spørsmål fortjener svar

 Queenie var to år gammel da hun stakk en varm hånd i sin mors, smilte smektende og sa Vi er bestevenner, vi kan snakke om alt.
Og selv om morshjertet banket varmt  svarte man du kan snakke med meg om alt, men ikke omvendt.
For det er en viktig forskjell, vi skal være oppdatert på barnas gjøren og laden, men de trenger ikke nødvendigvis være like oppdatert på hva vi bedriver tiden med.

Vi er ikke  alltid helt enige om hva de søte små trenger å vite. Selv husker Fruen godt fra egen barndom at det var uendelig mye man hadde lyst til å spørre om, men som vi ikke turte nevne. Eksempelvis var det slik i grenda i Barndommens dal at vi lekte sammen alle ungene, og vi yngste snappet opp en del interessante ord og uttrykk. Det var ikke alt vi forstod betydningen av, men vi forstod nok til at vi visste dette ikke var slik vi gjenfortalte hjemme. For om vi hadde kommet hjem og briljert med vår kjennskap til lokale navn på diverse kjønnsorgan ville vi mest sannsynlig ikke lekt utendørs på en del uker...
Slik vil  ikke Fruen ha det. Er det noe de lurer på, så får de spørre og så svarer man som best man kan, selv om det ikke alltid passer like godt å forklare og fortelle. For eksempel er ikke lørdagskøa på matbutikken rett sted for å forklare hva de små, flate pakkene bak kassadama inneholder, eller hva man egentlig skal med innholdet.
Men til tross for gode forsetter, gode samtaler og barn som tør å spørre når de treffer på vanskelige ord, enten det er fyord, Warszawapakten eller adjektiv som besværlig så er det noen ganger man angrer på denne åpenheten og denne holdningen til at spørsmål fortjener svar:

Her en dag investerte Fruen i nytt pudder, og etter å ha mattet seg betraktelig ned var tiden inne for å motta hyllesten fra husets yngste. Fruen strøk seg over kinnet og fisket uhemmet etter komplimenter om ferskenhud.

Hvorpå barnet svarte; mener du de hårete? De som vi aldri kjøper fordi du synes de er seige i skinnet?

Jo, det var forsåvidt de man tenkte på ja...