Det hadde kanskje vært enklere for omverdenen om Fru Storlien holdt seg til en jobb og sluttet å sjonglere mellom diverse oppdrag og jobber? For kanskje er det slitsomt å forholde seg til at noen kan være bunadtilvirker, kurslærer, prøvenemndsmedlem, leder for kreative sommeruker og lærervikar sånn omtrent samtidig...
Men sorry. Så sant ingen står på døra og tilbyr undertegnede drømmejobben ( hva nå enn den måtte være) så fortsetter man i samme tralten, i en vindskeiv polka. Og er stort sett strålende fornøyd med å lappe sammen dette arbeidslivet akkurat slik vi vil ha det.
Akkurat nå har man lagt ganske mange hatter til side og skal være barnevennlig på kreativ sommeruke en hel uke. Heldigvis kan man lene seg tilbake og se flinke lærere og assistenter formidle skaperglede og kreativitet og selv ha ansvar for logistikk, plaster og mat & drikke. Fru Storlien er nemlig ikke helt sikker på om hun ville klart å undervise i
- lag din egen strikkemaskin og lær å bruke den
- pappmaché
- spikking
- brikkevev
Broderi og skinnarbeid kunne nok ha gått. Men likevel, man kjenner sin begrensning og koker kaffe, deler opp frukt og kommer med oppmuntrende tilrop. Det trengs det også.
Hva synes du - er det enklere å forholde seg til mennesker som jobber med et mål for øyet, nemlig gullklokke for lang og tro tjeneste? Er det slitsomt å forholde seg til mennesker med flere jobber på en og samme tid? Eller synes du det er helt toppers at folk bruker ulike deler av kompetansen sin?
Jeg har alltid jobbet deltid der jeg har den faste inntekten. Men så har jeg i perioder skrevet bøker, holdt kurs og tegnet kjøkken. Ja, jeg planlegger selskap også, men hittil har de fleste bare vært for oss selv og det gir liten inntekt. Det har vært mange korte netter for å holde frister, men verdt det.
SvarSlettVi får brukt flere talenter på denne måten.
Enig, det er godt å ha en fast inntekt i bunnen. Jeg peiler meg litt mer mot den igjen, men er samtidig redd for å miste friheten jeg har nå.
SlettÆre være dei som får gullklokke til slutt :) Men den får aldri eg , liker å prøva ulike utfordringer. No passer det at eg jobber med "det",og så forandrer heimesituasjonen seg og då passer "det" bedre. Og samstundes handarbeid som gir litt inn.. Ja slik er mine dager og år..
SvarSlettJa, det forandrer seg. Jeg tenker at den der gullklokka får jeg spare til og kjøpe selv. Men på den andre sidenn- vi bruker knapt nok klokke lenger så det er vel ikke den mest vettuge investeringen.
SlettJeg beundrer sånne som deg! Som tør! For det er ikke bare bare å være sin egen arbeidsgiver. Jeg har prøvd... Jeg kunne nok, som deg, levd litt bedre med å være så kreativ at det ble en slags inntekt av det. Men det går ikke. Det er ikke bare legemet som protesterer, men hodet også. På tross av en medfødt evne til organisering, gjennomføring og mange baller i lufta - har denne evnen sakte smuldret bort. Det er den verste biten i min uførhet. Det er så lite meg å være hjelpeløs. Når det er sagt har jeg innimellom noen bestillinger på et og annet. Akkurat nå er det lamper. Men tidsfrister kan jeg ikke forholde meg til. Det blir når det blir. Plutselig;)
SvarSlettSom sagt: jeg er en beundrer! Stå på:) Å trives er det viktigste. Da er lønna god, okkesom:)
jeg turte egentlig ikke. Men jeg kom til et punkt hvor jeg ikke så noen annen løsning.
SlettHvordan livet hadde blitt om jeg ikke hadde roet ned og sluttet å være grei mot alle andre liker jeg ikke å tenke på.
Trur ikke gullklokke kan motivere noen for å holde seg til en jobb i livet. Vi får håpe motivasjonen ligger i at de har funnet drømmejobben på et tidlig tidspunkt i livet:)! Hvis ikke er det litt trist, synes æ. I motsetning te i "gammeldagan" kor du ble født skomaker eller lærer, e det no næsten så du må forsvar at du held dæ te en arbeidsgiver/ jobb hele yrkeslivet ditt. For en bunadstilvirker e det vel knapt strebing som e drivkraften, men at det ellers i samfunnet vårt e et jag etter status som e drivkraften for mange e detmvelmliten tvil om. Og det som drivkraft synes æ e lite sjarmerende.
SvarSlettEnig:-) Tidene endrer seg, så det er vel flere i foreldregenerasjonen som synes dete er trygt og godt med fast lønn og forutsigbare avtaler. Vi "unge" ( huff, er vi egentlgi det...) er det vel emr akseptert å drive litt rundt.
SlettJeg vil gjerne drive med "litt av hvert". Men jeg savner også et arbeidsfellesskap. Noen å høre sammen med.
SvarSlettAkkurat det savner jeg også. Men etter perioder i arbeidsfellesskap kjenner jeg at det rykker i den indre eremitten - da må jeg ha det stille igjen...
SlettNei, synes ikke det er slitsomt. Synes heller det er interessant å høre om litt av hvert. I dag er det heller en forventning om at en skifter jobb etter 3-5 år enn at en jobber trofast i samme bedrift i tiår etter tiår. Bra for noen, for andre ikke.
SvarSlettEnig. VI er ulike, det e rjo det som er så spennende i møter med andre mennesker. Tenk om alle skulle være griseflinke til akkurat det samme? Da hadde jo verden stått stille.
Slett