på systua

Når jeg forteller at jeg er bunadtilvirker blir jeg , naturlig nok, spurt hvilke bunader jeg syr. 

Det enkle svaret er at jeg syr det jeg får. 

Det mer nyanserte er at jeg stadig prøver å begrense meg. Naturlig nok er det mer lønnsomt å sy en, to eller tre bunader omatt og omatt. Da har jeg målene i hodet, vet hvordan livet skal sitte og hvordan folder og forkle skal danderes. Jeg slipper å bruke tid på å søke opp detaljer, og jeg vet hvordan jeg skal legge opp arbeidet.

Men så kommer det en telefon eller en epost med forespørsel om å sy noe annet, noe jeg ikke har vært borti før eller sydd på mange år....Sier jeg nei? Noen ganger, men ikke alltid.

Noen bunader sender jeg videre til andre som kjenner den bedre.Noe sier jeg nei til fordi det ikke finnes materialpakker eller sømforklaring. Noen ganger sier jeg selvsagt nei fordi jeg ikke har tid.

Noen ganger angrer jeg på at jeg sa ja. Men hver gang jeg har angret har jeg lært noe. 

I fjor broderte og monterte jeg en Valdresbunad. Forrige uke fikk jeg to bestillinger på denne bunaden, uavhengig av hverandre. Dermed kan jeg bruke erfaringene fra ifjor og jobbe effektivt på de to som skal broderes i løpet av vinteren.

På bildet ser dere noe av det som har vært innom systua i høst;

Trysil, Romerike, Nordland og Bardu-Målselv. Slik er det å bo i en kommune med mange innflyttere, det blir stor geografisk spredning i bunadene.

Men hva jeg syr fra bunnen av? Nja. Det blir jo en del fra Gudbrandsdalen, Nordland, Sunnmøre, Øst-Telemark, Hardanger. Og så har jeg sydd en og to av endel andre.