Jammen, hva skal du bli?

I disse dager avslutter et kull sin tiårige skolegang og skal ha en lang sommerferie før de begynner på videregående skole. Mange av disse elevene har brukt mye tid på å velge linjevalg mens andre i flere år har visst hvor de skal søke.

Det er det første av mange store valg disse ungdommene har tatt og et valg som for mange vil være med på å stake ut kursen i arbeidslivet. Senere skal de velge enda mer, men nå, i år har de hatt dette å tenke på - hvilken skole skal jeg gå på, hvilken linje skal jeg ha som førstevalg?

Det som er tankevekkende, er hvor forskjellig vi møter elver som søker seg mot henholdsvis teoretiske og praktiske fag?

Jammen hva skal du bli, spør vi en som skal på yrkesfaglige linjer. 

Det er interessant at vi synes det er nødvendig å i det hele tatt spørre...For hvis du går elektro, eller bygg og anlegg, frisør eller andre praktiske linjer så ender du med et fag - eller svennebrev og er for såvidt noe. Men om du går SSp, eller allmennfag som vi foreldre ofte kaller det, hva er du da etter tre år? Jo, du er kvalifisert for å søke høyere utdannelse. 

Hvorfor snur vi ikke oppned på problemstillingen ( eller hva det skal kalles) og spør elevene på allmennfag hva de skal bli?

I vår hage

                 

                

Vi flyttet inn i et hus i en hage som skulle stykkes opp til nye tomter med nye hus. Hagen var fin og overgrodd og ble fullstendig rasert under byggingen av nye hus.
Det eneste som er igjen av den opprinnelige beplantningen er kastanjetreet med de overhodet-ikke-spiselige kastanjene.

Det er langt igjen, men det hjelper seg. Nå har vi nelliker, pioner ( peoner?), løytnantshjerter og løvetann. Vi har syriner, rhodondendron og et sammentapet plommetre ( kombinasjonen fotballglede og ungtrær er ikke ideell). Vi har staudeleksikon og enkelte følger Claus Dalby på instagram.

Og heldigvis er det en mor i Barndommens dal som bidrar, ikke bare med gode råd om hagestell, sammensetninger og blomsters hardførhet, men også med planter. Ved nærmere ettertanke er det vel der hovedårsaken til at vi har opptil flere blomsterbed ligger.


PS.
Med jevne mellomrom har vi også en sønn som sirkler rundt i hagen, rundt og rundt, med gressklipper. Det er absolutt mange fordeler ved det at ungene vokser til.

Om bunad og økonomi

Nå for tiden får jeg materialpakker inn døra sammen med kundene. Før i tiden solgte jeg materialpakker, eller sendte de direkte til andre systuer.
En kunde, du vet en av de som stadig kommer innom og som alltid har nye spørsmål/problemstillinger/vinklinger, hadde en gang et forslag til en måte å gjøre det økonomiske løftet noe mindre:
Hun ønsket å kjøpe en materialpakke, montere bunaden og bruke den noen år mens hun sparte opp penger til å få den brodert. Dette var, i tillegg til å ha en økonomisk gevinst, en fin måte å vise de flotte påtegningene og å være litt mer orientert mot det designmessige.

Nå er det ikke opp til en butikkansatt å fotfølge en kunde og passe på hva han eller hun gjør med innkjøpene sine, men i dette tilfellet var det bare å kjøre på med fagkunnskap og sunn fornuft og håpe at kundens løsning ikke ble valgt.

Her en dag ble jeg spurt om jeg ikke synes det er vanskelig å sy bunad når ikke alle har råd til å anskaffe seg en bunad.

Nå er det muligens slik at jeg er fullstendig blottet for empati, men jeg synes faktisk ikke det. Vi lever i et fritt land, det er opp til hver enkelt om man vil ha bunad eller ikke. Det er også opp til hver enkelt hvor mye man bruker på en bunad. Det er ikke nødvendig med tre søljer, sølvbelte og håndsydde sko. Det er ikke nødvendig med den dyreste skjorta eller det mest kostbare stoffet. 

Jeg vil også gjerne si at du sjelden må ha bunad i morgen, dette er for de fleste et resultat av en prosess og det går kanskje an å legge til side noen kroner i ny og ne. Sy litt selv, ønsk deg tilbehør i gave, planlegg. Og lær ungene dine at ikke alt kjøpes med et knips og et forbrukslån.

Og forøvrig - det går faktisk også an å leve et helt godt og fullverdig liv uten bunad. 

Men om du har dårlig råd og ønsker deg bunad så husk dette - sjekk kjøp&salg i lokalavisa, finn.no eller pantegodsauksjoner før du går for varianten kunden i begynnelsen av innlegget foreslo. Jeg lover deg - en slik løsning ville være dyr. Svinedyr. 

To timer om dagen

To timer om dagen er ganske passe broderitid. Det er viktig å ikke bli sittende i samme stilling altfor lenge av gangen, og hvis du merker at du sitter med broderiet stadig tettere på ansiktet bør du

A. Gjøre noe annet enn å brodere en stund

B. skifte briller

Det er lett å bli litt stiv i nakken, få høye skuldre og rund rygg hvis du ikke husker å variere arbeidsstilling.

             

Joda. Det er lett å si...men så går tiden, du skal bare sy et rødt blad til, eller en stilk, eller fire franske knuter og så sitter du der med høye skuldre og ligger etter med andre arbeidsoppgaver. 

PS.

jeg tar ikke jobben med ut. Noen tror visst at det å brodere med farget ullgarn på svart ullstoff er egnet terrassearbeid i sommersola. Jeg vil gjerne si at - det er det slettes ikke. Ull klør. Sololje setter flekker og ikke minst ;

Ville du hatt en bunad med en lett eim av kokos og solfaktor? 

Nei. Vi gjør som de fleste andre. Vi jobber inne og ser ut på finværet. 

the perks of being a wallflower

Det er mye som gjør seg bedre på trykk enn i det virkelige liv...For å  være helt ærlig så kan jeg ikke huske at det var så innmari stas å være veggpryd.

Men å lese om dette triste fenomenet er noe helt. Jeg leser..jeg vil lese fort, fort, fort for å få vite hvordan det går. Samtidig vil jeg tvære ut opplevelsen og lese sakte, sakte, sakte... 

                                      

Og takk til husets yngste, som kom med denne boka under forrige ukes bokhandelbesøk. En ekstra takk fordi jeg får lese den først. 

en motivasjon

"Nå har jeg fulgt med på siden din lenge, og lært både det ene og det andre. Så stod jeg her i går med nyinnkjøpt bomullstoff til skjorte til helgestakk fra Hallingdal. Klippingen gikk sånn noenlunde greit. Klippeskjema hadde litt vel knappe mål syntes jeg som er en vanlig 38 str. Tok derfor min Østtelemark- skjorte som klippemal. Så- hvordan få pene rynker rundt håndleddene? Voila! Fru Storlien har svaret! Nå er rynketråd på plass, symaskinen og strykejernet beredt, så nå kan det bli helg slik at jeg kan komme i gang. Da gjenstår bare å sy sammen livet, sy stakken (jada, jeg skal huske å ringe etc.) Der er også rynketråden på plass, fin beskrivelse funnet hos deg! Gleder meg til Helgestakken er ferdig! Det blir min første 100% egenproduserte bunad. Har brodert fire andre før, men aldri montert. Skal i gang med Øst- Telemark nr. 2 i løpet av sommeren. Tviler på at jeg begir meg ut på den monteringsjobben. 
Uansett, kjempefin denne siden din (har sagt det før). En fryd å følge med!"
lagt inn av Christin, 5.juni 2014

Slike kommentarer er vanvittig hyggelige å få!
jeg blogger jo ikke om shampoo og såpe, du får ingen tips om barbering eller løshår her. Ergo - det blir ikke så mange kommentarer av typen søta, hot mama, ohlala eller andre smile-til-speilet-og-klappe-i-hendene-kommentarer.
Jeg er ingen kul fashionista. Jeg er meg selv, en ganske traust bunadnerd.
Og jeg blir superduperfornøyd og motivert av å få slike kommentarer.

 Takk! 
Og god helg! 

Hva er et kulturminne?

Hvis dere følger meg på instagram har dere kanskje sett at de siste bildene er tagget med #kulturminneutfordring #kulturminne eller #kulturvern?

    

Oppgaven er å legge ut tre bilder på tre dager og å utfordre tre andre til å gjøre det samme.

Jeg liker slike utfordringer. Det er spennende å se hva andre legger i ord og uttrykk. 

Samtidig kan jeg gå rett i bakken og bruke umåtelig lang tid på å tenke på hva jeg skal legge ut, hva som defineres som kultur, hva som er verdt å vise og hva som vil falle i smak...

Mitt første bilde var av reiseradioen på hytta som er still going strong og Pippibøkene som begynner å bli lurvete i ryggen men som fremdeles leses med stor glede. 

Kultur? Ja, det handler om å bevare det man har, ikke bare kaste fordi det kommer nye modeller eller utgaver på markedet.

Det andre bildet er fra høstslaktingen. Jeg vokste opp med tamreindrift og for meg er dette en del av min kulturarv. Jeg hang på gjerdet og så på kalvmerking, hørte om nattgjeting, vinterslakting og etterhvert bequereller, nedforing og ikke-salgbart kjøtt.

Det interessante akkurat her er at nære venninner fra Barndommens dal overhodet ikke har noe forhold til dette og vokste opp mer eller mindre uvitende om at det eksisterte tamreindrift i fjellene rundt oss. 

  

Disse bildene la jeg ikke ut. Min mormors fotoalbum, som antakelig ble laget av hennes søster som i sin tid emigrerte til USA. Mange sørlendinger reiste over på begynnelsen av forrige århundre. Noen kom tilbake, andre ble. Tante J ble, hun giftet seg og fikk en sønn. Vi vet ikke så veldig mye om henne, men hun like å jodle og var en ivrig deltaker i konkurranser i denne musikksjangeren.
Lekebilene?Hadde de vært i originalesker og urørt av knubbete barnefingre ville de hatt en viss samlerverdi. Nå har de bare sentimental verdi og er i tillegg en påminnelse om at gult og orange tydeligvis har vært favorittfarger siden tidlig barndom.

Det siste bildet jeg la ut viser bunadbroderi og nålhuset som er laget av far i Barndommens dal.

Dette er definitivt kultur! Her har vi norske tradisjoner, ullgarnbroderi, håndverk og utnyttelse av lokale ressurser.

Altså, det samme som er tradisjoner i det meste av verden...

Jeg fascineres av hva vi kaller kultur, hva den enkelte oppfatter som en vesentlig del av sin kulturarv og hvor ulike vi er selv om vi vokser opp innenfor et ganske lite område.

For meg er kultur mye; Det er tradisjonshåndverk, gamle bygninger, litteratur, kunst, gamle yrker, musikk og mat. 

Hva er kultur for deg? Og hva synes du vi bør være enda mer bevisst på å bevare? 

Og du; hvis du er på instagram og ikke har fått #kulturminneutfordring ennå synes jeg du skal hive deg med likevel!

Det er den draumen

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje,

at det må skje -

at tidi skal opna seg

at hjarta skal opna seg

at dører skal opna seg

at berget skal opna seg

at kjeldor skal springa -

at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um»

Olav H. Hauge

                                       

En avis bar en spalte hvor et av spørsmålene er
" hva håper du Sankt Peter sier til deg ved Perleporten?"
I nitten år har svaret vært det samme
"Stikk bort dit du, der venter Storesøster på deg"

mad about Maddie

En mann og hans hund, en biltur på kryss og tvers av Amerika...

Det kunne vært Steinbeck og Charley. men denne gangen er det en fotograf og hans Maddie - en omplassert hund med en egne evne til å stå stille. 

                   

                    

            

Side etter side med de mest fantastiske bilder. Utsnitt, detaljer, alt som løfter dette dyret frem. Som hundeeier er jeg mest fascinert av samarbeidsviljen - hvordan dette dyret lar seg plassere, lar seg løfte opp og ned og bli håndtert. Som hundeeier vet jeg at dette ikke hadde vært mulig uten en gjensidig respekt og forståelse for den andres grenser og behov.

Som hundeeier kjenner jeg selvsagt inspirasjonen...
Inntil videre er vi kommet hit:

                

Vi har et stykke å gå...

tolvåring i huset

Vi har ikke små barn lenger. Woody er femten og på lørdag fylte Queenie tolv år. Om et år er hun tenåring og han futter (raser) rundt på lett motorsykkel.

Jo eldre de blir jo vanskeligere er det å innlemme de søte små i blogghverdagen. Ikke fordi de ikke er delaktige i det som skjer her hjemme, men fordi de er mer og mer bevisst hvordan de fremstiller seg eller blir fremstilt av andre på nett.
Søte utsagn, ramsalte bemerkninger, episke misforståelser er søtt og sjarmerende når de er to og fem. Nå er det bare sårt og ugreit å få slikt beskrevet på nett.

Det har ikke så mye å si om mor skriver med kjærlighet og glimt i øyet, det er en tynn linje mellom en spøkefull tone og raljering. Alle vi som har vært gråtkvalt usikre ungdommer bør som foreldre ta oss tid til å kjenne litt på den følelsen, ikke fordi den er spesielt god men fordi den er en god ledesnor i oppdragelsen.

Derfor, de er her men de synes ikke like godt lenger.

en bunadtilvirkers digitale hverdag

Hvis hele programmet hadde vært avbildet ville dere sett siste punkt på agendaen - nemlig at undertegnede forteller om egen bruk av og erfaring med sosiale medier.

Som dere enten vet fordi dere har hengt med en stund eller fordi dere ser i sidemenyen, så har FruStorlien eksistert i godt og vel fem år. Fem år med blogging om bunad, fagopplæring, barn, bikkje, bøker, ferier, sorger , gleder og utfordringer i arbeidslivet.

Så, hun som spurte Hva blogger du om, du som bare sitter hjemme og syr? Kan kanskje innse etterhvert at du trenger ikke blogge om shampoo, dagens outfit og trening for å holde ut. At du kanskje bør blogge om sistnevnte for å ligge stabilt på en toppliste er en annen side av saken - målet har aldri vært å ligge der.

Et av målene mine er å vise hvordan bunader blir til; ikke skjematisk som en sømforklaring, men med tekst og bilder om kunder ( mest tekst her opplagt nok), broderiene, sølvet, rynking, striping, trådhemper, knuter og alt det som vi ser med likevel ikke ser når en bunad går forbi oss på gata.
Ved å gjøre dette håper jeg at flere skal få øynene opp for at håndverk er viktig og bør bevares som en del av vår nasjonale kultur.
Før i tiden ble bunader sydd lokalt, av gammeltanter eller andre flittige fingre i nærmiljøet. Gjennom eposter og kommentarer som kommer til FruStorlien ser jeg at det blir stadig lenger mellom disse lokale småprodusentene. Når jeg får forespørsler om å hjelpe en familie på vestlandet om å brodere en nordlandsbuand, eller en dame i Østfold trenger hjelp til å fullføre en sunnmørsbunad tenker jeg at det er behov for flere allsidige tradisjonshåndverkere. Og de bør være på nett. Hit kommer det lesere som har googlet alskens variasjoner at vask og stell av bunadskjorter. Det kommer lesere som har søkt brodere ferdig grafferbund, knytte knuter på sjal, veien til svennebrev og hvordan prøve bunad på barn.
Jeg ser at på denne måten, ved å være synlig på nett og ha tanker og meninger om bunader og håndverk får jeg kunder. I år kom nærmere en tredjedel av kundene via sosiale medier.

I tillegger det selvsagt det rent sosiale; det er tidvis ganske kjedelig å sitte alene og sy. Jovisst er det hektisk og kunder inn og ut og mye jobb i perioder, men jeg har sjelden kaffepauser med kundene og samtalene styres ofte av at jeg er leverandør og de kunder.
Derfor blir det mye radio, mye lydbok og relativt stort behov for å snakke med mann og barn når de kommer hjem fra jobb og skole. Nå er det dessverre ikke slik at de alltid er like mottakelige for mine tankerekker. Da er det godt å ha lunsj på nett, lese et par blogger, kommentere litt, skrive en tekst trykke publiser og del og vente  ( håpe ) på respons.

Kanskje kunne jeg brukt denne tiden på noe annet? Jogget, gått lenger med bikkja, laget en eller annen middag helt fra bunnen av, sydd om en bunad og heller brukt litt penger på vanlig annonsering? Nei. Dette er mitt fristed, min kanal eller lufteluke.

Ikke bare fikk jeg lov til å snakke om dette, hvordan jeg bruker nettet, hva jeg oppnår med det og hvilke muligheter det gir ...Jeg fikk blomster også! Tusen takk! 

( Og jeg fikk en påminnelse om at det faktisk går an, noen ganger, å tråkke litt utenfor komfortsonene og gjøre noe man egentlig ikke tror man kan. )

PS

Akkurat hva de søte små hadde å si om at jeg skulle ytre meg om bruk av sosiale medier skal vi ikke gå nærmere inn på...Men vi kan kanskje slå fast at de kunne vært biiiitelitt mer supportive. 

Løse tråder

Hmmm. Det ble stille her gitt...

I mitt hode er det imidlertid ikke stille . Løse tråder, frynsete kanter, mye å tenke på. 

Jammen bra det er en superkort arbeidsuke! Eller nei, den slags gjelder ikke for selvstendige bunadtilvirkere... Vi nyter ikke automatisk godt av inneklemte fridager i mai.