om savnet og gleden

Det er en kategori her som heter Savnet og gleden. Det var en vanskelig kategori å navngi, den handler stort sett om savnet etter Storesøster men også om andre nære og kjære vi har mistet.
En stund vurderte Fruen navnet Sorg og savn, men det falt bort. Årsaken til at savnet og gleden ble valgt, er fordi det i en sorg også skal være mulig å huske det som har vært godt. For det er jo ofte det gode, den gleden man har opplevd, som fører til savnet.
Fruen savner Storesøster, men viktigere enn å sørge over det at hun døde er det å glede seg over at det en gang fantes en sprell levende Storesøster som beriket våre liv med lun humor, god mat, leksehjelp for en lillesøster og dagligdagse opplevelser. Også i forhold til de søte små er det viktig å fokusere på det levde livet, for når vi snakker om denne himmeltanten må de også få mulighet til å forstå at dette ikke bare er en svevende, udefinerbar ånd, men et menneske som en gang sparket lillesøster så hardt under paradishopping at en ringfinger aldri vil bli helt rett igjen.
For oss har døden blitt en del av livet, noe vi snakker om. Ikke morgen,middag og kveld, men når det trengs. Og vi snakker om det å kunne slippe til gleden og smile med øynene, og glede oss over de vi har kjent og som har vært med på å forme våre liv.
Samtidig er det viktig å erkjenne at denne kombinasjonen av savn og glede, den har kommet sigende gradvis. Det tok tid å slippe gleden inn i livet igjen. Rett etter Storesøsters død fikk Fruen det råd å heller glede seg over de gode minnene, noe man var svært lite mottakelig for der og da. Men årene går, og  selv om sorgen er der er også gleden til stede. Selvsagt ikke bare gleden over Storesøster som fremdeles er en del av livet, men gleden over selve livet.
For om sorgen får styre livet, da har man vel knapt nok et liv?