om svenneprøver

Svenneprøve, prøvenemnd, vurderingskriterier, kontrollbesøk.

Det er vage minner fra egen første svenneprøve, som gikk ut på å sy en trekvart lang kåpe av nutriaskinn. Nemnda bestod av høytidelige menn som man hadde en voldsom respekt for. Den ene kom innom hver dag etter lunsj fordi det var godt å strekke på bena på den tiden av døgnet. Den andre var sikkert også innom ganske jevnt, men noe mindre forutsigbart.
Kåpa fikk noen runder for mye i trommel og ble i mykeste laget. Men det endte i det minste med bestått. Og vips var man altså buntmaker.
Neste svenneprøve; to voksne damer skulle se at man var i stand til å sy et håndsydd liv fra Gudbrandsdalen, samt vise følgende teknikker; striping&rynking&montering av erme, perlebånd, perlenett, filering og plattsømbroderi med grunnsøm. Det endte heldigvis også med bestått, og så var man buntmaker og bunadtilvirker.

Noen år etter egen svenneprøve som bunadtilvirker ble Fruen spurt om å være med i nemnda, altså de som utarbeider selve svenneprøven og bedømmer den.
Det sa man jo ja til...
Det er ikke akkurat en fulltidsjobb, vi er få og verneverdige, men det er en hyggelig jobb hvor man stadig møter nye mennesker. Og siden prøven går over åtte dager ( seksti arbeidstimer ) får man jo tid til å samtale litt underveis...
Men først, før selve starten skjer dette:
Brev i posten fra offentlig kontor med oppmelding.
Så avtale møte med kandidat og lærested. Det er et stooort fag, det blir lett lokale variasjoner og det er derfor et og annet å ta hensyn til før oppgaveteksten utarbeides. For eksempel vil en lærling i Østfold med stor sannsynlighet ha bedre kjenneskap til bunadene i det fylket enn hav man kan forvente av en lærling fra Telemark. Og omvendt. En lærling på en stor systue i Oslo vil antakelig ha fått en bredere opplæring enn en lærling fra en liten systue i en dal med sterke lokale draktskikker. Hvorfor? Det handlee om tilgangen på jobb. I Oslo er det mange innflyttere og mange som bruker bunader fra egen eller foreldreens hjemsted. I områder med en eller to bunader og mindre tilflytning er det mindre tilgang på bunader fra andre deler av landet. Dette må nemnda huske på, og respektere. Vi kan innerst inne synes at kandidaten burde lært både det ene og det andre, men det er ikke alltid gjennomførbart.
Men, tilbake til møtet; Vi snakker sammen, finner områder/bunader det er aktuelt å jobbe med. Det skal gis en hovedoppgave og deloppgaver i tillegg.
Noen ganger får kandidaten beskjed om hovedoppgave på forhånd. Den skal syes til kunde, og om du går opp som privatist på gen systue trenger du kunde og materialer. Andre ganger får opplæringsansvarlig beskjed om hva som skal skaffes av materialer.
Men, siden oppgaven er basert på hva vi snakker om hva kandidaten har vært gjennom i løpet av læretiden er det sjelden store lynnedslag når prøven deles ut.
Og den deles ut på svenneprøvens første dag. Da går vi gjennom teksten sammen slik at det ikke er noen misforståelser og så ser vi i nemnda på måltaking og det avtales tid for prøvinger underveis.

I løpet av prøveperioden skal nemnda se prøvingene av hovedoppgaven, for i tillegg til å vurdere det sømteknikse skal vi se på kundeveiledning og evnen til å formidle fagkunnskap. Hvis kandidaten syr et liv ser vi på måltaking, første prøving og prøving nummer to og så skal det ferdige produktet vises på kunden når oppgaven leveres. Disse tidene avtales. I tillegg kan vi dukke opp som troll-i-eske for å se at kandidaten jobber godt, gjør jobben selv og at alt går etter planen. 

Å avlegge en svenneprøve er en uvant og stressende situasjon som går over mange dager og det er det viktig å huske på. Vi skal være hyggelige, men ikke for hyggelige. Vi skal være tilstede, men ikke svare på spørsmål eller gi råd om jobben kandidaten utfører. Vi kan ikke, så sant det ikke er fare for liv og helse, stoppe en prøve. 

Vi kan ikke fortelle andre hvordan det går med en svenneprøve, og det er alltid kandidaten som først får vite om han eller hun har bestått.

Det skjer på prøvens siste dag. Da ser vi hovedoppgaven vist på kunden, vurderer søm og tilpasning, stiller spørsmål ved behov og ser på deloppgavene. Noen ganger lar vi kandidaten gå seg en tur, andre ganger får vi en tur. Og så faller dommen. 

Og så går vi på kafé.

Og så får vi se finfine stoff, alternativt styggfine stoff...Det kommer an på øyet som ser...

Sånn i ettertid var de nok ikke så fryktelig farlige de to nemndene man selv ble utsatt for. Men det var skremmende. Man var ung og usikker og gikk snufsende hjem en og annen dag, overbevist om at arbeidet stod til stryk og evig skam og skjensel...Og det er viktig å ha i bakhodet, vi skal gi klare og tydelige beskjeder, ikke prøve oss på ironiske bemerkninger eller nappe i arbeidet uten å si noe som helst. Og ikke minst, om man hadde hatt en skikkelig utspekulert og ekkel nemnd selv så er ikke det grunn god nok for å videreføre den type oppførsel og skremme vannet og vettet av kandidatene.

Som nevnt før, vi trenger tross alt flere håndverkere...