 fot, har timer blitt brukt til å gjøre farkosten sjøklar og fager. I den anledning kom Høvdingen hjem med x antall hvit skai, formskåret skumgummi og en pen forespørsel om Fruen kunne tenke seg å sy nye puter. Sjokket over å for en gangs skyld bli spurt om hjelp var stort, men ble raskt byttet ut med ren glede over å faktisk få lov å bidra.
Man ser heller ikke bort fra at en baktanke med prosjektet var å gjøre en evig sjøsyk Frue mer sjøklar også...

En nål her og en nål der

Jaja, det har vel blitt nevnt tidligere, men det er liten tvil om en stoffsofas fortreffelighet. Dessverre er ikke alle i familien like begeistret for Fruens tendens til å bruke sofaryggen som nålepute, og stygge situasjoner hvor disse enkelte har sett ut som et pinnsvin / akupunkturkunde har oppstått. Varige men har heldigvis ikke oppstått hverken av sofanåler eller av knappenåler som har en lei tendens til å havne på gulvet. 

Da Fruen var rundt atten år hadde hun mye problem med et fot og trodde en stortå var brukket. Røntgen påviste intet brudd, men en fem cm lang synål som lå trygt plassert dypt innunder fotsålen. Selv om man vokste opp i et trygt og godt hjem visste ingen hvordan nåla hadde havnet langt inni en fot og mest sannsynlig hadde ligget der siden tidenes morgen. Fruen ser ikke bort fra at hun selv stakk den inn, sommeren hun fylte fem. Da tråkket nabojenta på en spiker og tilbrakte lange uker på sofaen, med fri tilgang på blader og oppvartning. Man ser heller ikke bort fra at bestyrtelsen over å ikke få ut nåla selv og vissheten om at den slags aktivitet var meget upopulær blant foreldre førte til at nåla forble unevnt og etter hvert glemt. Nåla ble operert ut, og ble i mange år oppbevart på glass i Barndommens dal. Dessverre forsvant den for noe tid tilbake, da en av de søte små undersøkte sin mors settekasse...

Dette ønsker vi oss

Vi ønsker oss mangt og meget, så som verdensfred og stabil økonomi og tilgang på mat for alle på vår klode. I tillegg ønsker vi oss, rent personlig, følgende for å gi hverdagen et løft:
Queenie ønsker seg et lam, fortrinnsvis et hunnlam for de blir ikke slaktet og omdannet til pinnekjøtt men får løpe fritt på fjellet og parre seg med den de vil.
Woody ønsker av hele sitt hjerte å se en Liverpoolkamp på Anfield. Denne lysten er så sterk at han faktisk kan vurdere å ha med sin middels engasjerte mor. I tillegg drømmer han om seterdrift i Barndommens dal.
Høvdingen ønsker seg mer fri og tid til å holde på med egne prosjekt.
Fruen ønsker seg fire timer ekstra i døgnet, barnevakt neste helg og glassveranda. I tillegg ønsker Fruen seg, av hele sitt hjerte, muligheten til å gi flere stikk med pennen og færre stikk med nålen.

Når man setter opp ønskene slik, ser man tydelig at det kanskje ikke hadde vært så dumt å begynne å lese boligannonser fra Barndommens dal. Bortsett fra Liverpoolkampen da... Men, nå er det jo ikke slik at det man ønsker seg nødvendigvis er det man trenger aller mest her på jord, så Fruens plan er å inntil videre bli boende i sentrale strøk og håpe at minst en av de søte små ender opp som gårdeier i Barndommens dal.

Det visste du ikke!

Fruen liker å få ting, pent innpakkede gaver, hyggelige ord eller som nå, en award fra Embla, fine, flinke piken som skal bli litt mindre flink og som lar oss følge henne på veien.
Med awarden følger pene ord om Fruens egen blogg, og en oppfordring til å fortelle syv fakta om en selv. Nyhter, sannheter, hemmeligheter. Det er mye det, og trofaste lesere vil kanskje tenke at såpass mange nye opplysninger kan man da ikke ha å bidra med. Imidlertid er det stadig nye besøkende her, og for å glede dem ( og med fare for å kjede dere som har hengt rundt her en stund) her er syv lite kjente fakta om Fru Storlien:
1. Det høyre øret er hakkete i kanten. Dette skyldes ikke at far, reinsgjeteren, har bedrevet merking av sitt yngste barn. Derimot skyldes det en dårlig kombinasjon av følgende tre komponenter: Mange hull i øret, ungdommelig inntak av alkohol og ullgenser med trang hals.
2. Etter å ha lest MIn kamp 1 og 2 vet man mer om herr Knausgård enn om egen ektefelle. Nok er nok.
3. Fruen drømmer om en helg i Firenze, med de søte små og Høvdingen. Det skal være nye sko på føttene, velstelte tær og lette sommerklær.
4. Noen ganger på vettuge møter om fagopplæring og situasjonen for små fag, forvandles man til en sur og gretten klumpedeise som ikke klarer å komme med noe som helst fornuftig å si. Med en gang man, fylt av skam og irritasjon, har avsluttet møtet kommer man på alt det lure man burde sagt.
5. Fruen kan være nokså konfliktsky, og vil heller ligge søvnløs enn å ta opp kampen mot urettferdighet i hverdagen.
6.  Fruen tror at selv om livet kan fremstå som meningsløst og urettferdig i perioder, så skjer det aller meste av en årsak og sett i ettertid har selv de mest banale hendelser en tendens til å føye seg sammen i et system.
7. Fruen vet ikke hva hun skulle gjort uten Woody og Queenie. De gir livet glans og mening, og selv  om man i enkelte korte glimt lukker øynene og visualiserer seg selv i en kul og barnløs leilighet, så er det det viktigste av alt. For som Queenie sa en gang, jammen hadde dere hatt det kjedelig uten oss.

Og til slutt skal stafettpinnen sendes videre, og da helst til syv bloggere man synes fortjener en oppmerksomhet.
Fruen hilser til disse hyggelige menenskene, og sier lykke til:
Ragnhild Ingeborg, som i tillegg til å ha en fin blogg om alt hva livet inneholder også gikk i tredje gym da Fruen var en liten stink i første klasse da man slang rundt på gymnaset i Barndommens dal.
MiaiMyra, et av de første bloggebekjentskap, som i likhet med mange av oss balanserer jobben, familien og hjemmet. Det må sies at hun lykkes bedre enn undertegnede.
Anita, hun kaller selg selv en hagegalt fruentimmer som kvekker om det meste. Og det skal sies, Anita kvekker vettugt og morsomt!
Berit, som lager fantastiske sake rog ting, i tillegg til å være tvillingmamma.
Synline, også et tidlig bloggebekjentskap, som i tillegg til å være farmasøyt har debutert som freelnace-journalist. Gratulerer!
Hagen på Hytta, som steller og skaper en fantastisk hage, men likevel klarer å ha nylakkede negler og skrive inspirerende om parfyme og alt hva livet eller har å tilby.
Gunhild, som i likhet med nevnte damer ovenfor, skriver forrykende godt og som i motsetning til Fruen klarer å omdanne jordskokk til noe spiselig og smakelig!

Gleden ved å få bunad

Fruen arvet bunad etter sin mormor, en gave man på ingen måte var glad for å få. Misnøyen skyldes både at man ikke ville ha bunad, og at man ihvertfall ikke ville ha en gammel greie, mens alle andre og ikke minst Storesøster fikk ny. Etter en ti års tid snudde sorg til glede, og mormorbunaden er i jevnlig og høyt skattet bruk. Om noen år, når Queenie skal konfirmeres, arver hun Storesøsters råndastakk som henger hjemme i Barndommens dal. Hun skal imidlertid få nytt forkle. Ikke fordi det er noe galt med det gamle, men Fruen synes det bør være minst et innslag av nytt i en arvet bunad og helst noe mottakeren selv har valgt. Det er ikke alltid man setter pris på å overta og arve gamle klær, og i vårt velstandssamfunn er dette noe som heller ikke er så vanlig som for bare en generasjons tid tilbake. 

De fleste som konfirmeres i dag kles opp i nytt fra topp til tå, og Fruen føler seg som en kjip og dårlig selger når man anbefaler å vente med de virkelig kostbare og broderte skjortene til jenta er ferdig utvokst. 

I år har man gleden av å tilpasse to bestemor-bunader til barnebarn, og i begge tilfeller har dette vært en glede. Bestemor er glad for å gi, barnebarnet er glad for å få. Men begge jentene har fått byttet ut deler av stasen, en har nytt silkeforkle til sin Marie Aaenbunad fra Østerdalen, den andre får nytt liv til sin Grafferbunad. 

 Til bestemødrene har Fruen sagt følgende; Det er ikke sikkert de setter så stor pris på gaven nå som vi skulle ønske, men det kommer med alder og modenhet. 

Og til konfirmantene sier Fruen alltid, samme om bunaden er ny eller gammel; Bestemor kommer til å gråte, men det er bare fordi hun er glad for å se deg vokse opp til en sånn fin jente! Du har ikke gjort noe galt og alle bestemødre gråter i dåp, konfirmasjon og bryllup.

Reperbanens gleder

Noen ord klarer via skjebnens uransakelige veier å bli sterkt belastede. Reperbane forbindes vel mer med løsaktig levned i Hamburg enn med tradisjonell fremstilling av tauverk, eller som vi gjorde i kveld - produksjon av hoppetau. Ved nærmere ettertanke er vi å ta litt hardt i...Mens voksne, tålmodige sjeler nøstet filler i lange timer gikk de søte små etter hvert over til moroa - snurring av hoppetau og deretter hopping med hoppetau. Når sant skal sies så var Fruen fornøyd med arbeidsfordelingen, man ville utvilsomt følt seg, om ikke som en spurv, så som en bøffel i tranedansen.
Queenie tar med sitt nyslåtte tauverk og ferske kunnskap på skolen i morgen, vi håper lærerinnen vet hva en reperbane er, og så håper vi at frøkna aldri slutter å glede seg over å lære nye teknikker, og at hun i mange år til er villig til å tilegne seg slik frivillig kunnskap sammen med sin mor. Og avslutningsvis dagens oppfordring fra en sann husflider; om dere bor i nærheten av et barnelag - meld inn barn/ barnebarn fluksens! De lærer mye spennende!

Etterlysning

For noe tid tilbake strikket Fruen Mariustunika til en kunde, i voksen størrelse. Nå som Woodys genser bare mangler festing av belegg på ermene har Queenie startet oppvarmingen av sin mor, nå er det hennes tur. Derfor jaktes det med lys og lykt etter noe man mener å ha sett, nemlig en Mariustunika i størrelse frøken 8 - 10 år. Det rinner FRuen i hu at dette har stått på trykk i et ukeblad og at planen var å stille og rolig nappe ut disse sidene fra eierens blad, men ble det gjort...Neida.
Så derfor lurer man på om noen der ute har denne oppskriften og i såfall kan hjelpe en strikkeklar Frue?

Jippi! Oppskriften er, om ikke i postboks, så ihvertfall på vei mot oss!

Bunad & bunad light

Bunadsesongen er offisielt i gang, hvertfall for Fruens del. Vi har vært i konfirmasjon idag; Queenie stilte i damaskkjol fra Gudbrandsdalen som heldigvis passer i år også, Fruen iførte seg råndastakken som heldigvis passer litt bedre enn ifjor, Woody stilte i dress og det samme gjorde Høvdingen. Det kan være vanskelig det der med bunad i festlig lag, for selv om bunad er godkjent som gallaantrekk og således kan brukes til enhver anledning er det ikke alltid stas å være eneste mannlige bunadbærer i forsamlingen. Heldigvis kunne Høvdingen gå for bunad light versjonen i dag, og innviet sitt bunadslips fra Øst-Telemark.

Når sant skal sies har Fruen vært nokså bekymret for hva han ville si, disse slipsene markedsføres med for de som tør, og mangt og meget kan sies om husets herre men noen påfugl er han ikke. Heldigvis falt det i smak, og flertallet av forsamlingen syntes også det var stilig. Men 17.mai får slipset hvile, da er det full pakke som teller og gjelder!

Og hva bunadpolitiet ville si? I slike situasjoner støtter man seg til tidligere bryske utsagn fra Fruen - bunadpolitiet, det er meg det!

ps. Slipset er på ingen måte rimelig, men en kombinasjon av kjærlighet ved første blikk og en hyggelig ekstrainntekt gjorde utslag, samt vissheten om at man selv har mottatt små, glitrende pyntesaker som også koster litt ved enkelte anledninger. 

Bunadsko

Noen av dere skal kanskje bruke denne strålende vårdagen til å kjøpe nye bunadsko? Som flereårig kjøper og selger av dette fortreffelige fottøyet kommer Fruen i dag med et par påminnelser:
1. Kjøp sko som passer! Hvis du ikke bruker bunaden mer enn en gang hver sjette måned rekker du ikke "å gå til" skoene slik man gjerne gjør med andre sko som man bruker ofte.
2. Prøv sko med strømpetypen du skal ha i skoene. Dette gjelder særlig menn ettersom håndstrikkede strømper tar noe mer plass enn tynne svarte sokker.
3. Ikke kjøp sko med høyere hæler enn du er vant til å bruke. Dette gjelder særlig konfirmanter som har levd lykkelig i Uggs og Converse, dere trenger ikke fem cm hæler.
4. Hvis barnet skal gå i et 17.maitog som er langt og lenger enn langt, vurder pene svarte sko som sitter godt på foten. Av bitter erfaring vet man at når den søte lille har travet og gått med kippende bunadsko glemmer h*n at det var skoene det var noe galt med, og husker bare at det var noe galt med bunaden. Resultat - bunadnekt. Noen ganger er det viktigere å være god mor enn bunadhysteriker.
5.  Ikke heng deg altfor mye opp i mønsteret på spennene, det er omtrent halvannen meter fra skoene opp til sølja i halsen - ingen legger merke til om snirklingen ikke stemmer overens!
6. Om du skulle befinne deg i kirken eller annet festlig lag og kjenner at skoene klemmer, ikke ta dem av. Virkelig, alvorlig ment, ikke ta dem av. Det tar måneder og år å få dem på igjen, og du kan risikere å luske ut med nedtråkkede hælkapper og sterkt redusert selvfølelse.

Og forresten, det er loppemarkedsesong. Husk at bunadsko til barn sjelden rekker å bli slitt. Queenies bunadsko har hatt en snittpris på ti kroner...

Den store gleden

Om Queenie var myk i stemmen og mild i blikket da hun bad om alvekjole, var hun ikke mindre mild og myk da kjolen ble presentert. Stasen ble til ved hjelp av tre lag skjørt; underst dobbelt lag med tyll i ulik høyde, så et lag forsilke og øverst et lag paljettstoff. Høydeforskjellen på skjørtene endte på omlag ti cm.  Vingeproblemet ble enkelt løst ved å lage knytting på skuldrene og la de lange endene henge ned bak. Effekten ble en miks av vinger og Audrey Hepburns svarte kjole i Sabrina. 

Det passer ikke alltid å rydde vanlig jobb til side og bruke tid på en kjole som mest sannsynlig bare brukes en gang, men når man står ved siden av en strålende fornøyd frøken på syv år som deler ut godord  og hyllest til mors sømkunnskaper, da er man veldig glad for at man tok seg tid. Og så syr man heller litt lenger utover natta...

Varme ord

Mamma, jeg elsker deg er vel noe av det vakreste man kan høre. Morshjertet blir mykt som smør i vårsol, og man føler seg rett og slett som en god mor. Samtidig er det ikke til å stukke under en stol at slike godord gjerne følges av et aaaaldri så lite ønske om behov som skal dekkes.
Så da Queenie for noen dager siden krøp godt inn til Fruen, så henne dypt inn i øynene og berettet om sin store kjærlighet til mor og sin usvikelige tro på mors evner som sydame, da ante det Fruen at frøkna var ute etter noe. Og ganske riktig, det var invitert til fe-bursdag og skal man inn i den fortryllede skog og spise alve-is, da må man jo ha en høvelig kjole.
Derfor skal en meter tyll, en meter forsilke, en rest paljettstoff og sølvfarget strikk gjennom symaskinen for å omdannes til noe flagrende, alveaktig.

Dagens kurs

Da Fruen for noen år siden bestemte seg for å bli selvstendig sydame var det klart at man blir hverken fet eller lubben av å bare sitte hjemme og sy, og andre inntjeningsmuligheter ble vurdert og forkastet. Via tilfeldigheter takket man ja til å holde et kveldskurs i bunadsøm, og i løpet av disse årene har antall kurs økt sakte men sikkert. I vår har Fruen holdt to kveldskurs og to helgekurs i bunadsøm, samt et ukeskurs.
Nå er det slutt, ihvertfall for denne sesongen. I kveld ble nøkler til kurslokale levert, og nå ligger en vår og en sommer med kveldsfri foran oss.
For et menneske som aldri har hatt noe brennende ønske om å undervise eller hatt noe behov for pedagogisk utdannelse kom det som en overraskelse at det skulle være så moro å nettopp undervise, eller veilede som Fruen gjerne kaller det. Det er hyggelig å se mennesker mestre et håndarbeid, høre hvordan samtalene flyter mellom symaskiner og håndsøm og se hvordan de forskjellige bunadene trives og vokser. Denne  våren har følgende draktdistrikt vært innom Fruens kurs: Hallingdal ( jakker og stakk), Telemark ( beltestakk og Øst-Telemark dame og herre), Voss, Hardanger, Oslo, Rogaland, Nordland ( dame og herre) og Gudbrandsdalen. Da er det fint å kunne be om en time-out i ny og ne, for selv om kursdeltakerne er tålmodige damer, hender det det stokker seg litt i terminologien og stingtypene...
Hva som kommer neste sesong vil tiden vise.