om savnet og gleden

Det er en kategori her som heter Savnet og gleden. Det var en vanskelig kategori å navngi, den handler stort sett om savnet etter Storesøster men også om andre nære og kjære vi har mistet.
En stund vurderte Fruen navnet Sorg og savn, men det falt bort. Årsaken til at savnet og gleden ble valgt, er fordi det i en sorg også skal være mulig å huske det som har vært godt. For det er jo ofte det gode, den gleden man har opplevd, som fører til savnet.
Fruen savner Storesøster, men viktigere enn å sørge over det at hun døde er det å glede seg over at det en gang fantes en sprell levende Storesøster som beriket våre liv med lun humor, god mat, leksehjelp for en lillesøster og dagligdagse opplevelser. Også i forhold til de søte små er det viktig å fokusere på det levde livet, for når vi snakker om denne himmeltanten må de også få mulighet til å forstå at dette ikke bare er en svevende, udefinerbar ånd, men et menneske som en gang sparket lillesøster så hardt under paradishopping at en ringfinger aldri vil bli helt rett igjen.
For oss har døden blitt en del av livet, noe vi snakker om. Ikke morgen,middag og kveld, men når det trengs. Og vi snakker om det å kunne slippe til gleden og smile med øynene, og glede oss over de vi har kjent og som har vært med på å forme våre liv.
Samtidig er det viktig å erkjenne at denne kombinasjonen av savn og glede, den har kommet sigende gradvis. Det tok tid å slippe gleden inn i livet igjen. Rett etter Storesøsters død fikk Fruen det råd å heller glede seg over de gode minnene, noe man var svært lite mottakelig for der og da. Men årene går, og  selv om sorgen er der er også gleden til stede. Selvsagt ikke bare gleden over Storesøster som fremdeles er en del av livet, men gleden over selve livet.
For om sorgen får styre livet, da har man vel knapt nok et liv?

Den fineste bunaden

Et av de vanligste spørsmål en bunadtilvirker får er Hvilken bunad man synes er den peneste/flotteste/fineste. Hver gang føler Fruen seg som en attgløyme fra den dypeste dal blant de høyeste fjell, for den fineste bunaden er, og vil alltid være, råndastakken.
Dette svaret kommer overraskende på mange, ikke er råndastakken spesielt rikt brodert, den har lite sølv og den hevder seg ikke hverken i avstemninger eller i 17.maitog. Eller, rettelse; den hevder seg ikke blant de voksne på 17.mai. For mange er råndastakken et prektig alternativ for de søte små, ettersom den kan syes opp og ned og inn og ut i det uendelige og således kan følge eieren gjennom det meste av barndommen. Når råndastakken i tillegg har lidd den vanskjebne å bli brukt som serveringsantrekk, eller som festlig kostyme på skirenn, sier det seg selv at det historiske aspektet utvannes og blir borte.

Men råndastakken er av de mest tradisjonsrike bunadene våre. Den ble brukt som hverdagsantrekk frem til ca 1910, gikk så over til å være søndagsklær og brukes nå til fest.
Dessuten, er dyrt nødvendigvis det samme som fint? Det finnes bunader der sølvet alene koster mer enn en komplett råndastakk, og bunader der det tar lenger tid å brodere en mansjett enn tiden det tar å montere stakken og livet til Fruens favoritt. Hvem bestemmer hva som er fint, er det markedskrefter og betalingsvilje, er det hva kjendiser ifører seg, er det personlig smak og behag eller, hva er det? Det fine med bunad, samme hvilken man har eller hvilken man drømmer om å ha, er at alle har en mening om dette. Enda bedre er det selvsagt at de aller fleste er overveiende positive til nordmenns store glede over å ikle seg ullplagg ved festlige anledninger.

Fruens utgave er arvegods. Mormor fikk den da hun som enke flyttet tilbake til Barndommens dal og hadde vokst ut av råndastakken hun fikk i morgengave av sin mann. Snille gamletanter fant en bunad hun kunne overta, og som Fruen nå bærer med lett hjerte og hevet hode. Vel å merke etter noen hatske år, for hvilken konfirmant synes vel det er stas å være an av to i kullet som ikke har akkurat de stripene og rutene som alle de andre hadde?

Queenie har ikke råndastakk. Enn så lenge nyter vi å bunadshoppe, og har vært gjennom flere dalfører. Mest sannsynlig rekker vi en dal eller to til før hun skal stå til konfirmasjon, men da blir det råndastakk. Storesøsters henger klar på loftet i Barndommens dal. Og den har alle de striper og ruter Fruen så sårt ønsket seg for mange år siden...

Og til slutt, mange sier og skriver rondastakk. Det har Fruen sluttet med, vi vil da ikke assosieres med runde fjell på gal side av dalen. Råndastakken har navnet etter stripene ( randene) i stakken, ikke etter diverse fjellkjeder.

pssst.
Den kunden som en gang ville kjøpe rondastakk for å ha noe festlig å slenge på seg på seteren med en høyhalset jumper inni, hun ble faktisk nektet måltaking. Muligens sitter hun fremdeles og skummer av raseri over det gretne bunadpolitiet hun møtte, eller så har hun funnet en noe mer salgsvennlig diskenspringer. Noen prinsipper må man da ha.

Og vi syr og vi syr

Nei forresten, det var visst ikke akkurat slik. De andre syr og syr, og Fruen tøfler rundt og kommer med gode råd her og konstruktiv kritikk der. Å være kurslærer er morsomt, inspirerende og noen ganger, men ikke ofte, bittelitt utmattende. Denne helgen kurses det i bunadsøm, fem damer jobber med følgende; brodering av Lofotbunad, brodering av Romeriksbunad, montering av kvinnebunad fra Vest-Telemark, montering av kvinnebunad fra Øst-Telemark og montering av mannsbunad fra Hardanger. Da gjelder det å være klar i hodet, ha oversikt over lover&regler, og sist men ikke minst; ha et arsenal av sømforklaringer,monteringsanvisninger og stingforklaringer i bakhånd!

Og så er det dette fine som aldri slutter å forundre, overraske og motivere Fruen, det at det er bare hyggelige folk som går på kurs. For det hender jo at en sliten mor, kone og sydame har mest lyst til å bare holde seg ved sin hjemlige lest og aldri, aldri kurse mer. Men så er det tid for kurs, og alle er hyggelige og positive, og etter endt økt kommer Fruen styrtende hjem og kvitrer fornøyd om inspirasjon og fornyet innsatsvilje mens Høvdingen forsiktig ymter om at du var da ganske lei her forleden...
Det var da det, ikke nå, sier Fruen og fordyper seg i fakturaene sine.

Where are thou?

Gudene skal vite at jeg ikke søker en Romeo...

Men for noe tid tilbake hadde Fruen en liten give-away som Julia vant. Og siden Fruen ikke klarer å oppspore den glade vinner forsøker man seg på en etterlysning

Oh Julia, Julia, where are thou Julia?

Skjerfet venter på sin nye eier!

om bøker og broderi

Kristin sa intet,men hun lo da hun gikk til kisten sin og drog i sin gullgule silkeserk. Hun hadde aldri båret den før, og  den kjentes så bløt og sval da den fløt nedover hennes kropp. Den var vakkert utsydd med sølv og blå og brun silke om halsen og nedover brystet, så meget som skulle sees over kjolens utskjæring. Det hørte ermer til av samme slaget
Fra Kransen av Sigrid Undset

Det skal de ha ros for, foreldrene i Barndommens dal,  de ikke var redde for å la barn lese bøker. Jaja, bortsett fra Knut Faldbakken da. Mor satte foten ned og inndro E18 da hun fant den på en meget ung Frues nattbord. Da man leste den om igjen for noen år tilbake skjønte man jo forsåvidt det...
Men, Kristin Lavransdatter, hun har alltid vært med, siden det første møtet da Fruen var åtte år. Et og annet gikk jo hus forbi, det var for eksempel lettere diffust hva Erlends hånd gjorde ovenfor Kristins kne, og problemet med kåpedeling var heller ikke lett å forstå.
Men til tross for et noe vagt kjennskap til hva voksne mennesker bedriver tiden med etter mørkets frembrudd gjorde triologien om Kristin Lavransdatter enormt inntrykk, og er en stadig kilde til inspirasjon og fordypelse.
En bok kan leses om igjen og om igjen, særlig når den omhandler et helt liv. Når et barn leser vil det oppfatte alt fra sitt ståsted, mens en voksen forstår mer av helheten. Å lese om Kristin som småbarnsmor er noe annet enn å lese om henne som nyforelsket, og når man en gang i tiden opplever at de søte små begynner å etablere egne liv vil opplevelsen atter en gang endre seg og gi en annen innsikt.

Men beskrivelsen av klærne gjør like stort inntrykk hver gang, og for Fruen er det tankevekkende å se tilbake og skjønne at avsnitt som det over har gitt et så varig inntrykk at man fremdeles, mer enn tredve år etter førstegangs lesning, tenker på unge Kristin når man trer silketråd i nåla og broderer.

kongelige forlovelser

Sommeren 1981 var vi på bilferie på Sørlandet, og gikk med hårfin margin  glipp av århundrets bryllup. Eller, vi hang på utsiden av resepsjonen til en campingplass og fikk med oss litt av kjolen da lady Diana ble prinsesse av Wales. I flere år ble det samlet Dianabilder, bøker og andre memorabilia og vi led med henne da ekteskapet gikk i oppløsning.
Nå har man lenge ventet på at kjekke William skulle få samlet seg til å fri, og Fruen tenkte litt på dette da hun med fare for å bli tråkket ned hang utenfor Buckingham Palace lørdag formiddag og prøvde å se vaktskiftet. Forresten, om du vurderer å se nevnte vaktskifte som begynner 11.30 så kan det lønne seg å være ute i relativt god tid. Det er ganske mange som vil se dette, selv midt i november...
For å være helt ærlig så ble man faktisk litt skuffet da denne forlovelsen ble offentliggjort tirsdag. For det første, hvem forlover seg på en tirsdag? Og for guds skyld, kunne de ikke ha gjort dette forrige uke så det hadde vært mulig å få kjøpt en aldri så liten souvenir med seg hjem? Eller, de kunne ha ventet. Ordentlig dårlig gjort er det, å komme med en slik nyhet dagen etter at en kongevennlig turist har returnert til fedrelandet.
For det hadde utvilsomt vært mer stas å være i London da dette skjedde og kunne skylde på blomstrende romantikk når snørr og tårer renner, enn å sitte stivfrossen og snufsete her hjemme og se blussende forelskede ungdommer på nyhetene. Og Queenies trøstende forslag er nedstemt, vi reiser ikke til London under bryllupet. Absolutt ikke.

Lykkelig eier av garn

Fruen er vel hjemme fra London, med såre føtter og ømt bankkort. Da Høvdingen vel og vakkert var kysset farvel og plassert i taxi for retur, var ikke Fruen sen om å sette kursen mot Liberty.
Det gikk som det måtte gå. Man hadde stålkontroll gjennom hele stoffavdelingen, kjøpte det aller nødvendigste og bare bittelitt til, og syntes selv man hadde vært flink. På turen ut skulle Fruen sveipe gjennom garnavdelingen. Der gikk man på en smell, for bak en disk stod en dame med Rowanskilt og strikket av verdens vakreste garn. Frisk og fornøyd kastet Fruen seg over henne, fikk all nødvendig informasjon om hva hun strikket og tilbrakte deretter en del tid i garnhyllene.
O lykke.... 
Kanskje lønner det seg ikke sånn all verdens å kjøpe en nøste av den ene fargen, et av den andre fargen og enda et av en tredje farge. Selvsagt burde man enten kjøpt tre nøster av en farge, eller tre nøster av hver farge. Men heller ikke i London er garn superbillig, og da ender man opp med garnnøster som ber om en stripete utfordring. Og dessuten, om man skulle mangle litt her eller der finnes sikkert garnet på internett også...

Om søsken

For noen dager siden ble Fruen spurt om det å få barn selv forsterket savnet etter Storesøster. Det var et vanskelig spørsmål å få, eller rettere sagt, det var et spørsmål det tar litt tid å svare på. For selv om man selvsagt skulle ønske at de søte små hadde hatt enda en tante tilgjengelig, så er ikke livet slik. Vi hadde noen barnløse år etter at hun døde, år som i en viss grad ble brukt til å sørge og komme seg på beina igjen. Mye ville nok vært annerledes om vi ikke hadde hatt disse årene.

Woody som ble fødd julenatta er, i tillegg til å være verdens mest fantastiske julegave, også den som gav oss lyset tilbake. På forhånd hadde Fruen sett for seg en liten datter som skulle få Storesøsters navn, henens pene nese og slanke fingre. Noen år etter kom hun med de slanke fingrene, men med sitt eget navn og et gemytt som definitivt ikke kommer fra den noe roligere Storesøster.
Noen ganger ser Fruen snev av Storesøster i begge de søte små, som man også ser Høvdingens søsken, våre foreldre og en onkels skrallende latter har overraskende nok dukket opp hos Queenie.

Det er kanskje slik at vi lettere tenker på og savner de som ikke er nær oss når vi selv er triste? Fruen merker at etterhvert som årene går er det ikke på de glade familiedagene savnet er størst, men snarere når livet er litt sånn oppoverbakke på en regnværsdag. Da hadde det vært kjekt med en Storesøster som viste vei, motiverte på sin stilleferdige måte og som til slutt, men like stillferdig, sa fra at nå er det nok sutring. For slik er det for Fruen, 25 sorgløse år som familiens minstebarn sitter i ryggmargen og er en vane det vil ta mange lange år å legge av seg. Dessuten, vil man egentlig det?
Kan det ikke være fint noen ganger, å tenke hva ville Storesøster ha sagt nå, hva ville hun ha tenkt? Og så lenge svaret er der, et sted inni hodet, da er hun ikke helt borte. Da har man ennå en Storesøster, ikke så tilgjengelig som før, men alltid med oss i hjertet.

I´ve got my eye on you

Det er fint å gå hånd i hånd i London og være kjærester. Første gang vi var i denne byen ventet vi Woody. Fruen hadde begynt å ese ut og til Høvdingens store lettelse ble det brukt uvanlig lite tid i kles- og skobutikker og desto mer tid på sightseeing.

Noen ganger når vi er på tur, bare vi to, bruker vi halve dagen sammen og halve dagen hver for oss. Det er fint å møtes midt på dagen og fortelle hverandre hva vi har opplevd, eller vise små skatter i små poser.

Denne turen er sammen med Høvdingens barndomskamerater og deres respektive. Han er heldig Høvdingen som har så mange venner han har kjent hele livet. 

My cup of tea

Det går mest i svart kaffe her i huset. Når det drikkes te er enten Fruen syk, eller Woody tar initiativ til hyggestund i sofaen. Han har vokst opp med indiske naboer og har drukket te med melk og krydder siden han var en neve stor.

Gutten er ikke videre begeistret for Fruens rosa Amerikakopper, men Obamakrus med glorete glorietrykk gjør seg ikke like godt sammen med små blondebrikker. 

Mor i Barndommens dal var slik som Fruen, hun drakk kaffe morgen, middag og kveld. Men så var det plutselig slutt. Hun er nå innbitt tedrikker og blir dårlig av kaffe. Man minnes at mor var relativt gammel da denne endringen inntraff, men ved nærmere ettertanke må hun være omtrent på den alder man selv er nå... Det er litt ugreit det der, opplevelser og forandringer man forbinder med foreldrenes langt fremskredne alder er plutselig en del av egen hverdag. 

Om behovet for en makuleringsmaskin

Man var kanskje ikke av de mest iherdige selv hva skolearbeid angår. Mangt og meget kan oppnås ved hjelp av skippertak, og stiler skrevet om morgenen kan bli like god som stiler skrevet om kvelden.
Dette er selvsagt ikke erfaringer en god mor deler med sine barn, og siden Fruen har fryktelig lyst til å være en god mor, nevner hun ikke denne delen av sin fortid for de søte små.
Heldigvis har man vært forutseende nok til å be egne foreldre også holde tett om dette, ettersom både Woody og Queenie har lagt seg til en lei uvane med å konferere med besteforeldre om Fruens oppvekst.

Woody har vist visse tendenser til å ta etter sin mor, og har til tider prestert noe dårligere enn hva vi synes han skal. Det er derfor innført streng overvåking av hjemmearbeid, og velfortjent skamros når gode prøver medbringes. Fruen var derfor mindre fornøyd da han i helgen brukte tyve kroner på å anskaffe seg sin helt private makuleringsmaskin. For hva i all verdens land og rike skal egentlig en gutt på elleve år med noe slikt?
Svaret var på ingen måte egnet til å berolige mor;
den skulle han ha til å makulere prøver med før vi så dem.
Fruen kjente at hun nærmet seg kokepunktet, her har vi snakket oss blå om ansvar for egen læring, fremtidsplaner og valgmuligheter som faller bort når man ikke yter maksimalt. Og så kommer gutten med en makuleringsmaskin!
Heldigvis fortsatte han, mens Fruen fremdeles snappet etter pusten og forberedte en tordentale;
slapp av mamma. Jeg er ferdig med den fasen. Vi kan bruke den når vi skal fyre i peisen, vi kan strimle papir med den.
Som sagt så gjort. Vi strimlet straks et helt ukeblad, og fyrte opp. Det brant ikke bedre enn når vi bruker vanlig papir, men det brant ikke dårligere heller. Og for å være helt ærlig, det hendte nok Fruen tenkte i de baner hun også, det var ikke alle prøver det var like stas å få signert.

Pssst:
På bildet beskuer Woody statuen av en av Barndommens dals store sønner, mens han grunner på hvorfor fyren er plassert med ryggen mot det meste av verden.

Blank pels, blanke øyne

Vi leser aviser, papirutgaver og på nett, og vi følger med i nyhetssendinger i radio og fjernsyn. Og atter en gang preger pelsbransjen forsidene og skaper store overskrifter. For det er trist og vondt å se dyr lide, det er det ingen tvil om. Heller ikke en buntmaker synes det er stas å se rever som mangler et bein, eller mink med bittsår over de store blanke øynene.
I samtaler med pelsmotstandere hjelper det lite å appellere til sunn fornuft og vise til at dette dreier seg om ferske sår hos dyr som venter på behandling, at de fleste dyr trekker seg unna ukjente og at et flertall av farmerne behandler dyrene sine pent.

Faktum er at de fleste pelsfarmere har valgt dette yrket for å ha en inntekt, enten som hoved- eller biinntekt. Denne inntekten avhenger av hvor salgbare skinnene er, og dyr som behandles dårlig får dårligere pels. Ergo; dårlig stell, lite lønn. Da sier det seg selv at de fleste gjør jobben sin ordentlig.
Dessverre er ingen regel uten unntak, som i resten av det norske landbruket. Det som derimot er forskjellig, er at når det avdekkes kritikkverdige forhold innen pelsbransjen skrikes det opp og hele bransjen forlanges lagt ned. Men når det samme skjer hos f.eks. en sauebonde kalles det en personlig tragedie og ingen ville finne på å forlange all norsk sauedrift fjernet fra dagens samfunn.
Nå kan man selvsagt komme med argumentet om at pels er unødig luksus, mens sauedrift er fornuftig forvaltning av naturens goder. Og det er sant, det er ingen ting i vårt samfunn som tvinger oss til å bruke pels. Men pels vil alltid eksistere, mennesker har kledd seg i pels siden tidenes morgen, og pelsbruk forsvinner ikke. Samme hvor mange kjendiser som skriver seg på diverse anti-lister vil det alltid omsettes pels.
Det som kan skje, er at den norske bransjen legges ned og at all produksjon av pelsplagg baseres på importerte skinn. Det er lite trolig at de andre landene som fremdeles tillater burdyr behandler sine dyr bedre, eller at de har bedre tilsyn med sine farmere.

Det er viktig å kontrollere tilstandene på norske pelsfarmer, men like viktig er det med jevnlige kontroller i resten av det norske landbruket. Tragedier finnes overalt, men skal man la enkelttilfeller ødelegge for seriøse aktører i samme bransje? På den andre siden, det er kanskje på tide med flere uanmeldte visitter fra Mattilsynet? De fleste som har jobbet i butikk eller i restaurant har vel opplevd å plutselig ha en kontrollør stående i døra, og som oftest går det bra. Slik er det vel for landbruket også, men en ting  er sikkert; overraskende besøk avdekker kjapt feil og mangler.