Min første bunadskjorte

Har jeg fortalt om da jeg skulle montere bunadskjorte for første gang?

Det var da jeg for noen tiår siden jobbet på Husfliden i Oslo. Jeg hadde begynt å snike meg fra garnavdeling til bunadavdeling. Litt fordi de der inne hadde lov til å ha kaffe på bakrommet, litt fordi de hadde så fine og myke silkebånd, litt fordi de fikk esker med broderigan og stoffruller som i største hemmelighet ble båret ned i kjellerlageret og plassert med leverandørnavnet inn mot veggen...Og mest av alt fordi det var så mange spennende bunader der inne. 

Jeg hadde sydd noen år, gått sømlinje og var buntmaker. Og jeg hadde veldig lyst til å prøve meg på bunadsøm.

Og gjett om jeg fikk prøve meg! En brodert Telemarkskjorte ble med meg hjem, med måleskjema og sømforklaring. jeg leste og leste. Legg belegget på skjortebryst , sy, vreng og klipp...

Ja særlig, tenkte jeg og tok materialpakken med tilbake på jobb. En erfaren skjortesyer tok jobben og jeg slo meg til ro med å sy gjortebånd bakpå billedvevtepper.

Nå dør jeg ikke lenger innvendig om jeg må klippe i stoff andre har brodert, og jeg skjønner stort sett alltid hva en sømforklaring egentlig sier. Men noen ganger gjør jeg som den som vagt formulerte sy,vreng og klipp. I går skrev jeg at jeg sydde prikkesting og spilesøm. For meg er dette sømteknikker jeg er godt kjent med, og ord jeg bruker. Det er det naturlig nok ikke for alle.

I dag tar jeg derfor bilder av begge teknikker, for å lage et mer oppklarende innlegg.

Og snart, snart ,snart skal jeg begynne på broderiet på bildet. Noen skal få raudtrøye til jul!

PS.

Ved nærmere ettertanke var det med kaffekanna på bakrommet ikke bare litt, men ganske viktig! Vi i de andre avdelingene stod og gikk hele dagen, å sitte i arbeidstiden var uhørt for oss som solgte vevgarn, filleryer, smijern og alt annet enn bunader og bunadtilbehør. 

ute er det høst

                      

Høstregn er egentlig ganske så nitrist. Ute er det  vått, grått. Inne er det en jevn jakt på paraplyer, ønsker om å bli kjørt både hit og dit, en hund som må dyttes ut av døra og halvtomme tekopper på de mest ukurante steder.

Altså - perfekte dager for håndsøm...

For tiden syr jeg en damaskkjol fra Nord-Gudbrandsdalen, med håndsydd liv. Jeg har tråklet og nålet,  og nå syr jeg spilesøm og prikkesting. Stille og rolig jobb som utmerket lar seg kombinere med lydbok. 

Hva jeg hører på? Vet dere, akkurat nå hører jeg på en roman av Danielle Steel.

Og jeg innrømmer det glatt; en gang i blant gir jeg etter og hører eller leser en skikkelig banal kjærlighetsroman. Her er det enkelt og greit, de fleste hovedpersonene er vemodig vakre. Noen er selvsagt også strålende skjønne på innsiden mens andre skjuler sin onde side under et feiende flott ytre som bare lar seg rokke ved et fandenivoldsk glimt i øyet...Jaja. Spenningen stiger stadig ( ikke til uante høyder ) og jeg begynner å ane en gråtkvalt gjenforening mellom de som en gang var unge elskende som gjorde hverandre godt helt til uante krefter ( hans mor og ekskone) rev dem fra hverandre. Svar på gåten får jeg nok i morgen. 

Etter det skal jeg laste noe mer varig. 

Og forresten; forrige uke hørte jeg på To kill a mockingbird av Harper Lee. Mye bedre. 

på systua

Når jeg forteller at jeg er bunadtilvirker blir jeg , naturlig nok, spurt hvilke bunader jeg syr. 

Det enkle svaret er at jeg syr det jeg får. 

Det mer nyanserte er at jeg stadig prøver å begrense meg. Naturlig nok er det mer lønnsomt å sy en, to eller tre bunader omatt og omatt. Da har jeg målene i hodet, vet hvordan livet skal sitte og hvordan folder og forkle skal danderes. Jeg slipper å bruke tid på å søke opp detaljer, og jeg vet hvordan jeg skal legge opp arbeidet.

Men så kommer det en telefon eller en epost med forespørsel om å sy noe annet, noe jeg ikke har vært borti før eller sydd på mange år....Sier jeg nei? Noen ganger, men ikke alltid.

Noen bunader sender jeg videre til andre som kjenner den bedre.Noe sier jeg nei til fordi det ikke finnes materialpakker eller sømforklaring. Noen ganger sier jeg selvsagt nei fordi jeg ikke har tid.

Noen ganger angrer jeg på at jeg sa ja. Men hver gang jeg har angret har jeg lært noe. 

I fjor broderte og monterte jeg en Valdresbunad. Forrige uke fikk jeg to bestillinger på denne bunaden, uavhengig av hverandre. Dermed kan jeg bruke erfaringene fra ifjor og jobbe effektivt på de to som skal broderes i løpet av vinteren.

På bildet ser dere noe av det som har vært innom systua i høst;

Trysil, Romerike, Nordland og Bardu-Målselv. Slik er det å bo i en kommune med mange innflyttere, det blir stor geografisk spredning i bunadene.

Men hva jeg syr fra bunnen av? Nja. Det blir jo en del fra Gudbrandsdalen, Nordland, Sunnmøre, Øst-Telemark, Hardanger. Og så har jeg sydd en og to av endel andre. 

En forfatterfavoritt

Det var vel Middag på restaurant Hjemlengsel som kom først, boken om Pearl og barna hennes. Deretter kom Den tilfeldige turist, om Malcolm, Sarah og Muriel. 

Lavmælte bøker om sånne mennesker vi ikke snur oss etter på gata, tilsynelatende helt normale, vanlige og litt kjedelige mennesker. Men i bøkene, som i det virkelige liv, viser det seg at det finnes noe fascinerende i alle mennesker og alle liv. 

Anne Tyler klarer alltid å overraske meg med sine merkverdige persongallerier og sine underfundige vinklinger. 

Favoritten over alle er og blir A slipping-down life, om en ung jente som via en rekke hendelser ender med å gifte seg med den særdeles lokale kjendisen, en gitarspillende og meget fåmælt fyr. Det går, for å si det mildt, ikke sånn mer enn måtelig...Samtidig går det ikke så aldeles for ille heller, det blir bare sånn fullstendig nitrist. 

Nå glede jeg meg til å begynne på hennes nyeste bok,  A spool of blue thread, som kom i posten  går. Jeg må bare lese ut en annen bok først, av en for meg ny og ukjent forfatter Ian McEwan. Jeg tror jeg skal lese mer av ham også. Åh, jeg skulle ønske jeg kunne lest mye mer! 

brått ble det stilt

Joda, jeg er her. Fordypet i en omsøm eller ivrig opptatt av å foldelegge en stakk eller fylle inn noen franske knuter...Det har blitt lite tid til å skrive, og jo mindre jeg skriver jo vanskeligere er det å komme i gang. Omtrent som med trening, etter en fin sommerferie er det helt klart lettere å komme seg ut og avsted når man har noen å trene sammen med.

I går og i dag er jeg på Fagdagene, en årlig arena for bunadsfolk. I år handler det blant annet om muligheten for en bærekraftig bunadsproduksjon. Vi har flinke foredragsholdere, interessante vinklinger og jeg får så mange tanker og ideer. Jeg får så lyst til å skrive! men så begynner jeg på et innlegg som blir helt teit, sletter det og begynner på et nytt som blir enda verre. Jeg kommer rett og slett ikke ut av startgropa. 

Så, dagens oppgave til dere tålmodige lesere er som følger:

Still meg spørsmål. 

Hva vil dere lese om, hva bør jeg skrive mer om, eller kanskje mindre...Er det noe jeg aldri har skrevet om som dere lurer intenst på? Vil dere ha flere bilder? Andre bilder?

Savner dere lystige Laika?

Jeg trenger rett og slett et vennlig spark bak, en liten dytt ut av godstolen og hjelp til å komme i gang igjen. 

Tilgivelse eller tillatelse?

Folde stakker eller folde hender? 

Kjære dagbok

               

Det er så mye som skal ut av hjertet og inn i hjernen.

( Barbro, 17 år )

Vi snakker om side opp og side ned, skrevet av en lettere eksaltert tenåring. 

Og når jeg leser dette blir jeg fylt av takknemlighet over følgende:

1. at dette skjedde lenge før internett. 

2.at jeg ikke er mora mi

3. at mora mi har spart på eska med dagbøker.

Og hvis jeg kunne gått noen tiår tilbake i tid og gitt et råd til den eksalterte tenåringen, hva ville jeg sagt? 

Du er ikke den eneste ( og bare vent til du selv får tenåringer i huset)

God lørdag godtfolk! 

dagens tips; istedenfor fingerbøl

        

    

Noe av det aller beste med å holde kurs er at jeg stadig lærer noe nytt. Jeg møter mennesker med andre kunnskaper, annet arbeidsredskap og andre faglige vinklinger og har dermed mange gylne muligheter til å tilegne meg ny kunnskap.
Eller som i helgen - nytt utstyr. Jeg holder kurs i butikken Sy- og strikkedilla i Moss, og der kom jeg over disse erstatningene for fingerbøl. Jeg har i alle år, med et åpent sinn og klamme fingertupper prøvd å bli venn med fingerbøl. Siden det aldri utviklet seg til noe vakkert vennskap prøvde jeg med syrunger. Det ble et bekjentskap av typen man nikker vagt til på gata.
Siden jeg ofte syr i tykke stoff, eller bruker sånne tynne nåler som bare smetter inn under huden på deg blir det ofte såre fingertupper, træler og sår.
Jeg var derfor særdeles villig til å ta i bruk ThimblePads.

Resultat:
Jeg har sydd med de ( eller den, ettersom de er omtrent umulige å slite ut ) i en uke og ja. hurra jeg har fått en venn for livet! De sitter på plass, de beskytter og de lar fingrene mine puste.
Eneste aber er at de kan minne om vorteplaster. Men kjære vene, heller det enn fillete fingre.

Og dere, jeg skal dit igjen på søndag. da skal jeg kjøpe en annen variant, en mer avlang sak i et gjennomsiktig materiale. tenk om de er like bra, jeg kommer til å få silkepoter!

PS.

Hvis dere er i Østfold, eller planlegger en tur til Østfold så sier jeg bare Dra te Moss. Den butikken altså, så mye fint av garn, stoff og broderiutstyr. Hmmm, ved nærmere ettertanke er det mulig kurslærer fremstod som lett ukonsentrert et par ganger...så mye å se på!

Om jeg er sponset? Nei så sannelig, det er jeg ikke. 

Ut på tur

Jeg har kanskje nevnt det før; i år var jeg blant de heldige som fikk statens kunstnerstipend. Ikke arbeidsstipend,men et diversestipend for å reise på studietur og se på tekstiler i Norwich.

Det å få et slikt stipend er utrolig stas og en bekreftelse på at jeg antagelig gjør noe riktig  ( som selvstendig næringsdrivende og habil periodejobber kan man til tider tvile på akkurat det...) Men det er ikke bare stas, det er også en prestasjonsangst av en annen verden, og en nagende tvil om hvor fortjent dette egentlig er, eller ikke. 

I tillegg skal det hele passe inn i hverdagen. Det er skoleavslutning og skolestart, sommerferie og høstferie. Det er en mann som for tiden jobber ganske mye, og det er mine egne kurs og andre jobber, det er fotballkamper, konserter, spilletimer og innetider.

Men nå er flybillett og hotell bestilt. Jeg har funnet togruter og åpningstider. Jeg har til og med funnet en utstilling i London jeg skal ta meg tid til å se. Og jeg har funnet fram alle bøkene jeg synes jeg bør lese og plassert de i en svært synlig bunke i stua.

  

  

Jeg gleder meg. Men jeg er litt spent også. Og med tanke på at det fremdeles er noen uker til avreisse tipper jeg at det blir endel bekymringer for om jeg vet nok, kan nok, er godt nok forberedt og om jeg i det hele tatt fortjener noe slikt...

Bunadskjorter, vask og stell

Her i bygda nærmer det seg konfirmasjonstid. Både denne og neste helg vil kirkene være fylt av konfirmanter og konfirmasjonsgjester iført bunader. Noen av disse bunadene har jeg brodert og montert, noen har jeg montert og atter andre har jeg sydd om eller reparert. I tillegg har jeg gitt råd, spesielt om vask og stell av bunadskjorter...
Som en kombinasjon av dette med at jeg har en del jobb nå og at jeg får en del spørsmål om disse skjortene resirkulerer jeg et tidligere innlegg:

En kjapp sjekk av hvordan lesere ankommer Fru Storlien viser at ganske mange kommer hit ved å google vask og stell av bunadskjorter. Dette har tatt seg opp de siste ukene, og Fruen tenkte hun derfor skulle gjenta et par tre tips om dette fagfeltet:
1. Fruen vasker familiens skjorter i maskin, av den enkle grunn at de blir renest da. Man er fullstendig klar over at enkelte sterke krefter anbefaler håndvask, og mener det er mest skånsomt for sarte fibre. Sant, sant, sant, men husk da å skylle mange ganger. Om man ikke får skylt ut all såpe av plagget kan dette etter hvert føre til gule skjolder som er vanskelige å få bort. En årsak til at mange i den eldre garde sverger til håndvask er at tidligere vaskemaskinmodeller ikke hadde de innstillingene vi er vant med i dag. Nå kan vi fritt og friskt velge ullvask, skåneprogram og redusert hastighet på sentrifuge. Om noen av dere husker de todelte Turnamat maskinene som hørtes ut som en overivrig kjøttkvern når den startet opp, vet dere hva Fruen mener.
2. Gule render i nakken fjernes kjapt og greit med zalo. Zalo løser opp fett, og ødelegger ikke stoff.
3. Når skjorta har blitt brukt en dag skal den vaskes, men ikke strykes. Legg den pent i skapet. Skjorteposer er fint, men gamle putevar gjør samme nytte. Husk bare at det kanskje ligger en bunadskjorte i det utvaskede putevaret på øverste hylle, slik at du ikke kaster stasen under en storopprydding.
4. Skjorta skal strykes før bruk. Linskjorter bør strykes tre-fire dager før bruk. Dette er fordi lin holder veldig godt på fuktighet, og om du stryker skjorta om kvelden 16.mai vil det fremdels være fumt inni fibrene om morgenen den 17. og skjorta vil skrukke før du er ute av døra.
5. Alle linskjorter skrukker, ikke bare din. Om du sitter og gremmes over skrukkete ermer på egen skjorte, kast et blikk rundt deg;  du er garantert ikke den eneste som ikke har skjorteermer glattere enn en nypreparert skiløype.
6. Rundstryking eller erme med brett? Her er det ulike oppfatninger av rett og riktig. Fruen stryker helst uten brett, men synes man skal velge det man er mest komfortabel med. Ha i bakhodet at de meste av skjorta er inni bunaden. Glatte ermer, skulderparti, halslinning og mansjetter er viktigst, rygg og forstykke er ikke synlig. De må glattes over, men det er ikke her kunststryking er viktigst!
7. Og helt til slutt, men veldig viktig. Behandle skjorta etter det svakeste ledd. Med dette mener Fruen at om du har en bomullskjorte med broderi i ull eller silke, må skjorta vaskes som ull eller silke. Hvis du vasker på bomullsprogram kan du få en ubehagelig, og dyr, overraskelse når du åpner vaskemaskinen.
8. Lykke til!

PS. Jeg har tidligere anbefalt å bruke Domestos fresh som for å fjerne flekker. Nå står det bakpå flaskene at dette vaskemidlet ikke bør brukes til slik aktivitet og at de heller anbefaler å bruke Klorin. jeg tror jo fremdeles at Klorin inneholder klor og derfor ikke er så lurt å bruke på tekstiler, men det kan godt hende at innholdet er endret og at Klorin er mer miljøvennlig nå. Inntil videre har jeg ingen geniale forslag på hva man kan bleke med, men jeg jobber meg gjennom et assortert utvalg remedier og lover å ha et forslag innen 1.mai 2016. 

Og til alle dere som har konfirmanter disse helgene  - gratulerer med dagen:-)

Stunder med kunder

Noen ganger får jeg henvendelser som får meg til å undres om det er meg eller den som spør det er  noe galt med. Det var mer av dette den tiden jeg jobbet som diskenspringer ( tro meg når jeg hevder at enkelte mennesker har få filter når det gjelder å gå inn i en butikk og stille spørsmål ), men det er fremdeles en og annen. Nå for tiden er det helst e-poster eller telefoner, det virker som om det er lettere å stille uhyrlige spørsmål når det er en disk mellom oss enn på en systue i et privat hjem.
i dag skal jeg dele noen av mine mest minnerike stunder med kunder;

1.The naked guy.
Han som alltid kledde av seg. Uansett. Han skulle ta mål av hals og håndledd, og vips stod han i prøverommet i bare tangaen. Dette var heldigvis mens jeg jobbet i butikk. Det ville vært enda mer ukomfortabelt på systua her hjemme.
2. Supersyklisten
Han som hentet bunaden sin, komplett med hatt og det hele, og insisterte på å sykle hjem i finstasen for å vise seg fram for foreldrene ( som han bodde sammen med ) slik at de fikk se den før han skulle feire femtiårsdagen. Det var en fin solskinnsdag i juni og han skulle opp noen bakker.
3. Hun med vippa
Hun som ringte og lurte på om hun kunne bruke vippe ( hodeplagg til Telemarksbunad ) til samekofta og som ble snyte fornærmet da jeg etter en lengre og ganske nytteløs diskusjon om hvorvidt dette  var en god idé eller ikke forslo at jeg kunne bruke Kautokeinolue til min bunad.
4. Den geskjeftige mora.
Hun fulgte sønnen for å få sydd ut bunaden hans og som mente han burde ta av seg noen kilo for å dra damer. Da hun i tillegg prøvde å få min mening om saken ble jeg helt og fullt overbevist om at menn som har fylt tredve år ikke behøver ha med mamsen når de skal prøve bunad. PS. Jeg har siden sett bilde av ham med kjæreste og nyfødt baby i lokalavisa.
5. Slankedronninga.
Hun som gikk opp og ned fem kilo annenhver uke. Samme hva jeg gjorde så satt ikke bunaden som den skulle. Jaja, jeg lærte ihvertfall at det er lurt å ta livmål hver gang kunden prøver, ihvertfall hvis bunaden alltid er biiiittelitte granne feil.
6. Den indignerte bunadentusiasten. 
Hun som ringer en gang i blant for å ha noen å snakke med om bunad og fagets fremtid og som enten har lest noe i avisa og tolket det hele litt annerledes enn det er ment, blitt fornærmet på et kurs eller sett noe hun ikke helt husker men ikke likte på et bilde og lurer på om jeg vet hva hun mener. Tilknytningen til faget er diffus.
7. Smilefjesdamen
Hun som omsider hentet bunaden sin etter en rekke henvendelser fra meg og en tilsvarende rekke tamme unnskyldninger fra henne. Jeg bedriver ikke lager eller oppbevaring av bunad. Når jobben er gjort skal bunaden ut. Samme hvor mange cruiseferier og bridgeaftener du skal på.
8. Epostdamen.
Jeg vet ikke helt hva hun vil, men med ujevne mellomrom sender hun en utrolig hyggelig epost med de mest ærbødige vendinger hvor hun stiller spørsmål av typen "hvordan kan jeg begynne å sy bunad", " trenger man sømerfaring for å sy bunad",  "hva slags symaskin syr man de norske bunader med". Jeg svarer, og så er det stille en stund. Hun er superhyggelig men klarer på en underlig måte å tirre meg noe aldeles grenseløst. Nå sist lurte hun på symaskintips, jeg svarte hva jeg brukte og hun spurte hvorfor jeg brukte den typen og ikke en industrimaskin. Jeg burde selvsagt lirt av meg noe hyggelig, men svarte bare at om jeg ikke hadde vært fornøyd med min maskin ville jeg ha byttet den ut.
9. Krysskombinasjonsmannen
Han som absolutt ville ha bukse fra en dal, vest fra en annen og trøye fra en tredje og syntes jeg var dritkjip som ikke applauderte denne innovative ideen.Jaja, han gav meg ihvertfall ideen til fotballargumentet; du  bruker ikke buksa fra Man U og trøya fra Chelsea.
10. den motvillige konfirmanten
Hun ville ikke ha bunad. Hun ville ha Mac. Det var liten tvil om at denne bunaden ville bli brukt så lite som overhodet mulig og hun spurte på hver prøving om det gikk an å selge bunad på nettet, slik at hun kunne bli kvitt filla om noen år. Mitt råd til mor, som ikke hørte, var å sette pengene i banken og vente til ungen ombestemte seg.

Noen ganger, når jeg har de mest hårreisende forespørsler lukker jeg øynene ( hvis det er pr. telefon eller epost altså) og innbiller meg at dette er en fleip , tulletelefon fra en radiostasjon eller noe annet fjas. Hvis ikke det nytter kan jeg prøve å innbille meg at denne kunden er sendt fra en eller annen diffus instans som skal vurdere meg for fremtidig premiering for strålende formidling av fag ( jeg er ganske lettlurt og kan bli fullstendig revet med av egne tankerekker). Og om ingen ting nytter bestemmer jeg meg for å bite tennene sammen og teller timer til jobben er gjort og kunden er ute av døra.
Men ingen ting, absolutt ingen ting kan noen sinne slå denne:

Kunden ringte ( dette er også fra butikktiden), skjelte meg ut etter noter og fortalte detaljert hvilken bedriten jobb vi hadde gjort da vi monterte bunaden hennes. Jeg husket ikke navn, kjente ikke saken og fikk ikke klarhet i hva som hadde skjedd eller når dette hadde hendt. Til slutt ble vi enige om at hun skulle komme med elendigheten slik at vi kunne komme til enighet om en eventuell kompensasjon eller finne en annen løsning. Time ble satt opp, jeg stålsatte meg for en ny runde med kjefting og til avtalt tid kom en seiersikker dame seilende inn i butikken og viste meg triumferende bunaden. Bunaden som beviselig ikke hadde blitt sydd hos oss siden vi aldri hadde dekket dette dalføret.
Ble hun blidere? Neida. Dette var som å helle olje på bålet...Det hjalp heller ikke nevneverdig at bunadens utseende tilsa at den måtte være fra rundt 1950...
Hva jeg lærte av denne saken? Ingenting bortsett fra at det er smartere å ha potensielt vrange kunder rett etter lunsj enn rett før lunsj.

Kveldskos

Jeg kunne sydd knapphull. Eller sortert sokker, vasket bad, gått en rask tur uten Laika eller en mer ettertenksom tur med Laika. Jeg kunne pustet dypt på en yogamatte eller bakt noe sunt og velsmakende. 

Men gjorde jeg det?

Neida, jeg gav meg selv en halvtimes lykke med Gone with the wind på øret og et ørskogbroderi i hendene.