Ni år med Laika

I dag er det ni år siden en liten firbeint lodott  ble født. De første ukene gikk hun under navnet Jackie, men da det ble bestemt at dette skulle bli vår hund fikk hun nytt navn. Da hun ble hentet gråt hun  ynkelig hele veien fra barndomshjemmet og snek seg beskjedent og ubesluttsomt langs veggene den første tiden.

Hun sluttet fort å være beskjeden og overtok med den største selvfølge sofa, stoler, senger, dukkevogner og gjorde i tillegg noen heltemodige og nesegrusende forsøk på å innta kjøkkenbenk og spisebord. Hun spiste mat, gulvlister, sko og belter. Hun spiste tyggegummi med bringebærsmak og gummigodter så lenge det ikke var antydning av lakris.
Ikke bare var hun over alt hele tiden, men hun var også under, bak, foran og mellom. Hun var rett og slett urimelig energisk og det hendte vel en gang eller to ( eller tre ) at jeg truet med å annonsere lodotten på Finn.
Det har blitt bjeffet på postmannen, sønnen til naboen, katta til den andre naboen, løvet som falt ifjor, kundene som skal på systua og hundeglam fra fjernsynet. Sofaryggen er hunderumpeformet foran utsiktsvinduet og hvis den hunden kunne snakke ville vi visst alt som skjer i gata. Andre hunder bejubles, så sant de ikke er schæferlignende, og hun tar sitt mulige vertinneansvar alvorlig og byr intenst på seg selv.

Men gradvis, nesten uten at vi merket det, skjedde det noe. Brikkene falt på plass, og hunden innså at det ikke var tvingende nødvendig å være så på absolutt hele tiden. Gradvis ble det hyggelig å bare ligge, foran ovnen, i sofaen, i en stol, under senga, i senga, på et fang, i en armkrok. Hun er den vi alle hilser på hver gang vi kommer hjem, hun er den vi alle sier hadet bra til før vi går. Hun får kos, alle har en klapp, et smil eller en runde mageskvalpende kløing å by på.

Det følger arbeid og ansvar med det å ha en hund i hus. De skal mates, luftes og oppdras. De må på feriekoloni når vi skal på ikke-hundevennlige aktiviteter og de vil minst en gang spise noe de ikke burde spist. Og da tenker jeg ikke bare på sånn de blir syke av, men sånn som vi faktisk hadde tenkt å servere ( middag, kaffemat, pepperkakefotballbane). 

Men alt i alt, livet med Laika kort fortalt - jeg blir stadig overrasket over at det kan følge så mye glede med en som er så liten ( og som snorker så høyt).

 

 

           

          

Dagen har blitt markert med leverpostei og hurlumhei, og alle hjerter gleder seg.