kreativ sommeruke

På onsdag hadde vi spikkedag og instruktøren spurte om Fruen hadde telefonnummeret til lokal legevakt lett tilgjengelig sånn i tilfelle det skulle skje noe virkelig ille. Det hadde man ikke. Og resten av dagen gikk Fruen rundt og så for seg avhugde tomler og blodsprutende armstumper. 

Vi kom oss gjennom dagen uten å bruke så mye som en strips, det ble et par små plaster men tap av blod var nok mindre enn tap av ansikt...

Men man kan undres hvordan slike tankerekker utløses?

Hva ligger bak denne ( relativt ubegrunnede ) skrekken for store tragedier?

Når man skriver relativt ubegrunnet så er det basert på at det har vært få skader på disse sommerukene i regi av husflidslaget. Det er til enhver tid voksne til stede, vi følger med, vi passer på bruk av verktøy og vi har barnas beste i tankene. Selvsagt blir det småskader, noen fingertupper må plastres, det er alltid en unge eller to som har forvillet seg inn i et brenneslekratt og trenger salve og det er nesten ikke til å unngå at en eller annen snubler og skrubber kne eller håndbak. Slik skal det være, unger skal leke. 

Men de store ulykkene, de blir man matt i magen av å tenke på, har vi sluppet unna.

Og derfor, nå som uka er over, alle navnelapper er samlet inn, alle kreasjoner er sendt med barna hjem, moskusen har fått nok klemmer for noen måneder og alt har gått bra - 

da kollapser Fruen på verandaen utenfor sommerstua. Da er det tid for skjelveknær, hjerteklapp og høye skuldre. 

Og så er det strake veien hjem for oppsummering og vin ( og den indre gammeltanta er sendt på busstur til Charlottenberg). Og om noen uker er det pån igjen. 

ukas lærdom

Man blir selvsagt aldri for gammel til å nyttiggjøre seg ny kunnskap, eller lære av dyrkjøpte erfaringer. Hvor høy kvaliteten er  på det Fruen har lært hittil denne uke egentlig er, er usikkert. Men her er læringskurven , dag for dag:

mandag
sykt og snufsende barn med nedsatt aksjonsradius? Hurra. Endelig kan vi ta en gjennomgang av hvordan man egentlig lager chocolate chip cookies.
Dagens lærdom
for barnet: er deigen for løs - fyll på med mel. Står det natron i oppskriften? bruk natron.
for mor: aldri noensinne vurder en fremtid som faglærer i mat&helse.
tirsdag
Hyggelig aften på verandaen med glødelampe, fleecejakke og persienner. Typisk norsk sommer...
Hvis du tenker at det kunne være nok med det ene glasset rosévin så er du inne på noe.
dagens lærdom:
Lytt til din indre gammeltante
Onsdag
Hvis barnet går på sommerskole; ikke spør hver dag om det er morsomt.
Plutselig får du følgende tilbakemelding: det trenger ikke alltid være morsomt. Det er like viktig at noe er interessant ikke sant. Seriøst mamma, du må lære flere adjektiv.
Torsdag
Nei. har ikke lært noe i dag. Bortsett fra at om du er ansvarlig for noen&tjue unger på sommerskole så vil det på et eller annet tidspunkt være en del små stemmer som spør hva klokka er, når vi skal spise, hva slags frukt vi skal ha, hvem som skal dele ut og samle inn navnelapper. Husk da at de ikke vet at du har svart på samme spørsmål et par ganger allerede. Og, ikke svar fem minutter ( virkelig, unger tror ikke på deg om du sier fem minutter. Sier du fire, eller syv, eller seks minutter og syv sekunder slår de seg til ro med det).
Og ikke minst - hvis du lover to stykker at de skal få dele ut navnelapper - husk navnene deres, ellers  kan det fort bli tårevått...

Og snart er det helg. Det blir bra ( ps. det visste jeg fra før altså...)

mange jobber små

Det hadde kanskje vært enklere for omverdenen om Fru Storlien holdt seg til en jobb og sluttet å sjonglere mellom diverse oppdrag og jobber? For kanskje er det slitsomt å forholde seg til at noen kan være  bunadtilvirker, kurslærer, prøvenemndsmedlem, leder for kreative sommeruker og lærervikar sånn omtrent samtidig...

Men sorry. Så sant ingen står på døra og tilbyr undertegnede drømmejobben ( hva nå enn den måtte være) så fortsetter man i samme tralten, i en vindskeiv polka. Og er stort sett strålende fornøyd med å lappe sammen dette arbeidslivet akkurat slik vi vil ha det.

Akkurat nå har man lagt ganske mange hatter til side og skal være barnevennlig på kreativ sommeruke en hel uke. Heldigvis kan man lene seg tilbake og se flinke lærere og assistenter formidle skaperglede og kreativitet og selv ha ansvar for logistikk, plaster og mat & drikke. Fru Storlien er nemlig ikke helt sikker på om hun ville klart å undervise i

- lag din egen strikkemaskin og lær å bruke den

- pappmaché

- spikking

- brikkevev

Broderi og skinnarbeid kunne nok ha gått. Men likevel, man kjenner sin begrensning og koker kaffe, deler opp frukt og kommer med oppmuntrende tilrop. Det trengs det også. 

Hva synes du - er det enklere å forholde seg til mennesker som jobber med et mål for øyet, nemlig gullklokke for lang og tro tjeneste? Er det slitsomt å forholde seg til mennesker med flere jobber på en og samme tid? Eller synes du det er helt toppers at folk bruker ulike deler av kompetansen sin?

Et hundeliv?

- Tror du hun vet hvor godt hun har det?

- Nei, det har a ikke vett på

Ærlig talt, tenkte jeg der jeg lå og varmet opp en seng sånn i tilfelle noen skulle kjenne behov for å legge seg nedpå litt midt på dagen. Tror de virkelig at livet mitt er bare sove, spise, sove, spise, gå tur?
Hallo? Jeg er faktisk riktig så hardtarbeidende:
Hver morgen passer jeg på at den som står først opp henter avis og reklame. Og om ingen viser seg innen rimelig tid bjeffer jeg litt. Først litt, lett klynkende. Og hvis ikke det hjelper skrur jeg opp volumet, gradvis.
Så, når alle er våkne og igang med dagen kan jeg ta meg en liten hvil på en time eller to. Hvis det er noen hjemme kan jeg sove i stua, eller i en solstripe på systua. Hvis jeg er alene ligger jeg i en seng. Det er faktisk riktig så lurt. Dere tro kanskje det er fordi jeg synes det er mer behagelig å sove i myke senger enn grønne enger? Nehei. Planen er som følger; hvis det kommer en tyv så vil han selvsagt først lete i hundeburet. Men der er jo ikke jeg. Nei du. Jeg ligger som et syv kilos prosjektil og venter i bakhold. Lurt, ikke sant?
En annen fordel med denne strålende planen er at om tyven ser riktig skummel ut kan jeg bare forbli i bakhold. Jeg er jo ikke helt idiot heller.

Noe annet jeg synes er viktig er at ingen skal behøve å spise alene. Så med en gang jeg hører rasling i papir eller at noen åpner en skapdør på kjøkkenet så avslutter jeg det jeg bedriver andre steder i huset og galopperer rett til kjøkkenet. Jeg gjør ikke så mye utav meg. Jeg bare sitter der og ser vekselvis på den som lager mat og på gulvet for å hinte om at det er helt greit å miste noe altså. Jeg plukker opp!

Og hva jeg gjør ellers? Jo du. Jeg passer på at gjengen holder seg i aktivitet. Noen går tur med meg, andre spiller fotball med meg. Og noen gjør begge deler. Nemlig. For han der Jonasfyren som er på fjernsynet innimellom mener at hele folket bør i aktivitet. jeg tar ansvar der altså. Noen ganger tar jeg meg en ekstra runde i nabolaget for å sjekke om det er noen flere som trenger litt aktivitet. Jeg ofrer meg.
Og så passer jeg selvsagt på at tomta er relativt fri for katter og annet utøy. Jeg varsler hvis det kommer biler, syklister eller andre besøkende. Bortsett fra de der grimme sneglene da. Der tar jeg ikke ansvar. Fysj a meg. Sleipe rakkere.

Nei, men altså. Jeg snakker meg helt bort. Jeg ville bare si at jeg står på. Dag ut og dag inn. De pausene jeg tar er mer å regne som å ligge til ladning. Omtrent som en telefon.

Og ja, apropos det der med å miste mat. Hallooooo. Er det nødvendig å miste gulrøtter når det er potetgull på bordet også? Jeg bare spør...

Ja, jeg spiste den jo opp da. Etterhvert. man har jo en viss oppdragelse. 

Men likevel. Det finnes bedre mat. Eller - det finnes MAT. 

støl som ei fjøl?

Sånn i tilfelle det blir brått stille her inne:
Fru Storlien som for et par uker siden uttalte at et av shoppemålene i Junaiten er freshe treningssko, og gjerne noe fancy treningstøy ( og nei, det var ikke ironi men rene skjære alvor) har prøvd ut en ny type trening. Og selv om man følte seg som en Tyrannsaurus Rex der man engstelig og uskjønt klamret seg fast  i enden av en strikk ( eller slynge?) så tyder saker og ting på at dette var effektivt.
Lettelsens sukk over å ha funnet noe som er morsomt. Litt mer spent på om man i det hele att klarer å løfte armene i morgen...

Og til slutt et spørsmål til mer treningsvante lesere;
Er det mer legalt når tynne muskelbunter svetter som smør i sola enn når godt isolerte bunadtilvirkere blir klamme i panne og nakke? Eller er det bare en av Fruens utallige  ( og relativt ukurante ) teorier om hva andre kan finne på å engasjere seg i?
Og selvsagt; er det ekstra ille å være svetteklam mens man henger som en klumpedumpe i enden av et tau mens alle andre spretter rundt som våryre gaseller?

sol og regn

Og bakom skyene er himmelen alltid blå.

Nei, det er vel  ta hardt i. Men det er ikke alle dager som er like gullkantede, like rosenrøde og like sprengfulle av jubel og glede. Og vet dere, det er helt greit det. Vi trenger ikke være kvitreblide og sprudlende hele tiden. Det er helt greit å være mindre blid noen dager. Det går faktisk an å være sur også. Eller trist. Eller lei. Det er det som er å være et menneske.

Vi er ikke støpt i glansede plastformer. Vi lever. 

Vi burde kanskje bli flinkere til å bare tenke litt ekstra på det fantastiske i akkurat det - vi lever.

om en måned

Om en måned er vi her.
Hotell er bestilt, planer begynner å ta form. Sykle i Central Park, Frihetsgudinnen, Ground Zero, Empire  State Building, Starbucks, litt hit og litt dit.
Mor har kommet med den uhyrlige påstand " vi kan vel utsette all shopping til California?"  og kløktige barn har kommet med følgende påstand " det klarer du aldri å holde".
Høvdingen har valgt å fokusere på andre deler av planleggingen. Det er nok lurt. Han har tross alt vært på ferie med undertegnede noen ganger før...

SOMMER!

Det er sol, det er helg, det er en ny fotball ( med bitemerker) i hus. Vi lider ingen nød.

hvor tynn er tynt nok?

Mor og datter var på shopping en ettermiddag. Og som vanlig hadde datter behov for både det ene og det andre, topper, sokker, lebepomade, skrivebok, blyanter ( og hårstrikker, blad, og sikkert litt mer annet).
Sånn sett kunne kanskje innlegget handlet om forskjellige behov hos gutter og jenter og hvorfor det tar tre ganger så lang tid å navigere seg gjennom et kjøpesenter når man er to damer/jenter enn når man er på tur med en mann/gutt. Men nei, ikke i dag.

Derimot lurer jeg på hvor tynne klesbransjen synes vi bør være?
Queenie har akkurat fylt elleve år, og er en sunn og forstandig jente. Hun er ikke en liten flis, men hun er ikke tykk. Egentlig ( og helt nøytral som mor er) synes man at hun er aldeles perfekt...Muligens blir hun høy, hun haler ihvertfall innpå sin mor som er litt under gjennomsnittshøyden. Og hun har muskler. Men hun er smal. Og smekker.
Når vi handler i barneavdelingen ender vi på størrelse 11-12 år, altså der hun er aldersmessig. Og noen ganger går vi en størrelse opp, for å få litt lenger skjørt.
Alt er vel så lenge vi holder oss i barneavdelingen. Bortsett fra at det er en del glitter og blonder der, og siden ikke alle barn liker glitter og blonder hender det vi tar turen over i voksenavdelingen.
Og da skulle man tro at en helt standard elleveåring bruker størrelse ekstra small, eller kanskje ekstra ekstra small? Men neida. Her ender vi ofte opp med small. Og ikke fordi det de mindre størrelsene er for korte, men fordi de er for smale.
For smale for en elleveåring...
Hva sier det om hvordan klesbransjen synes voksne damer skal se ut? Og hva synes de om oss som gjerne bruker medium. Eller, gisp, må gå for størrelse large?

Fremdeles sammenligner ikke disse venninnene størrelsene som står på lappene i plaggene de går med. Men hva skjer når de skjønner at størrelse også er noe de kan måles i? Og at det ikke bare handler om hvem som er høyest og lavest i klassen? Hvor tynne skal de være?

Og, hvem i all verden er det som får på seg disse ørsmå blusene...

the domestos goddess

Hva skal man si...Her har man i , om ikke alle, så ihvertfall mange år, anbefalt bruk av domestos fresh for å fjerne flekker og misfarginger på opprinnelig hvite bunadskjorter. Men hva skjer? Joda, en liten tekst på baksiden av flasken hvor produsenten oppmuntrer til å bruke Klorin som flekkfjerner.
Dett kan jo godt hende at det går like fint, selv om Fruen er grunnleggende skeptisk til bruk av klor på tekstiler. Kanskje har produsenten funnet en annet oppskrift for Klorin, slik at det er noe mer miljøvennlig?
Hva vet vel jeg?
Det jeg vet er at dette bør testes. Veldig snart. Helst i helgen. Flekker skal produseres og vaskes, med både det ene og det andre. Vi kommer derfor tilbake til saken.

om svenneprøver

Svenneprøve, prøvenemnd, vurderingskriterier, kontrollbesøk.

Det er vage minner fra egen første svenneprøve, som gikk ut på å sy en trekvart lang kåpe av nutriaskinn. Nemnda bestod av høytidelige menn som man hadde en voldsom respekt for. Den ene kom innom hver dag etter lunsj fordi det var godt å strekke på bena på den tiden av døgnet. Den andre var sikkert også innom ganske jevnt, men noe mindre forutsigbart.
Kåpa fikk noen runder for mye i trommel og ble i mykeste laget. Men det endte i det minste med bestått. Og vips var man altså buntmaker.
Neste svenneprøve; to voksne damer skulle se at man var i stand til å sy et håndsydd liv fra Gudbrandsdalen, samt vise følgende teknikker; striping&rynking&montering av erme, perlebånd, perlenett, filering og plattsømbroderi med grunnsøm. Det endte heldigvis også med bestått, og så var man buntmaker og bunadtilvirker.

Noen år etter egen svenneprøve som bunadtilvirker ble Fruen spurt om å være med i nemnda, altså de som utarbeider selve svenneprøven og bedømmer den.
Det sa man jo ja til...
Det er ikke akkurat en fulltidsjobb, vi er få og verneverdige, men det er en hyggelig jobb hvor man stadig møter nye mennesker. Og siden prøven går over åtte dager ( seksti arbeidstimer ) får man jo tid til å samtale litt underveis...
Men først, før selve starten skjer dette:
Brev i posten fra offentlig kontor med oppmelding.
Så avtale møte med kandidat og lærested. Det er et stooort fag, det blir lett lokale variasjoner og det er derfor et og annet å ta hensyn til før oppgaveteksten utarbeides. For eksempel vil en lærling i Østfold med stor sannsynlighet ha bedre kjenneskap til bunadene i det fylket enn hav man kan forvente av en lærling fra Telemark. Og omvendt. En lærling på en stor systue i Oslo vil antakelig ha fått en bredere opplæring enn en lærling fra en liten systue i en dal med sterke lokale draktskikker. Hvorfor? Det handlee om tilgangen på jobb. I Oslo er det mange innflyttere og mange som bruker bunader fra egen eller foreldreens hjemsted. I områder med en eller to bunader og mindre tilflytning er det mindre tilgang på bunader fra andre deler av landet. Dette må nemnda huske på, og respektere. Vi kan innerst inne synes at kandidaten burde lært både det ene og det andre, men det er ikke alltid gjennomførbart.
Men, tilbake til møtet; Vi snakker sammen, finner områder/bunader det er aktuelt å jobbe med. Det skal gis en hovedoppgave og deloppgaver i tillegg.
Noen ganger får kandidaten beskjed om hovedoppgave på forhånd. Den skal syes til kunde, og om du går opp som privatist på gen systue trenger du kunde og materialer. Andre ganger får opplæringsansvarlig beskjed om hva som skal skaffes av materialer.
Men, siden oppgaven er basert på hva vi snakker om hva kandidaten har vært gjennom i løpet av læretiden er det sjelden store lynnedslag når prøven deles ut.
Og den deles ut på svenneprøvens første dag. Da går vi gjennom teksten sammen slik at det ikke er noen misforståelser og så ser vi i nemnda på måltaking og det avtales tid for prøvinger underveis.

I løpet av prøveperioden skal nemnda se prøvingene av hovedoppgaven, for i tillegg til å vurdere det sømteknikse skal vi se på kundeveiledning og evnen til å formidle fagkunnskap. Hvis kandidaten syr et liv ser vi på måltaking, første prøving og prøving nummer to og så skal det ferdige produktet vises på kunden når oppgaven leveres. Disse tidene avtales. I tillegg kan vi dukke opp som troll-i-eske for å se at kandidaten jobber godt, gjør jobben selv og at alt går etter planen. 

Å avlegge en svenneprøve er en uvant og stressende situasjon som går over mange dager og det er det viktig å huske på. Vi skal være hyggelige, men ikke for hyggelige. Vi skal være tilstede, men ikke svare på spørsmål eller gi råd om jobben kandidaten utfører. Vi kan ikke, så sant det ikke er fare for liv og helse, stoppe en prøve. 

Vi kan ikke fortelle andre hvordan det går med en svenneprøve, og det er alltid kandidaten som først får vite om han eller hun har bestått.

Det skjer på prøvens siste dag. Da ser vi hovedoppgaven vist på kunden, vurderer søm og tilpasning, stiller spørsmål ved behov og ser på deloppgavene. Noen ganger lar vi kandidaten gå seg en tur, andre ganger får vi en tur. Og så faller dommen. 

Og så går vi på kafé.

Og så får vi se finfine stoff, alternativt styggfine stoff...Det kommer an på øyet som ser...

Sånn i ettertid var de nok ikke så fryktelig farlige de to nemndene man selv ble utsatt for. Men det var skremmende. Man var ung og usikker og gikk snufsende hjem en og annen dag, overbevist om at arbeidet stod til stryk og evig skam og skjensel...Og det er viktig å ha i bakhodet, vi skal gi klare og tydelige beskjeder, ikke prøve oss på ironiske bemerkninger eller nappe i arbeidet uten å si noe som helst. Og ikke minst, om man hadde hatt en skikkelig utspekulert og ekkel nemnd selv så er ikke det grunn god nok for å videreføre den type oppførsel og skremme vannet og vettet av kandidatene.

Som nevnt før, vi trenger tross alt flere håndverkere...

om viktigheten av å snakke sammen

Ektefeller oppmuntres støtt og stadig til å snakke sammen, å dyrke de gode samtalene som det så fint heter. Hverdagen skal få et løft om du jevnlig klarer å formidle dine plager og bekymringer, dine gleder og forventninger til partneren.
Jaja. Det hender jo at det er et lite gap mellom praksis og teori...Og det hender vel i enkelte hjem at de forventningene man har lyst til å formidle ikke akkurat egner seg på trykk. Noen ganger er det mer fristende å blåse ut til en venninne, eller lettere å brøle litt inn i tørketrommelen som er full av håndklær ( som skal tas ut, legges sammen og transporteres til egnet skap to etasjer unna slik at avkommet kan opprettholde sitt friske forbruk av dusjsåpe og håndklær).
Noen har unger som legger seg tidlig, uavhengig av alder. Andre har barn som spretter rundt til mor eller far kapitulerer og kryper til køys mens den andre voksne får gleden av å se arvingene trygt i seng ( vi snakker IKKE om barneskolebarn her altså).
Og selv om de søte små er trygt forvart bak hver sin skjerm/bok/nettbrett så kan du være sikker på følgende:
Prøver du å dra i gang en samtale om annet og noe mer langsiktig enn morgendagens middag, fordeling av hvem som går på hvilke avslutninger eller lufting av dyret så vil du snart høre an variant av følgende; mamma, hva sa du nå?
Så nei. Det er ikke alltid så lett å dra i gang den gode samtalen.

Og selvsagt, noen ganger er det emner du ikke har lyst til å snakke om. Som her i huset, erkjennelsen av at man faktisk er ei skikkelig kløne og sliter med tekniske innstillinger. Noen vil kanskje le av dette, men det å ha en mann i hus som til enhver tid finner ut av hvordan saker og ting fungerer, kobles og restartes kan være
 a. en sovepute og
 b. en kilde til frustrasjon fordi man selv aldri finner ut av noe som helst på egen hånd.
Som  nå sist. Det oppstod et bilbytte etter påske, og i den nye bilen er det bilradio. Den slo man glad og fornøyd på i starten, men de siste ukene har det overhodet ikke vært mulig å huske hvilke to knotter det var man trykte på for å få lyd. Og har man prøvd? JA! Har man vært frustrert? JA! Er bruksanvisninger å oppdrive? NEI. Hadde man skjønt noe av bruksanvisningen? NEI.
Liker man å innrømme dette? NEI. Overhodet ikke.
Og det har vært endel timer i bil de siste ukene. En del timer uten musikk, skvalder og nyheter.
Helt til i går, da sprakk det for Fruen som tynt bad sin mann om  hjelp til å få på bliradioen.

Men fikk man det? Neida. For den er nemlig ødelagt. Og siden ingen har etterlyst radio i bilen har det ikke vært noen vits i å skaffe ny.

Så, dagens lærepenge - snakk sammen om det som plager deg. Det er ikke sikkert det er deg det er noe gærent med.