sytten år

Når en storesøster dør slutter man å kalle den som er igjen lillesøster, eller som i Barndommens dal vesljenta.
Og det er et savn. Noen ganger, når man møter folk man egentlig ikke kjenner hadde det vært så enkelt og greit å presentere seg som nettopp dette, vesljenta til reingjeteren. Nå må man si, datteren til reingjeteren, og så vente for å se om det blir kommentert, om noen sier åja, det var to av dere, var det ikke?
 I dag er det sytten år siden hun døde. Sytten år med savn, sorg og et ønske om å kunne snakke med henne igjen. Ikke i tankene, eller via et medium. For selv om noen velger den løsningen så tror Fruen at om storesøster virkelig ville fortelle oss noe så hadde hun klart det på egen hånd.
Og kanskje gjør hun det? Som når man sitter på en benk i Nice, ser ut over blått hav og er lykkelig, hvorfor kjenner man da den umiskjennelige duften av hennes håndkrem? Er det hun som gleder seg over at vi også har det bra?
Men likevel, det er ikke alltid nok. Det er ikke nok å se bilder, besøke en grav. Det skulle vært mer. Det skulle vært den blide stemmen i telefonen, den jevne håndskriften utenpå en konvolutt.
Det skulle vært to av oss. På ordentlig.

Og så klemmer man litt ekstra på de to som gav oss lyset tilbake og ber om unnskyldning for at man noen dager ikke er helt i balanse. Og det er en trøst i dette at selv om det antakelig er mest fristende å vri seg unna så holder  de ut. Og de spør, de hører historier om igjen, de spør og de lar tanten de aldri møtte være en del av livene våre. Og de vet det ikke, men det er den beste trøsten. Ikke tiden, men de lyse barnestemmene som snakker om et menneske de ikke har møtt, men som de likevel har en forhold til. De lar henne være en del av vår historie. De lar meg beholde henne.