Den årlige kalvmerkingen er et godt barndomsminne; spenningen når reinsflokken skulle inn i bægarmene( en slags sluser) og inn i tråa. Bål, mennesker, små og myke ørelapper tredd på snor, altfor sent i seng...merkelig nok alltid godt vær.
Deretter nattgjeting for far og så sommerferie.
Nå er det mer rasjonelt, merking og slakting samtidig, og litt andre omgivelser. Ingen bål, ingen småunger som løper rundt, en annen lukt...Og alltid høst.
Likevel, det er en mektig opplevelse å se samspillet mellom mennesker og dyr, hvordan små flokker skilles ut, dyr sorteres til liv ( eller ikke liv), simlene som har sluppet unna og som venter på kalvene sine.
Jeg hadde sett for meg fjelltur i strålende sol fra skyfri himmel og dertil tilhørende fagre bilder fra fjellet i høstprakt. Men det ble en fin tur. og det lille jeg så i tåka var, som alltid, vakkert.
Begge ungene har vært med på høstslakting når de var yngre. Nå er det ikke like lett å ta fri fra skolen. Og selv om jeg synes det er viktig at de kjenner denne siden av oppveksten min kan jeg vel ærlig innrømme at denne årlige turen for å hente slakt er en fin luftlomme i hverdagen
PS.
Jeg glemte å fortelle hva årets kalv heter...Jeg hadde to stykker i bilen, en til oss og en til et vennepar. Årets navn ble Anne og Catherine, inspirert av min sterke fascinasjon for Henrik den 8. og konene hans.
Queenie mente Eddard Stark hadde vært et naturlig valg, så neste år får vi ha et Game of Thrones-tema.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar