Den fineste bunaden

Et av de vanligste spørsmål en bunadtilvirker får er Hvilken bunad man synes er den peneste/flotteste/fineste. Hver gang føler Fruen seg som en attgløyme fra den dypeste dal blant de høyeste fjell, for den fineste bunaden er, og vil alltid være, råndastakken.
Dette svaret kommer overraskende på mange, ikke er råndastakken spesielt rikt brodert, den har lite sølv og den hevder seg ikke hverken i avstemninger eller i 17.maitog. Eller, rettelse; den hevder seg ikke blant de voksne på 17.mai. For mange er råndastakken et prektig alternativ for de søte små, ettersom den kan syes opp og ned og inn og ut i det uendelige og således kan følge eieren gjennom det meste av barndommen. Når råndastakken i tillegg har lidd den vanskjebne å bli brukt som serveringsantrekk, eller som festlig kostyme på skirenn, sier det seg selv at det historiske aspektet utvannes og blir borte.

Men råndastakken er av de mest tradisjonsrike bunadene våre. Den ble brukt som hverdagsantrekk frem til ca 1910, gikk så over til å være søndagsklær og brukes nå til fest.
Dessuten, er dyrt nødvendigvis det samme som fint? Det finnes bunader der sølvet alene koster mer enn en komplett råndastakk, og bunader der det tar lenger tid å brodere en mansjett enn tiden det tar å montere stakken og livet til Fruens favoritt. Hvem bestemmer hva som er fint, er det markedskrefter og betalingsvilje, er det hva kjendiser ifører seg, er det personlig smak og behag eller, hva er det? Det fine med bunad, samme hvilken man har eller hvilken man drømmer om å ha, er at alle har en mening om dette. Enda bedre er det selvsagt at de aller fleste er overveiende positive til nordmenns store glede over å ikle seg ullplagg ved festlige anledninger.

Fruens utgave er arvegods. Mormor fikk den da hun som enke flyttet tilbake til Barndommens dal og hadde vokst ut av råndastakken hun fikk i morgengave av sin mann. Snille gamletanter fant en bunad hun kunne overta, og som Fruen nå bærer med lett hjerte og hevet hode. Vel å merke etter noen hatske år, for hvilken konfirmant synes vel det er stas å være an av to i kullet som ikke har akkurat de stripene og rutene som alle de andre hadde?

Queenie har ikke råndastakk. Enn så lenge nyter vi å bunadshoppe, og har vært gjennom flere dalfører. Mest sannsynlig rekker vi en dal eller to til før hun skal stå til konfirmasjon, men da blir det råndastakk. Storesøsters henger klar på loftet i Barndommens dal. Og den har alle de striper og ruter Fruen så sårt ønsket seg for mange år siden...

Og til slutt, mange sier og skriver rondastakk. Det har Fruen sluttet med, vi vil da ikke assosieres med runde fjell på gal side av dalen. Råndastakken har navnet etter stripene ( randene) i stakken, ikke etter diverse fjellkjeder.

pssst.
Den kunden som en gang ville kjøpe rondastakk for å ha noe festlig å slenge på seg på seteren med en høyhalset jumper inni, hun ble faktisk nektet måltaking. Muligens sitter hun fremdeles og skummer av raseri over det gretne bunadpolitiet hun møtte, eller så har hun funnet en noe mer salgsvennlig diskenspringer. Noen prinsipper må man da ha.