The cursed child

For en del år siden begynte en venninne å snakke varmt om noen bøker hun leste, om en mindreårig trollmann med runde briller og trist oppvekst. Hun mente bestemt at dette var noe jeg ville like, men jeg hadde aldri lest eller likt noe særlig fantasy og stilte meg tvilende til at Harry Potter skulle fenge sånn mer enn måtelig. 

 Litt lunken begynte jeg likevel å lese høyt for Woody, forberedt på å falle av lasset etter tre-fire kapitler. Og så ble vi rett og slett hektet, høytlesning, lydbøker, filmer;Tre generasjoner har levd med Harry og vennene hans , vi har diskutert, ledd, grått og vært dypt og inderlig engasjert. 

Bøker som binder generasjoner sammen i felles leseglede og felles referanser er gull verdt og vi har ventet ivrig på denne fortsettelsen.

For å være helt ærlig så vet jeg ikke helt hva jeg synes om Harry Potter and the cursed child.

På plussiden er det jo Harry, Ronny og Hermine og barna deres og Gulla og Galtvort og alt det vi ikke har blitt oppdatert på på mange år. Det er morsomme gjensyn, og løsninger på mye av det vi naturlig har lurt på siden Dødstalismanene ble utgitt. Ja, for det er vel helt naturlig å undres hvordan det har gått med elever og lærere fra dette universet?

Historien er bra, det er fine gjensyn med mange vi liker ( og noen vi ikke liker fullt så godt) og det er fint og tankevekkende om hvordan selv de minste valg påvirker livet vårt. Men det er så korte scener, så raske glimt hele tiden, langt fra de detaljerte mursteinene vi har pløyd oss gjennom før.

 Jeg vil ha mer! 

Jeg er spent  på hvordan de korte scenene vil fungere på scenen, men det får jeg ikke vite før i november. 

Den spede begynnelsen

Det har blitt noen slike luer opp gjennom årene, små djevelluer med perler på toppen.

For snart fjorten år siden tok jeg med en slik lue og et ark med håndtegnet diagram og banket nervøst på døra til Norsk Husflid for å, for første gang, prøve å selge inn et eget prosjekt. 

Og jeg klarte det.

Noen måneder senere stod lue og oppskrift på trykk og jeg var usigelig stolt.

Ikke bare fordi jeg hadde solgt et prosjekt men fordi jeg hadde turt å ta kontakt.

I sommer har jeg strikket noen slike luer igjen. 

Garnet er fra Nøstebarn, ull & angora, siste rest fra garnavdelingen i Møllergaten.

---------------------------------------------------------

Hvis du er som meg og trenger tekst i tillegg til bilder kopierer jeg inn denne teksten om å strikke med perler fra et tidligere blogginnlegg.

Kanskje gjør du det på en annen måte, men slik er min metode:

For, nei det går ikke an å putte små perler inn på strikkepinnene. De må inn på garnet. Og om du bruker en nål som du får perlene inn på; hvordan skal du få tredd garnet gjennom et minimalt nåløye?

Bruk en sterk sytråd, 10-20 cm lang. Tre en nål innpå og knytt sytråden fast rundt garnet du skal strikke med. 

NB. Husk å sjekke at perlene glir lett over nåla. Veldig, veldig kjedelig å ha så grov nål at du må presse perlene over nålhodet. Da kan det også hende at perlene sprekker... 

Tre perler over sytråd og inn på strikkegarnet. Overgangen mellom tråd og garn kan være litt vanskelig i starten, men etter noen perler glir det lettere.

Regn ut sånn omtrentlig hvor mange perler du trenger. Det er ikke så ustyrtelig festlig å tre, så det er bedre å slå på stortromma og ta 160 perler i et jafs enn å måtte ryke garnet og tre perler i flere omganger.
Noen ganger tar jeg meg sammen og teller og lager et skikkelig mønster med to eller flere farger. Andre ganger bruker jeg perler i samme farge på hele prosjektet.
Og noen ganger gjør jeg som her og rydder i boksen med resteperler. Det blir ganske fint det også.

En liten by

Vi var i Italia den sommeren Woody var halvannet år, i en liten by på den italienske rivieraen. En søvnig liten by med lørdagsmarked, noen få butikker og et imponerende antall italienske bestemødre som oiet og aiet over vårt lyshårede barn som løp og løp.
Togstasjonen lå midt i byen og fra den lille verandaen i den lille leiligheten hadde vi storslått utsikt til togene som kom og gikk og som var dagens høydepunkt for den håpefulle.

I sommer reiste vi tilbake. Togstasjonen har blitt flyttet til utkanten av byen og toglinjene er sykkelsti.
Den søvnige lille byen har blitt enda søvnigere, de italienske bestemødrene har blitt enda flere ( men uten å oie og aie over han-som-ikke-lenger-er-like-fløtefarget).

Jeg husker fremdeles tilbake på ferien med han på halvannet år som en av de beste noensinne, hans enorme entusiasme i møtet med sand, saltvann, italiensk is, sjømat og frukt. Men jeg merker at det ligger der, som en skygge over minnene, at byen ikke er like fin lenger. Den har på en måte krympet og blitt mindre. Som om jeg har rosemalt noe som egentlig ikke var så fint likevel.

Once we were warriors

Det var lettere før...
Svinge innom han med vogna på Karl Johan, han som solgte buttons med all verdens budskap,
 feste den på ullgenseren eller sekken og ha en mening. Eller to. Eller tre.

Jeg savner den der jenta litt. 

Musèe des Tissus, Lyon

Tekstilmuseet i Lyon har vært på ønskelista i noen år.

 

 

 

Tekstilmuseet i Lyon er regnet som et av verdens beste og har en fantastisk samling av tekstiler og klær. I tillegg har de en avdeling med moderne tekstiler, Lyon står fremdeles for rundt 80% av fransk tekstilindustri og er et av områdene i Europa med størst tekstil produksjon.. men altså, skihansker og metervare for Louis Vuitton er bare så interessant, så vi fokuserte på de eldre tekstilene.  

Helt, helt fantastisk. Rom etter rom med så mye fint, stoffer, klær, broderier. Og masse tekst - på fransk. Og dette er et minus. Her er det et museum som har vært truet av nedleggelse og som sikkert kunne hatt høyere besøkstall. Og så er absolutt alle tekster på fransk, utenom ved utgangen. Der hadde de kostet på seg et exit ved siden av sortie. Bare en liten oppsummering på engelsk, en kortversjon på en setning eller to ville hjulpet.

En av de originale Jacquardvevene står i museet, og hvis du er innom et museum sammen med en tenåring og kommer over en slik vev kan du glede den håpefulle med å presentere h*n for stamfaren til menneskets beste venn. For ja, hullkortene som danner mønsteret i disse vevene er en direkte inspirasjon for de første datamaskinene.

Museumsbutikken var også veldig fin:) Oppmuntret av at jeg hadde skjønt opptil flere ord på hvert oppslag i museet kjøpte jeg to bøker. De tar jeg fram med jevne mellomrom, blar gjennom og venter på at jeg en dag skal forstå alt som står der...Men bildene er fine!

Museet er heldigvis ikke lenger truet av nedleggelse. En massiv underskriftskampanje og stort press på franske myndigheter har gitt resultater, og denne kulturskatten skal bevares.

Museet står fremdels på ønskelista. Jeg vil tilbake. Med ordbok.

Denne tilhørigheten

Det å komme hjem til Barndommens dal, gå tur, sitte på sofasteinen og bare være hjemme...det er sommer. Jeg er enormt heldig som har et barndomshjem å reise tilbake til, stier fylt med gode minner, bringebærkratt og hemmelige fiolsteder. Jeg er ikke så fryktelig flink til å kjenne på den der takknemligheten, men når jeg går bortover beinast ( alle snarveiene har egne navn) tenker jeg på dette - at jeg har noe å reise tilbake til. Jeg hører til.

 

Jeg er heldig. 

Men jeg er litt usikker på hvorfor sofasteinen har blitt så liten?  Har noen sittet den flat?

Alle nåler i arbeid

 

Jeg prøver, etter beste men dessverre varierende evne, å jobbe effektivt. For meg er det derfor fint å tre fire-fem nåler av gangen og så bruke opp disse trådene før jeg strekker litt på meg, trer nålene på nytt og broderer videre. Jobben går jevnere, det er lettere å passe på sittestillingen og jeg kan lage fine delmål før kaffepause.
Noe annet jeg synes er lurt, er å kaste nåler. Slitte nåler er noe herk å jobbe med. Spisse nåler blir butte, butte nåler blir stutte. Få dem vekk.

Og dere, stoffsofa altså.. Nålene kan fint stikkes ned i armlenet, akkurat der du synes de bør være.
Husk bare å fjern alle spor av systue før intetanende gjester kommer på besøk.

hjemme igjen

Ferien er over

Dagens tips herfra er å ikke lese The Shining rett før du skal være på hytte på fjellet. 

Eller altså;

les den gjerne, men da bør du ihvertfall ikke ha med en mørkredd hund som eneste selskap.

Eller altså;

hvis du på død og lov må lese den og bare har en mørkredd hund som eneste selskap...

husk at det bare er en bok og hvisk stille tild eg selv før du går ut 

Jack Torrance finnes ikke, Jack Torrance finnes ikke, Jack Torrance finnes ikke.

Et alternativ er selvsagt å heller lese Søstrene Makioka, fantastisk bok. 

Eller biografien om faren til Alexandre Dumas, også en fantastisk bok

 ( men nå må jeg lese greven av Monte Cristo om igjen, og musketerene)

Dessverre er ferien over, så nå er det lydbok og jobbing som gjelder. Og nedtelling til helg.

sommerplaner

Vi har passert Jonsok og det er definitivt sommer. Jeg teller ned til avslappende dager og har laget en liten liste over sånn som skal være med på å gjøre dette til en flott ferie:

- Digital detox
Som om jeg klarer det...jeg svinser nok innom igjen snart, men i utgangspunktet er det nå ferie til første halvdel av august
- Bøker
Jeg skal lese "Det vokser et tre i Brooklyn", "Søstrene Makioka " og "The shining"
- Solfaktor
Jepp, jeg trenger solfaktor. Ikke bare fordi jeg bekymrer meg for hudens aldring men fordi vi skal til varmere strøk
- Håndarbeid
Joda, det er ferie. Men jeg klarer ikke å sitte fire uker uten å sy et sting. Jeg lover dere, om jeg ikke hadde hatt nål og tråd tilgjengelig ville jeg fasongflettet all fjellbjørk i mils omkrets.
- Gjengen
Mann, barn, bikkje, foreldre, søskenbarn og venner.
- Neglefil
Jeg savner å ha pene negler og myke fingre. Målet er å holde jobbingen på et slikt nivå at neglelakken holder i minst et døgn.
- Kaffe
svart kaffe utendørs. På en fortauskafe, på trappa her hjemme men aller best - pulverkaffe på hyttebenken.

Jeg ønsker dere en glitrende fin sommer og så møtes vi kanskje igjen på sensommeren en gang?

sommerplaner

Vi har passert Jonsok og det er definitivt sommer. Jeg teller ned til avslappende dager og har laget en liten liste over sånn som skal være med på å gjøre dette til en flott ferie:

- Digital detox
Som om jeg klarer det...jeg svinser nok innom igjen snart, men i utgangspunktet er det nå ferie til første halvdel av august
- Bøker
Jeg skal lese "Det vokser et tre i Brooklyn", "Søstrene Makioka " og "The shining"
- Solfaktor
Jepp, jeg trenger solfaktor. Ikke bare fordi jeg bekymrer meg for hudens aldring men fordi vi skal til varmere strøk
- Håndarbeid
Joda, det er ferie. Men jeg klarer ikke å sitte fire uker uten å sy et sting. Jeg lover dere, om jeg ikke hadde hatt nål og tråd tilgjengelig ville jeg fasongflettet all fjellbjørk i mils omkrets.
- Gjengen
Mann, barn, bikkje, foreldre, søskenbarn og venner.
- Neglefil
Jeg savner å ha pene negler og myke fingre. Målet er å holde jobbingen på et slikt nivå at neglelakken holder i minst et døgn.
- Kaffe
svart kaffe utendørs. På en fortauskafe, på trappa her hjemme men aller best - pulverkaffe på hyttebenken.

Jeg ønsker dere en glitrende fin sommer og så møtes vi kanskje igjen på sensommeren en gang?

brodere med barn

 

Mine modeller...jevne sting og greie linjer...

Et godt utgangspunkt når unge husflidere skal lage egne broderier.

Utstyrt med blyant og papir skal det tenkes og tegnes, mønster skal tegnes over på stoff

 og så skal nålene tres og selve moroa begynne.

 

De lager altså de mest fantastiske kreasjoner disse ungene. 

De går løs på oppgavene med liv og lyst, de lager mønster, velger løsninger ( og snarveier ) og har et pågangsmot noen og enhver kan misunne dem.

Min ide er at ved å lage ganske kjedelige modeller skjønner de oppgaven samtidig som ingen lar seg friste til å blåkopiere mine prosjekt. Det er tross alt mye morsommere når alle tenker selv.

Hodeplagg til bunad

 Dette skjedde på tidligere arbeidsplass, jeg ble hentet til telefonen grunnet vanskelig situasjon;

Kunde: Heia! Du, jeg trenger litt hjelp. Du skjønner at jeg har akkurat vært i Russland og klippet av meg det lange lange håret mitt og nå passer ikke samelua lenger. Så nå vil jeg gjerne ha et sånn derre hårbånd!
Jeg: Nå er jeg litt usikker, men det finnes vel ikke hårbånd til noen av de samiske koftene?
K: Nei, det er jo derfor jeg ringer til dere! Jeg har sett bilder av sånne drakter, sånn som hun dronninga har, de har sånn fint stripete bånd i håret. Siden jeg har klippet av meg det lange lange håret mitt tror jeg at det hadde vært veeldig fint Er du ikke enig?
Jeg.: Nei. Det er jeg ikke enig i. Slike hodeplagg ble originalt brukt av ugifte kvinner. Det er likevel viktig å huske at de følger den lokale draktskikk. Det heter vippe i Telemark, roggebånd i Hardanger, og de brukes ikke til samekofter.
K: Jammen det er det vel ingen som vet her oppe! Og siden jeg nå altså har klippet av meg det lange lange håret mitt og samelua ikke passer så må jeg jo ha noe annet på hodet.
Her begynner jeg å bli lett amper, og lei av at kunden refererer til hårklipp.
Jeg: Nei, dette kan jeg virkelig ikke anbefale. Jeg kan jo ikke stå her og samtykke i noe som er helt galt i forhold til drakthistorie og tradisjoner. Jeg synes du skal gå med samelua.
K: jeg synes du er veldig firkanta der nede ( jeg regner med at hun refererte til Oslo). Kan du ikke bare sende meg en oppskrift og så kan jeg få naboen min til å veve et sånn bånd. Du skjønner at det hadde vært så fint siden jeg har vært i Russ...
Jeg: Avbryter selv om det er fy-fy: Du, nå må du høre på meg. Dette går ikke. Jeg kan ikke gjøre det. Selvsagt kan jeg ikke reise opp til deg 17.mai og sjekke hva du har på, men jeg synes ikke du skal blande to så vidt forskjellige drakter.
K: Å, det går så fint så. Jeg skal jo bare ha et lite hårbånd. Det er sikkert ingen i Telemark eller Hardanger som synes det er galt. De er sikkert bare glade for at flere vil gå med sånn bånd på hodet.
Jeg: Ok. men hvis du ser på tv 17.mai og ser en dame i Telemarkbunad som har en flott samelue på hodet, synes du da at det er helt ok også?
K: Nei vet du hva! Det ville vært en utskjemming av samelua! Jeg skjønner ikke hvordan du kan komme med en så stygg sammenligning! Her kommer jeg ingen vei.
Klask, der la hun på.
Det tok ganske lang tid før jeg var sikker på at dette ikke var en tulletelefon fra en radiokanal. 

Dette innlegget ble første gang publisert i 2009 ( oj, jeg har blogget lenge) og er en lett forkortet versjon av en teledonsamtale som gjorde uslettelig inntrykk på meg.Årsaken til at jeg deler den igjen nå er enkel - for meg er det dette den siste ukas diskusjon bør handle om; crossoverbunadene. 

Det handle rogså om hvor vanskelig det kan være å svare kunder, over disk og i telefon, for det er ikke alltid like fistende å bli fremstilt som det humørlyse, j....a bunadpolitiet som umusikalsk labber rundt uten å glede seg over kreativitet og nytenkning.