Det å komme hjem til Barndommens dal, gå tur, sitte på sofasteinen og bare være hjemme...det er sommer. Jeg er enormt heldig som har et barndomshjem å reise tilbake til, stier fylt med gode minner, bringebærkratt og hemmelige fiolsteder. Jeg er ikke så fryktelig flink til å kjenne på den der takknemligheten, men når jeg går bortover beinast ( alle snarveiene har egne navn) tenker jeg på dette - at jeg har noe å reise tilbake til. Jeg hører til.
Jeg er heldig.
Men jeg er litt usikker på hvorfor sofasteinen har blitt så liten? Har noen sittet den flat?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar