veivalg

Det siste halvåret har det blitt mange vikartimer på Design&Tekstil, og Fruen har oppdaget at det å undervise er spennende, utfordrende og ikke minst - givende. Faktisk trives man så godt med å formidle fag og å omgås ungdom at tanken på å ta (den hersens ) pedagogikken ligger til modning.
Nå er eksamen vel overstått, og om få dager forsvinner jentene over på andre linjer, andre skoler. Noen tar påbygning og ender med en allmennfaglig studiekompetanse, noen ønsker å fortsette innen sømverdenen og noen vet ikke helt hva de skal bli.
Og så spør de, og man svarer etter beste evne mens man i sitt still sinn undres på om man er rette vedkommende til å gi råd om utdannelse og karrière...
For hva har man selv gjort?
Allmennfag, sømlinje, svennebrev som buntmaker, hospitant hos modist, noen år på Husfliden, svennebrev som bunadtilvirker, noen år på Husfliden, noen år som selvstendig og etterhvert stadig mer undervisning. På kurs og i skolen.
Ikke akkurat en rett linje, og ikke lett å finne den røde tråden i dette. Annet enn at det stort sett har handlet om tråder kanskje?

Rådet man gir er sikkert lett for oss som er voksne og vet at verden ikke faller i grus annenhver måned;
ta deg tid, velg det du føler er riktig og om det blir feil velg noe annet. Du trenger ikke en fiks ferdig fasit når du er tyve år. Livet er i stadig endring og det som er riktig og viktig når du er ung er ikke nødvendigvis like riktig og viktig tyve år etter.

Hvordan man selv endte opp med å sy bunad fremstår fremdeles som noe diffust. For selv om Barndommens dal er rik på draktskikker og "alle" har bunad, så var vi av de som ikke hadde bunad. Mor var ikke spesielt glad i å stryke bunadskjorter og støttet helhjertet opp om minstebarnets ønske om speideruniform på 17.mai. Det kan ha vært årene på Husfliden, for selv om det meste av tiden ble tilbrakt i garnavdelingen så avløste man en og annen gang borte hos bunadene. Det kan ha vært den stilling-ledig-annonsen man så den våren permisjonstiden med Woody nærmet seg slutten, der man for første gang skjønte at det å være bunadtilvirker faktisk var et fag, ikke bare noen gammeltanter drev med.
Det finnes ingen enkeltstående løsning, og ingen gode svar.

Og om de forstår det, disse jentene som nå skal ut på nye eventyr, da har man muligens gitt dem en idé om at fremtiden er noe du skaper selv. Om de derimot ikke forstår det, ja da har vikaren bidratt til å skape enda mer forvirring i et dusin unge sinn...