The cursed child

For en del år siden begynte en venninne å snakke varmt om noen bøker hun leste, om en mindreårig trollmann med runde briller og trist oppvekst. Hun mente bestemt at dette var noe jeg ville like, men jeg hadde aldri lest eller likt noe særlig fantasy og stilte meg tvilende til at Harry Potter skulle fenge sånn mer enn måtelig. 

 Litt lunken begynte jeg likevel å lese høyt for Woody, forberedt på å falle av lasset etter tre-fire kapitler. Og så ble vi rett og slett hektet, høytlesning, lydbøker, filmer;Tre generasjoner har levd med Harry og vennene hans , vi har diskutert, ledd, grått og vært dypt og inderlig engasjert. 

Bøker som binder generasjoner sammen i felles leseglede og felles referanser er gull verdt og vi har ventet ivrig på denne fortsettelsen.

For å være helt ærlig så vet jeg ikke helt hva jeg synes om Harry Potter and the cursed child.

På plussiden er det jo Harry, Ronny og Hermine og barna deres og Gulla og Galtvort og alt det vi ikke har blitt oppdatert på på mange år. Det er morsomme gjensyn, og løsninger på mye av det vi naturlig har lurt på siden Dødstalismanene ble utgitt. Ja, for det er vel helt naturlig å undres hvordan det har gått med elever og lærere fra dette universet?

Historien er bra, det er fine gjensyn med mange vi liker ( og noen vi ikke liker fullt så godt) og det er fint og tankevekkende om hvordan selv de minste valg påvirker livet vårt. Men det er så korte scener, så raske glimt hele tiden, langt fra de detaljerte mursteinene vi har pløyd oss gjennom før.

 Jeg vil ha mer! 

Jeg er spent  på hvordan de korte scenene vil fungere på scenen, men det får jeg ikke vite før i november.