kreativ sommeruke

Uken brukes på best tenkelige måte; på kreativ sommerskole for barn.
I løpet av fem dager skal glade barn oppleve gleden ved å strikke, spikke, brodere, tove, snekre og male. Det er hektisk, det er skjenking av saft, oppkutting av epler, plastring av knær og tær, det er av og på med klær etter vær, spise inne eller ute, det er opptelling av barn og utdeling av navnelapper.
Det er interessant å se sitt eget barn suge til seg kunnskap som hun på ingen måte er mottakelig for når Fruen prøver seg på en-til-en undervisning på hjemmebane.
Noen var med i fjor mens andre er nye i år, men allerede i dag - mens de gnikket og gned på grønnsåpefylte ulldotter diskuterte de hvorvidt de skulle komme tilbake neste sommer, og hva de håpet de skulle få lære da.
Det er slitsomt innimellom, ansvaret er stort og alle skal trives og oppleve gleden i å mestre. Vi skal lage aktiviteter som passer flere kunnskapsnivåer, og som fører til produkter barna har glede av.
Men den gleden de viser, når de knekker koder, spikker et fabeldyr eller broderer navnets sitt med korssting, den oppveier timene som går med til planlegging og bekymring for faglig innhold og formidling.
Og når dagen er over og Fruen sitter taus og flat i en stol, da tillater man seg å kjenne litt på gleden og lettelsen i det enkle faktum at man ikke gjør dette på heltid. For ære være alle de lærere som makter å bevare gløden år etter år, selv ville man utvilsomt ha brent ut fortere enn en fyrstikk.

hot blog-dog

Jeg liker høsten. Da har jeg bursdag og kan håpe på kjøttkake med lys, pipende gaver og koselige turer med innlagte gjørmebad.
Jeg liker vinteren. Da kan jeg lage ganger i snøen, smugspise pepperkakehus og sitte inne og overvåke fuglenek ( og andre nek). Når det er mildt og fint kan jeg også håpe på et gjørmebad eller to.
Jeg liker våren.Da smelter snøen og gjenglemte skatter og halvspiste pølser dukker frem fra glemselen. Og når vi går tur kan jeg snuse og snøfte, og ta et gjørmebad.
Men aller best liker jeg sommeren. Fine unger lar ytterdør og kjellerdør stå på vidt gap så jeg kan ta små ( eller lange ) og særdeles spontane turer på frihånd. Fine unger kan også vifte med ispinner og pølser som jeg kan snappe. Og når vi går tur kan jeg ta meg et gjørmebad ( ihvertfall hvis det har regnet)
Det jeg ikke liker med sommeren, er den pausen som oppstår i enhver samtale som omhandler sommerferie. I fjor for eksempel, da ble jeg sjekket inn på et enkeltrom på et egnet hotell. Og det var fint det, jeg ble hes og fikk mange gode venner. Men likevel, det er vel ikke nødvendig å fortelle så detaljert om spanske skinker og andre delikatesser når jeg bare har knasket tørrfor?
Jeg er litt spent på hva de planlegger i år...Derfor jobber jeg målbevisst med å gjøre meg uunnværlig. Jeg varmer opp senger, prøvesmaker mat, lufter meg selv og har som mål å vise hvor selvstendig jeg er, og hvor lite jobb det følger med sjarmerende lille meg.
Det måtte jo vært fint å ha en hund med på ferie - en helt egen og intenst pesende  hot dog i baksetet?
Tror dere jeg lykkes?

Og matmor skyter inn: pesingen er like intens uansett temperatur. Den skyldes ikke at dyret blir overopphetet og vanskjøttet i varm bil, men derimot at dyret blir ekstremt oppglødd av å være med i gjengen og med på tur.

rød? rosa?

Det heter rød som en pion. Men finnes det egentlig rødmerøde pioner?  Uti vår hage blomstrer ene og alene rosa pioner, og når Fruen i hine hårde og ekstremt solbadende dager antok samme nyanse som avbildede blomst så var man uheldig og ubehagelig rosa, ikke rød?
Og når man likevel lurer på livets grunnleggende mysterier - heter det pion eller peon?

bevares, bare spør!

Finfine måter å drepe en samtale på (og de svarene man har lyst til å gi):

1. Er du bare sydame?
Ja, jeg fikk jelp av de andre i klassen for å komme gjennom grunnskolen, og gjernen min er ikke bygd til annet enn å flytte knappenåler frem og tilbake.
2. Har du aldri hatt lyst til å ta en ordentlig utdannelse?
Nei, gud bedre meg. Jeg er altfor dum og måtte ha smisket sykt mye med alt av lærere, sensorer og forelesere for å komme gjennom et skarve grunnfag. Håndverksfag er en gavepakke for slike som meg.
3. Kan du leve av å sitte hjemme og sy?
Selvsagt ikke, men det har jo aldri vært noe mål.  Det er bare en hobby. Egentlig lever jeg av Høvdingens inntekt og bruker dagene til å gafle konfekt og oppdatere meg på såpeoperaer.
4. Søsteren din studerte matematikk. Er det ikke rart at intelligens kan være så ujevnt fordelt i en familie?
Det har jeg ærlig talt ikke gjerne til å tenke på, men takk for at du nevnte det. Kanskje jeg burde saksøke våre felles foreldre for ujevn fordeling av gen?
5. Barnet vårt er ikke så flink på skolen. Er det en håndverksutdannelse du kunne anbefale?
Bunadtilvirker?
6. Har du lest Hamsun! Jammen, du er sydame?
Ja, jeg blir så gråtkvalt misunnelig på de vakre heltinnene i bøkene til Barbara Cartland og Danielle Steel. Jeg leser Hamsun med synonymordboka liggende oppslått og så ringer jeg noen med bedre utdannelse når jeg blir stående fast.
7.  Du kan vel trene, lage middag, vaske hus og gjøre det du har lyst til på dagtid du?
Selvsagt, for jeg jobber jo egentlig ikke. Jeg bare koser meg med hobbyen min. Barna kommmer hjem til polert hus og nybakte boller hver dag.


Og så går tankene til mor som oppdro oss til å bli pene piker, smile pent og konversere dannet. Men samtidig kunne man ha lyst til å la seg inspirere av gynekologen som etterhvert ble lei av å få faglig relaterte spørsmål i tide og utide, og særlig i festlig lag. Til slutt bad hun en av de nysgjerrige om å legge seg på bordet så hun kunne ta en titt...

PS! Takk for fine kommentarer! Det har vært en travel uke, med miniblogging og dertil dårlig respons på kommentarer. Men de blir lest, alle som en altså!

om fordommer og forventninger

Ok, det er ikke bare håndverkere som en gang iblant får diverse fordommer servert på sølvfat.

For når Fruen tenker seg om, så har det vel hendt at man selv  har kommet med noen mindre gjennomtenkte utsagn om tørre, tallknusende revisorer, førtiåringer som nyskilte sklir gjennom byen iført Ray-Ban og Porsche, eller ja, du vet.
I mange byer og bygder finnes det steder, gater, bydeler eller grender som på sett og vis ikke er så fine som andre områder, og hvor man ikke har det minste lyst til å bosette seg eller la sine barn vokse opp. Ikke fordi det tilsynelatende er noe galt hverken med hus eller naboer, skolen kan ha godt renommé og nærbutikken har fersk og fin frukt, likevel det noe som hefter, noe vi ikke vil være en del av.
Og man undres, er det det ukjente, det vi ikke vet noe om som skremmer og frastøter oss? Eller er det det vi har hørt, de hviskende halvsannhetene som serveres over kaffekopper, under paraplyer og bak bibliotekets reoler?

Hvor ofte lar vi ikke inngrodde fordommer styre oss i møtet med nye mennesker?

Og hvor ofte lar vi ikke de samme fordommene ødelegge for spennende bekjentskap og nye opplevesler?

Noen ganger kan man møte mennesker igjen og oppdage at den stilleste jenta i klassen overhodet ikke er et nek, men en reflektert dame med infam humor og felles engasjement for vesker og Sigrid Undset. Og man kan tenke; hvorfor visste jeg ikke dette da vi var unge?

Eller mammaen i skolegården som alltid ser litt sur ut og ikke hilser kan vise seg å slettes ikke være en åndssnobb som ser ned på skjørtekledde sydamer men tvertimot være en mamma som er like sjenert som deg selv...

Noen ganger leder vi våre barn mot andre barn. Barn av mennesker vi selv trives sammen med, barn vi tror våre barn bør passe godt sammen med. Og så river vi oss i håret og gremmes når barna overhodet ikke vil omgås, og vårt eget barn kommer hjem med en helt annen, som vi av ulike årsaker ikke har like mye sympati til overs for. Men er det riktig?  

Vi liker smilende mennesker bedre enn de sure, vi liker de barna som spiser maten de får servert og vi liker mennesker som ligner på oss selv.

Kanskje burde vi bli flinkere til å se verdien i at folk er forskjellige, at andre mennesker med annen tro, andre måter å løse livet på, kan tilføre oss nye impulser og gi oss et rikere liv?

Hør på kokka!

Tv-overføringen av signingen i Nidarosdomen ble spent fulgt av to voksne kokker og en sommerjobbende frøken. På forhånd ble kunder fordelt etter det gode prinsippet en-to-tre, med unntak av at frøkna skulle betjene bensinpumpe og kokke nr to skulle steke eventuelle schnitzler.
Det ble rot i systemet da en ung og lyslugget fyr stakk hodet inn i tv-stua og lurte på om det fantes noen gjester med behov for bilhjelp, og om det var mulig å få en kopp kaffe. Vi svarte i kor, nei, på det første, men selv om det var kokke nr en sin tur til å trave ut i respesjonen og skjenke kaffe gjorde hun seg tung og tunghørt. Det samme gjorde kokke nr to. Motstrebende forlot frøkna nærbildene av silkekjoler og hatter og skaffet kaffe.
Ved retur tv-stue flirte kokke en og kokke to lurt, og ytret at han der NAF-sjåføren, han er da en utrolig hyggelig fyr. Han måtte vært noe for deg.
Jaja, neinei, sa vel Frøkna...
På dagen tyve år etter er man fremdeles aldeles enig med kokkene - han er en utrolig hyggelig fyr.

Og hvis man er ute og spiser, og det på menyen står noe i retningen av kokkens tips, ja så følger Fruen det rådet med lett hjerte. For man har erfart at hvis kokka anbefaler noe som ser bra ut, så stemmer det!

uoppdragen unge søkes!

Vi sier selvsagt ja takk til høflige, veloppdragne barn som hører på sine foreldre og gjør som de blir bedt om. Vi kroer oss av stolthet når andre roser våre barn, eller når de oppfører seg eksemplarisk ( de gangene det skjer...)
Og selvsagt er det en glede å ha barn på besøk som spiser det de får servert, svarer når de blir snakket til, rydder etter seg og tar av lua når de sitter til bords. Det siste er muligens gammeldags, men her i huset inntas ingen måltider med hodeplagg.
Men søndag ettermiddag, da Fruen var på biltur i et av de områder som fremdeles er en hvit flekk i Statens kartbok for fylket, da savnet man å treffe en litt mindre høflig unge.
For det ble etterhvert ganske klart at man var på ville skogsveier, og at idyllisk hytte ved sjøen ikke befant seg bak neste sving. Problemet var at de eneste man møtte langs veiene, var syklende barn.
Og hva gjør syklende, høflige barn når ukjent bil slakker av og kjører opp på siden? Jjoda - de stikker av. Fortere enn svint.
Akkurat som vi har lært dem fordi man aldri vet hva eller hvem som befinner seg i bilen.
Så der kjørte man rundt, prøvde ymse stikkveier, tok noen svinger som enkelte i familien ikke ville godkjent og jaktet på
a. riktig hytte
b. en uhøflig unge
c. en pensjonist på søndagstur

Heldigvis dukket alternativ c opp, med hund. Og veien ble forklart, detaljert, og avsluttet med følgende spørsmål: hva gjør du  egentlig her, når du skal dit?
Jo du, tenkte Fruen. Om en av de syv syklende ungene jeg har passert hadde vært litt mindre veloppdragen hadde jeg sittet ved nevnte hytte for lenge siden og nytt mine reker og min Farris.

dum, dummere, håndverker?

En samtale for noen dager siden forløp som følger:

Bekjent: Jeg var inne på bloggen din her en dag, og du skriver jammen godt!
Fruen: Eh, ja takk. Jeg liker å skrive.
Bekjent: Ja vet du, hadde jeg ikke visst bedre så hadde jeg trodd du hadde mer utdannelse enn svennebrev.
Fruen svelger tungt og vet ikke hva hun skal si...

Det interessante er at dette var ment som en kompliment. For det finnes mennesker som har den oppfatning at håndverkere generelt er dumme som brød, og at vi har blitt geleidet inn på den verktøybestrødde vei for å i det hele tatt ha en mulighet til å overleve. Det antas at vi, om hjernen var litt hvassere, egentlig ville tatt en høyere utdannelse og dermed fått muligheten til å hevde oss mer i dagens samfunn. Hvorfor er det slik at en utdannelse som fører til svennebrev skal nedvurderes i forhold til en høyskoleutdannelse?
Selvsagt, som for de fleste andre yrkesutøvere, kan også en håndverker ha tunge dager og drømme om helt andre yrkesmessige utfordringer enn de vi møter i hverdagen. Vi kan drømme om  å kunne søke en jobb elektronisk uten at avsnittet for videregående skole er lang som et vondt år mens avsnittet for høyere utdannelse forbigås i stillhet mens vi vet at det i seg selv er nok til å sende oss bakerst i rekken av optimistiske søkere.
Men er det noe poeng i å skulle true seg gjennom en utdannelse bare fordi den er ansett som god og gir mulighet til sikker jobb hvis man egentlig vil noe helt annet og vet med seg selv at arbeidsdagene vil fortone seg som en jammerdal?
Å velge en utdannelse man med jevne mellomrom må forsvare kan være et like ønsket og bevisst valg som å velge et fler-årig løp på en høyskole eller et universitet. Det å finne lærested og få lærlingeplass er en utfordring i seg selv. Og mange må, når de står med svennebrevet i hånden, skape sin egen arbeidsplass med de utfordringer og bekymringer det medfører.

Det er ikke mulig å leve i et samfunn der alle er sykepleiere eller ingeniører, eller har en doktorgrad i et eller annet urspråk. Det vil alltid finnes arbeidsoppgaver som krever en helt annen kompetanse og en helt annen utdannelse. Vi trenger mennesker til alle typer jobber og et velfungerende samfunn har like stort behov for rørleggere og elektrikere som for ingeniører og fondsforvaltere.

Så kan man jo spørre seg selv; hvor skal vi få denne arbeidskraften fra om man skal fortsette med denne nedvurderingen av yrkesfagene? Når det skrives i avisene om ungdom som dropper ut av yrkesfag, eller tar allmenn påbygging istedenfor å søke seg videre i en fagutdannelse - er det så rart?
Antall lærlingeplasser har gått ned i de fleste fag og det er økende kamp om de plassene som finnes. Når samfunnet i tillegg heier høyest på de som velger boklig lærdom er det faktisk ikke rart at flertallet søker seg den veien. Og når noen spør - er det kult og sånn å være håndverker? Hva skal man svare...
For jovisst er det stas å ha en jobb, det er fint å bruke dagene på noe man trives med, og som man har valgt selv. Men når man møter mennesker som antar, og ikke minst antyder, at dette er et valg basert på nødvendighet og ikke evner og interesser, da får man virkelig ikke lyst til å anbefale yrkesfag til noen som helst .


For egen del undres man jo på følgende; ville man, om man for eksempel var advokat, automatisk vært flinkere til å skrive, til å sette sammen ord som gir mening? Er dette et eget fag på universitetet som gir vekttall og kompetanse på innskutte setninger? Eller ville man ved å lese tungt fordøyelige mursteiner om astronomi eller hundens fordøyelse vært bedre egnet til å beskrive et vanlig liv?


ps. noen vil kanskje synes dette er uthenging av bekjent. Det ville det vært om dette var noe som bare har skjedd en eneste gang. Lignende kommentarer er, heldigvis ikke veldig vanlige, men de forekommer i diverse sammenhenger.

på en regnværsdag

På en dag som denne, hvor alt er vått, grått og trått kan man slange seg på sofaen med pledd og pute og vente på bedre vær.

Eller man kan bake muffins og be noen på kaffe

Været blir ikke nødvendigvis bedre, men det gjør dagen!

sommerjobben er i boks

Det går jo ikke an å legge jobben helt bort i to måneder. Eller, det går jo an, men det straffer seg gjerne når skolen starter opp og to barn skal utstyres etter alle kunstens regler og motens luner.
Men akkurat hva man skal jobbe med, hva som kan være med på ferie og hva man kan gjøre uten tilgang på kunder, det kan være et puslespill.
Nå er den bekymringen over ettersom man har mottatt en bunad som skal broderes. Så gjenstår det bare å se om det i år blir som planlagt;
at de søte små pusler harmonisk med sitt og lar mor få en nesten daglig arbeidsøkt?
Eller om det går som det pleier å gå;
at en svartsinnet mor strijobber i ny og ne?
Heldigvis skal Høvdingen ha lang og sammenhengende ferie...

ps. vi er ingenlunde moteslaver. Men spesielt husets yngste har ganske klare preferanser hva angår pennal, meldemapper og annet utstyr som har hatt en lei tendens til å være sterkt påvirket av Disney og andre utenlandske merkevarebyggere. Og til og med grimme og gretne mødre kan innse at det å bære rundt på et avdanket pennal som er mer passende for førsteklassinger ikke akkurat hever motivasjonen for en som skal begynne i fjerde klasse.

avskjedsgave

Dette trenger man:
1. en god lærer som fortjener en avskjedsgave
2. en skoleklasse bestående av hyggelige gutter og jenter
3. en initiativrik mor som er flink med lappeteknikk
3b. en mor som ikke er flink med lappeteknikk, men som kan sy håndsøm. Det hadde sikkert ikke gjort noe om kunnskapene om teknikken var større, men med innsatsvilje og grunnkunnskaper i søm går det ganske greit.

Fremdriftsplan:
1. setter av to kvelder der alle elever kommer og syr minst en lapp og skriver navnet sitt på denne. Dette kan man begynne å snakke om tidlig på skoleåret, men det er ikke dermed sagt at arbeidet igangsettes spesielt tidlig på skoleåret...
2. Deretter broderer nevnte mødre navn, skole og  årstrinn og setter sammen til et teppe.
3. på hyggelig skoleavslutning overleveres teppet.

Og til slutt:
Nå er det sommerferie!
Det er fint å ha vært i en klasse med engasjerte foreldre!
Og om noen skulle lure;  Fruen er mor nevnt i punkt 3b...

fra barn til ungdom

Avslutningsfest for syvende klasse. Tre klasser samlet på scenen i gymsalen. Ungjenter med lipglossblanke lepper og gutter med gelestrittende lugger står foran mødre med tåreblanke øyne og fedre som sikkert også er preget av stundens alvor. Men det er rart med det, det er mødrene som blir mest preget.
Om noen dager forsvinner de fra barneskolen, de spres på forskjellige ungdomsskoler og skal velge livskurs. De står der med forventningsfulle blikk, de har livet foran seg og verden for sine føtter.
Og det føles som det var i går vi så dem marsjere inn til første skoledag, små, små førsteklassinger med heldekkende ransler og blikket stivt festet på ryggen foran.
Nå er de på god vei mot voksenlivet, vi skal fremdeles være med, vi skal lede og gi råd. Men i skolehverdagen er vi ikke lenger like delaktige.
Det er slutt på å være med på skoleturer. Juleverkstedene med barn på kjøkken og i stue, garnstumper og paljetter i lampe og bak sofa er en saga blott.
Disse små, små skal vokse opp og bli ungdommer man nesten ikke kjenner igjen når man treffer dem på butikken, på kafé eller når de plutselig står avisselgende på døra en søndag formiddag.
De skal velge sin vei, de skal velge skoler, få nye venner, nye impulser.
Og man håper så inderlig at det vil gå dem godt, at de alltid vil ha dette klare blikket, den ungdommelige optimismen. Man håper de når sine mål, oppfyller sine drømmer og vokser opp til å bli gode mennesker.
Og man håper de aldri blir for kule til å si hei når man en sen ettermiddag møtes i kassekø, de med en sixpack i neven og en selv med sunn og aldringsforebyggende kost i kurva.
Og så gnager det litt,tanken på at når man ser sine barn vokse opp og nærme seg voksen alder, så blir man selv også eldre, men på en noe mindre sjarmerende måte...