om bunad og alkohol

Med jevne mellomrom dukker det store spørsmålet opp:
Kan man drikke alkohol mens man har på bunad? Og om svaret er ja - hvor mye?
Fruen synes  bunad som bør kunne kombineres med et moderat inntak av godt-i-glasset, i likhet med annet pentøy. Men hvor mange enheter man skal eller bør innta iført linskjorte, sølje og hodeplagg, det får være opp til den enkelte å vurdere selv.
Det står ikke skrevet noe sted at kombinasjonen bunad&alkohol er fysjfysj og forbudt av det beryktede bunadpolitiet ( som forresten ikke finnes). Det står heller ikke skrevet at man i bryllup skal skifte fra bunad til annet pentøy før festen tar av. At noen velger å skifte antrekk er nok heller basert på egne ønsker og behov. Det kan for eksempel være vanskelig å danse swing iført beltestakk, og selvsagt er det ikke alle selskapsleker som er like enkle å kombinere med hvite forklær med hardangersøm, eller stivede hodeplagg som ruver i landskapet.

Når man tenker på opprinnelsen til enkelte av dagens bunader er det nærliggende å tro at disse draktene også i "gode, gamle dager" ble utsatt for en og annen ølskvett, eller en ørliten stenk av hjemmebrent. For det kan ikke stikkes under en stol at det i enkelte av våre daler var et inntak av alkoholholdig drikke som blant annet fikk salig Eilert Sundt til å riste på hodet og uttale seg skrekkslagent om den norske sædelighet, eller mangel på sådanne. Og om vi kaster et blikk bakover i tid, til en dal som Setesdal, der kvinner og menn til hverdag og fest gikk kledd i det vi i dag kjenner som setesdalbunaden...om det ikke var aktuelt å nyte hjemmebrygget øl iført dette antrekket, når drakk de det da? Eller i Gudbrandsdalen? Østerdalen? Er det sannsynlig at alkoholen inntok disse dalførene først etter at bymoten gjorde sitt inntog i begynnelsen av forrige århundre?

Men ærlig talt, hva kler man på seg om målet med kvelden er grøftefyll? Russedress? Joggebukse? For det finnes vel egentlig ikke noen kleskode som er tilpasset et heidundrende inntak av alkohol?
Og er det greit å kle av seg bunaden for å kle på seg en dyr penkjole og så rave rundt i den?

Stupfulle folk er et stygt syn samme hva de har kledd på seg, at de har skiftet fra bunad til pentøy er ingen unnskyldning...

kavalkade eller rullade?

Det er den tiden på året hvor man bør oppsummere, lage en feiende flott årskavalkade og se tilbake...men etter fem dager i Barndommens dal er Fruen så mett at ordet kavalkade automatisk forandrer seg til kalverullade, og siden man ikke en gang liker kalverullade er ikke det noe å skrive hjem om. Og ihvertfall ikke noe å blogge om.
Det har vært en fint år, mye har skjedd og enda mer burde skjedd. Fru Storlien er atter en gang i tenkeboksen og undres på om man bør intensivere søket etter en mer stabil inntekt og når man skal få fingrene synkronisert over tastaturet slik at det kan skrives noe som virkelig når ut til de store massene.
Derfor; istedenfor å by dere på en smakebit av året som har gått byr man på en smakebit på litt av det som får Fruen til å føle seg som en kjøttmeis...

Og så satser vi på at skrivelyst etterhvert overvinner matlyst, og at takknemligheten for alle hyggelige kommentarer og tilbakemeldinger man har fått her på blogg, på twitter og på facebook etter hvert tar overtar hedersplassen matlysten nå innehar, slik at Fruen snart er tilbake i vanlig gjenge igjen!

julebjeff

Jeg håper dere alle får en fin og avslappende romjul! 

Nå drar vi en liten tur til lemenland for mer fart og spenning.

vi bjeffes neste år!

tretten år

For tretten år siden lå man på en fødeavdeling, med tre kilo lykke i armene. En lang ventetid var over, og sakte begynte det å gå opp for Fruen med skrekkblandet fryd at det var nå selve arbeidet begynte.
Og i dag, når den lille reka med de sterke lungene  går inn i tenårene, er det på tide å takke.
Takke for gode samtaler, for gode tanker og fine ord, for turer i skog og fjell, inn- og utland.
Takke for at du gjennom allsidige interesser får din mor med ned i dype gruveganger, på fotballkamper og på museumsavdelinger man ikke ville valgt selv. Takke for at du får din mor til å oppdatere seg på amerikanske presidenter og hvordan man manøvrerer seg frem på det store internettet.
Takke for at det var akkurat deg du skulle få, og for at du gav oss lyset tilbake. Takke for at du er den fineste julegleden vi noensinne kunne håpet på å få. Takke for at du er Woody, vår Woody.

Kanskje drømte man om en liten jente som skulle fått Storesøsters navn og fylt noe av tomrommet etter henne. Isteden fikk vi gutten vår som har skapt sin helt egen plass og som helt og fullt er seg selv.
Og i ettertid ser vi at det var slik det skulle være. Ingen skal fødes med det mål å erstatte en annen men gis rom til å utvikle seg selv til å bli den man er født til å være.

julaften

Heldig, heldig og velsignet er Fruen som kan feire jul med Høvdingen og de søte små. 

Og vi ønsker alle dere besøkende 

en velsignet julehelg og dager fylt av ro, glede og samvær med de nære og kjære.

Er dette greit?

Jajaja. Greit nok at det er hjul og at alle går rundt seg selv.
Greit nok at Woody og Queenie spiser godbit hver morgen og at det bakes tidlig og sent.
Greit nok at matmor har hengt pepperkakehjerter i det vinduet på kjøkkenet som jeg aldri i verden når opp til.
Greit nok at de har drasset et stikkende tre inn i stua og synes det er fint.
Greit nok, under tvil, at de har julenappet meg slik at jeg ser ut som en valp.

Men ærlig talt, se på bildet under og tenk dere om. Er dette greit?

Om bokstavene på julestrømpene skulle skape forvirring så heter altså ikke Woody Woody i det virkelige liv, like lite som Queenie heter Queenie. Men Fruen er ikke så ivrig på anonym blogging at det produseres fiktive strømper. 

i kveld

Nå har vi vaska gulvet

og vi har nappa hund

og vi har hengt opp utekrans

og vi har handla tre

nå sett vi oss og kvile

en bitteliten stund

Til noe til må gjøres

av det som vi har glemt

Pikekyss( kusleikens død)

Følgende samtale utspant seg på kjøkkenet i går, mens mikseren hylte i et hjørne og macen stod oppslått på facebook.

Høvdingen: Hva driver du på med?
Fruen: lager pikekyss vel.
H( vantro): deler du det der?
F: Nei, nei. Men du skjønner jeg prøvde å lage i høst, og da ble det bare kusleik. Og så postet jeg det og fikk mange gode tips, og nå leter jeg etter dem.
H: Javel...

Litt senere:
H: Hva gjør du nå da?
F: Sjekker en blogg som har knallgod forklaring.
H: Jeg fatter ikke at noen gir ut kokebøker lenger hvis alt finnes i sosiale medier.
F: Nåja, akkurat hun her har faktisk utgitt kokebok da.

 Tidligere i høst hadde man nemlig en mindre vellykket seanse på kjøkkenet, der Fruen desperat forsøkte å forvandle eggehviter og melis til luftige pikekyss. Resultatet var så som så, det som skulle vært lett, luftig og innbydende ble blytungt og straksens omdøpt til kusleik og kun egnet for sukkerhungrig og sur kvasikokke. Men i går, takket være gode innspill ble det så fluffy og fint som bare det...
Og det er noe med dette å dele med andre, ikke bare det fine og flotte og blankpolerte, men også det som ikke er så vellykket; man kan få hjelp!
Og årsaken til tett oppfølging fra gemalen; vi hadde klart å bli barnefrie en hel kveld og muligens syntes han fritimene kunne brukes til noe hyggeligere enn å se Fruen med melis på nesa( som altså var begravd i en skjerm).

tid for glede?

I kveld mens vi halvlå i sofaen kom Queenie med følgende hjertesukk:

Det er så mye støy i desember, det er så mye vi skal høre på, se på og tenke på. Det er reklame overalt og alle bare snakker om jul hele tiden. Jeg blir så sliten av å aldri bare kunne glede meg.

Kanskje trengte Fruen også den påminnelsen, at selv om de søte små vandrer rundt og teller dager, gleder seg til gaver og julemat, så trenger de også pauser der vi bare halvligger i sofaen og kiler hverandres tær på skift. Stille stunder der vi bare er sammen, uten at mor skriver lister, syr knapphull, teller gaver i tankene eller lurer på når man skal få ordnet de siste smågavene og alt det andre vi vanligvis glemmer.

Selv om julaften på mange måter er en deadline og noe vi alle gleder oss til så er det godt å ha fine stunder nå også, ikke bare pile rundt som hodeløse høns.

Og så er det så usigelig godt, og litt trist, når minstebarnet kan komme med utsagn som får mor til å tenke lenge. Godt fordi hun setter ord på tankene sine, og trist fordi hun ikke er et lite barn lenger...

snart

Vi nærmer oss, men vi er ikke helt i mål...Ennå er det flere dager til jul, men det er juleferie for tre av fire og sammen skal vi pynte og pusle, spille julemusikk og ha små pauser med te og julebakst. Vi skal kjenne freden og roen senke seg sakte men sikkert...
Men i går kveld, da Høvdingen oppdaget at gaven til Fruen gjenstod hveste man lite takknemlig sitt ønske; Spa! Og tid til å nyte det.

gamle damer

Det er noe så inderlig fascinerende med gamle damer som ikke har kapitulert for alder og tyngdekraft. Møysommelig forserer de snø og is med et fast grep om store håndvesker som muligens inneholder   nystrøkne lommetørklær, lebestift , lommebok og et arsenal av piller. De kommer fra friserdamen med nylagt og farget hår der man gjennom tynne bølger mer enn aner hodebunnen. Negler preget av et langt liv er dyprøde avslutninger på giktbrudne fingre med ringer det må være vondt å presse over hovne ledd.
I butikkene er de høflige, men ofte med en liten brodd fordi man kan jo tross alt ikke forvente den standarden man er vant til...De ber om ekstra melk til kaffen, de teller penger med stor omhu, og når bankkort benyttes skjuler de koden slik at de knapt nok ser den selv.
Og når Fruen ser slike damer som i flokk og følge inntar kafeer og kjøpesentre, helst på dagtid når det er lyst og trygt å ferdes ute, blir hun både litt trist og litt rørt.
Trist fordi det er så tydelig at alderdom ikke kan bekjempes, og rørt fordi det er slik en livsvilje i disse damene som hver morgen står opp og kler seg, drar lebestiften over en inntørket munn og påfører litt farge i kinnene for et friskere utseende. Det måtte vært så mye enklere å bare iføre seg noe komfortabelt; skjørt uten linning som strammer, sko man bare kipper ned i og droppe make-upen som på ingen måte smelter inn med egne farger.
Fruen undres på hvor lang tid det tar å legge neglelakk med stive fingre, og hvordan man får de like stive fingrene til å stikke øredobber gjennom øreflipper og smette stopperen inn på baksiden.
De blir gledelig overrasket og takker pent om man åpner en dør eller slipper de foran seg i køen til et prøverom, og de  stråler om man gir en kompliment for utseende.

Da mormor ble enke og flyttet til Barndommens dal fikk hun et godt råd av en venninne; nemlig å ikke ha postkasse men snarere postboks. Hvorfor? Fordi hun da hver dag måtte kle seg og gå ut av huset, og slik unngå å forfalle.
Kanskje er det det de tenker, de damene man ser her omkring? At selv om statistikken ikke er på deres side så veldig mye lenger så er det å ikke la seg forfalle, men komme seg opp og ut med pene strømper og pudderstøvete kinn en måte å forlenge livet på?
Men samme hvor fascinerende de er, vil man selv bli slik? Eller vil man bli en slik kone man husker fra oppveksten i Barndommens dal? En av de med grått hår, kakebokser i kjøkkenskapet og et hav av tid for små nabojenter som kom innom i jakten på den gode samtale og en godbit eller to?

Kammerpiken

Kunne du valgt et liv der det eneste formål er å tjene en annen?
Kunne du tenke deg at et annet menneskes påkledning var så viktig at kjærlighet og familieliv ble valgt bort? Kan du tenke deg at noen andre har tatt et slikt valg?

Romanen Kammerpiken handler aller mest om Hilda Cooper, men også om Violet Ward, de to engelske kammerpikene som hadde ansvar for dronning Mauds omfattende garderobe. De kom fra England som ganske unge, og ble boende på Slottet etter dronningens død. De kan takkes for at så mange av antrekkene hennes ble bevart, og at vi i dag vet så mye om hva hun brukte ved hvilke anledninger.
Under krigen ble utallige kolli med klær smuglet ut av Slottet, og deler av dette har mange latt seg imponere av på Kunstindustrimuseet.

Men selv om stoff, snitt og stilarter fascinerer, så er det likevel noe vemodig ved tanken på disse to damene som så dette som sin livsoppgave. Det ligger ikke for oss mennesker i dag å velge bort sitt eget liv til fordel for å tjene en annen. Og kanskje er det akkurat derfor denne romanen fascinerer så voldsomt? For det er nesten uforståelig at de ikke flyttet og fikk et eget liv da dronningen døde, at de ikke giftet seg og fikk egne familier, men at de bare ble, ble og ble uten å ha noe de kunne kalle sitt eget.

Har du ikke lest denne, så anbefales den på det varmeste. Den er spennende, den inneholder gode detaljer om klær og tekstiler uten at det tipper over i faglitteratur og den forteller historien om disse damene slik den kanskje var. Men akkurat hvem de var, det får vi aldri vite.
Og kanskje er det det riktige? For om de ikke har satt tydelige fotavtrykk etter seg her på denne jord så har de gjennom sin kjærlige bevaring av en dronnings garderobe etterlatt seg usynlige fingeravtrykk som bedre enn mye annet forteller historien om to liv levd i skyggen av et annet liv.

Og nei, det var ikke veldig mange ledetrådene dere fikk - det var det slettes ikke. Men noen klarte det, og siden vi er i det lettvinte hjørnet tok vi en elle-melle og endte på Camilla som snart ( lettere avhengig av posten) kan bli den lykkelige eier av en råsa juleskostrømpe. Send adressen, så sender vi gevinsten!

Og forresten, det er ikke en trønderbunad, hverken fra nord eller sør. Derimot er det en vrengt nordlending, etterlatt til fordel for en bok.