Konfirmasjoner og kurs

To uker til nå, så er høstens konfirmantbunader utlevert og stillheten senker seg. Vel er man takknemlig for å bo i en bygd med konfirmasjon både høst og vår, men noen ganger ønsker man jo at Selvdisiplinen var sterkere sommerstid slik at det ikke ble fullt så hektisk disse ukene...
Når konfirmasjonene er ferdige starter kurssesongen. Fulle kurs på kveldstid og dagtid, og ekstra helgekurs i Oslo med ledige plasser. Så om noen der ute har lyst til å sette av en helg i november og sy bunad, er muligheten til stede.

Svennebrev?

Det er ikke lett å få lærlingeplass i små fag. For så vidt er det vel ikke særlig lett i større fag heller, men siden begge svennebrevene på veggen er i det som defineres som små og verneverdige fag er det der kunnskap og engasjement ligger. Nå har Fruen blitt spurt om å ta inn en lærling og det er vanskelig å vite hva man skal svare. Hele hjernen skriker nei, nei og atter nei, mens hjertet hvisker ja, ja, ja.

Den første tvilen melder seg med den sedvanlige tvangstanken; er man god nok, kan man nok, hvordan skal man klare å lose en ungdom gjennom et to års løp mot svennprøve? Er man tålmodig nok, pedagogisk nok, er arbeidsmengden variert nok? Og så baller det på seg med tanker om frihet, mulighet til å ta en ukes høstferie, en langhelg når det passer. Hvordan skal man takle å få et fremmed menneske inn i huset hver morgen med en gang de søte små har forlatt området? 

Men så dukker idealisten opp i form av faglig samvittighet og hvisker i øret at man har et ansvar for å videreføre bunadkunnskap og yrkesstolthet. Og hva med alle dagene der man kjeder seg og savner noen å snakke med, hadde det ikke vært storveis å ha en lærling på enden av sybordet da? En lærling som kunne striperynket skjorteermer, lagt opp stakker og jevnt og trutt jobbet seg oppover kunnskapsstigen?

Og så koker det ned til den enkle kjensgjerning at det faktisk er lite attraktivt å ta inn en lærling rett fra to år på videregående skole, de kan rett og slett ikke nok. I gode gamle dager da Fruen var ung lærte vi faktisk en del grunnleggende håndverk på videregående. Vi gikk to år på en yrkesrettet linje før det var aktuelt å søke seg ut i bedrift. Noen gikk tre år, der vk 2 fantes. Klart kunnskapsnivået var høyere da. Nå er mengder av små fag klemt sammen i to skoleår hvor opplæringen avhenger av hvor flinke lærere er og hvilken fagkompetanse de har. Slik vil en mulig gullsmed, en bunadtilvirker og en frisør gå i samme klasse, noe som fører til en minimal spesialisering. Dette ansvaret overføres så til lærebedriften, som i løpet av to år skal lære en lærling en fagplan som ikke er, og forsåvidt ikke kan, revideres. Det sier seg selv at trykket på begge parter blir umenneskelig stort. 

Norge har blitt et land der retten til høyere utdannelse er høyt verdsatt, noe som går på bekostning av fagopplæring. Ikke alle ønsker å studere på høyskole eller universitet, og dette avhenger ikke av intelligens og karakterer, men av interesser og engasjement. Det finnes ungdom i dag som vil lære et fag, og det finnes fagfolk som gjerne vil lære bort faget sitt, men da må skolesystemet legges om slik at de som får en læreplass i bedrift stiller med nødvendig grunnleggende kunnskap første arbeidsdag. Hvis ikke det skjer vil flere og flere fag forsvinne. 

Her telles det på knappene, skal/skal ikke. Hadde man bare visst at det var mulig å få inn et arbeidsjern med grunnleggende kunnskap om buander hadde saken vært enklere. Men når muligheten er stor for at man må begynne opplæringen med tekstillære og vedlikehold av symaskin, da vet man ærlig talt ikke hvor mye tid det blir til fagets finesser og bunadhistorie. 

Tilbake til Barndommens dal

På midten av tredvetallet flyttet en nyutdannet trønder til Barndommens dal for å bli bestyrer på saga. Den første sommeren traff han en ungjente fra det blide sørland som besøkte slekt.Hun var yngst av sine søsken og skulle dra til Paris den høsten for å lære modellsøm. Parisplanene ble raskt skrinlagt, de giftet seg og ble boende i Barndommens dal til de tre døtrene vel og vakkert var født.  Da de flyttet lovde den romantisk anlagte trønder at de en gang skulle bygge hytte i Barndommens dal.
Som sagt så gjort, men innen hytta ble bygd hadde de tre døtrene kommet i tenårene. Den yngste av de tre traff en knakende kjekk reingjeter, la fotografjobben i Tigerstaden på hylla, giftet seg og flyttet til Barndommens da. De fikk to døtre.
En sommer da disse døtrene var unge og sommerjobbet på fjellstue traff den yngste en knakende kjekk NAF-sjåfør, fra en annen kant av landet.
Disse er også gift, de har to barn, men bor ikke i Barndommens dal.

Og da Queenie i sommer spurte om vi kan flytte til Barndommens dal, fortalte Fruen henne denne historien slik at den lille frøkna skal skjønne at hun kan ta det helt med ro, vi ender alltid opp i Barndommens dal vi yngstejentene i slekta.

En arbeidshund

Med unntak av to uker på egnet hotell har Laika levd midt i flokken hele sommeren, akkurat der hun hører hjemme. Hun tar gladelig ansvar for oppvarming av senger, prøvesmaking av mat, testing av sofaers mykhet og andre viktige aspekt av livet.
Når hun i tillegg bidrar til å holde lemenbestanden i Barndommens dal nede og varsler gutturalt men likevel logrende ved synet av elg synes vi at vi har vært ganske heldige med valg av dyr. At hun også har vist seg å ta ansvar for inngjerding av sau ved å svømme i tennerklaprende kaldt vann for å innhente løse gjerdestolper synes vi også er positivt. Vi vurderer å leie henne ut til et barndomslokalt fjellstyre neste sommer! Ikke bare er hun klar for ansvar, hun er rimelig i kosten også. Litt tørrfor, litt restemat, en og annen kosebamse, det er alt.

Vått og trått

Jaja, når det regner som verst kan man jo glede seg over bilder fra sommeren og slå fast at alt dette vannet kan brukes til noe nyttig.
Og så kan man øve videre på dette med positiv tenkning og glede seg over at arbeidsplassen er stragtegisk plassert midt mellom kjøkken og bad, og at man for en gangs skyld ikke mangler så mye som en trådsnelle for å gjøre det man skal.
Likevel går det trått...Uvant er det å sitte alene når huset har vært fyllt av barn i mange lange sommeruker, og plutselig tar man seg i å se på klokka og glede seg til de kommer hjem.
Da kan Fruen pakke bort Nordlandsbunaden et par timer og være mamma, og så heller jobbe litt igjen i kveld. Kveldstillegg og overtidsbetalt er ikke-eksisterende ord i dette liv, og mammatillegget er fordelt rundt magen og ikke på lønnsslipp, men likevel er det bra å være symamma!

prøve & feile

Det nærmer seg høstkonfirmasjoner. Nå er det jo heldigvis et par-tre-fire år til det er konfirmant her i huset, og han er forøvrig klinkende krystallklar på at han er fullstendig ferdig med bunadbruk, men vi har for tiden en og annen konfirmant innenfor dørene. Bunader prøves og endres. Mødre og bestemødre har brodert og organisert sølvgaver. Ungjenter benekter ivrig at de noensinne kommer til å legge på seg et gram, og vi voksne sniker inn litt sømmonn her og der sånn i tilfelle den unge skulle følge normalen og vokse litt...
To erfaringer drar Fruen stor nytte av når det syes til ungjenter;
1. aldri henvise til mors fasong.
Vær du sikker, de færreste femtenåringer vil på noen som helst måte forholde seg til mors fasong som i deres øyne består av feil og mangler fra topp til tå. Enda mindre vil de forholde seg til muligheten for å bli seende likedan ut.
2. aldri svare ærlig på spørsmålet om hva man gjør med håret når man bruker bunad.
Fruens opplagte svar er nemlig at det har forsvinnende lite å si hvordan håret er, ettersom det skal være inni en lue eller et skaut. Vær du sikker, det er ikke hva de er ute etter. Her handler det om krøller eller ei...

Bortsett fra det er det jevnt over en fest å sy til ungdommen nå til dags, kjekke og greie er de. Ikke på langt nær så utakknemlige som enkelte andre man kjenner som fikk bunad for ca 25 år siden.

Og forresten; bildet er fra et kurs. Vel er vi bunadtilvirkere sprelske og fantasifulle, men vi holder oss relativt trofast til regelen om å bruke samme stoff/bånd på begge meiene på et beltestakkliv!

Om blomster og sånn

For mange år siden, da Woody var noe løsere med komplimentene enn hva han er i dag, satt vi en kveld og spiste. Naboen passerte utenfor og følgende samtale utspant seg:

F: Der er mamma S
W: Hun er snill!
F: Ja, hun er veldig snill
W. Hun er en blomst
F: Ja, mamma S er en blomst. Med forhåpningsfull stemme: Er mamma også en blomst?
W: Nei mamma, du er en hestepære.

Og så snakket vi om noe annet...

Årene flyr forbi

Den første skoledagen, det magiske øyeblikket hvor portene til kunnskap åpner seg og barnehagelivets bekymringsfrie tid er over. For seks år siden begynte Woody i første klasse, en lyslugget gutt på fem og et halvt år. Liten og tannløs og ikke mer enn måtelig klar for dette nye. For to år siden var det Queenies tur, ikke fullt så liten, men like tannløs inntok den rødhårede skolen og har ikke sett seg tilbake siden.
I dag begynte alvoret igjen og på vei til skolen møtte vi tre politibiler. Brått ble det klart for Fruen at dattera begynner å gro til. Bilene som for kort tid siden kunne vakt en viss interesse ble glatt oversett, men han der unge politimannen, han kunne hun kikke både lenge og vel på...
Og så møtte hun en venninne, Woody syklet fra oss og Fruen og Laika var uønsket og måtte gå skogstur istedenfor skoletur. Sukk hjerte, man ser ikke bort fra at kategorien de søte små snart må døpes om til ungdommen nå til dags.
Men en fordel er det med at de vokser til ; skolebøkene! I kveld skal Fruen kose seg med norskbøkene til syvende klasse. Man har skumlest litt allerede og sett at det er mye spennende. Og bra er det for det er mye lettere å motivere til økt innsats når temaene de søte små/ungdommen nå til dags jobber med også fenger hos oss foreldre.

Apropos blod

Som nevnt er ikke mor i Barndommens dal overvettes glad i å se blod. Derfor trakk hun kjapt ut på kjøkkenet når Dagsrevyen varslet om sterke scener, og overlot til oss å tilkalle henne når sendingene var tilbake på ikke-kvalmefremkallende-innslag. Det var selvsagt stor stas å tilkalle henne før tv-bildet skiftet fra krig til gressende kuer.
Dette ler vi av i dag. Et noe ømmere punkt er den gangen Fruen kjørte i grøfta med spark, traff et smadret betongrør og laget blodspor i snøen da hun gikk hjem igjen. Da satt mor på kjøkkenet med håndkle foran ansiktet mens den ni år gamle Fruen klippet av bukse og strømpebukse og vurderte skadene. Sting var ikke nødvendig, men man slapp svømmetimer noen uker og har fremdeles prektige arr.

Triste saker

Ettersom mor i Barndommens dal har et nokså anstrengt forhold til synet av blod gikk Fruen glipp av reinsslaktingen da hun var barn. Heller ikke naboens griseslakting var noe vi fikk ta del i, da lå mor med hodet under puta mens Fruen satt klistret til stuevinduet med kikkert.
Etter at man ble sånn noenlunde voksen fikk man imidlertid være med og henge på gjerdet under høstslaktingen, selv om fokuset nok var mer på hjelpemannskapene enn på mataukdelen i borteste hjørne.
Nå har vi med de søte små oppover når det passer inn i en ellers travel hverdag, men samme hvor mange ganger man er tilstede og samme hvor fascinerende det er å se hvor tilsynelatende lett arbeidet går er det en del av morshjertet som gråter. For hvert år, når slaktingen er over, mobilslakteriet er borte og resten av flokken er sluppet fri vil noen simler gå rundt tråa og lete etter kalven sin.

Sweet fifteen

Fruen øver seg på positiv tenkning. Det tar tid. Man er i utgangspunktet en døl, og dermed skeptisk av natur, noe som medfører en viss motvilje mot altfor blide mennesker(gudene vet hva de er ute etter) og en naturlig katastrofevinkling i uventede situasjoner.
Dette må det endres på, dog uten å ende opp som en trallende Pollyannaklone.
Dagens øvelse er å huske alt som var bra på denne dag for femten år siden. Plan a var stort kirkebryllup med påfølgende fest i Barndommens dal. God venninne skulle sy kjole, alle skulle ha det fint, livet skulle være en lek og Storesøster skulle ha kommet hjem fra USA.
Isteden ble det stille og rolig vielse på Oslo tinghus, enda roligere middag på Frognerseteren, rødøyd brud og gråtkvalte gjester. Å gifte seg seks uker at Storesøster døde var ikke noen oppvisning i livsglede.

Men om vi ser bort fra den delen, så kan fokus settes på:
- kjolen som en snill sjef kom med dagen før. Den satt som et skudd.
- blomstene tante kom med om morgenen. De skulle stått på bordet, men viste seg å være en perfekt brudebukett
- forloveren som nesten kom for sent, med flatt hår etter å ha blitt transportert på motorsykkel
- han som viet oss og lignet på den lille, snille ulven
- fine ord fra den andre forloveren, som kan glimte til med de mest fantastiske lovord når man minst venter det
- og aller mest; det å være gift.

 For oss var det viktig og riktig å gifte oss åkkesom. Og sett i ettertid føyde alle disse små detaljene seg sammen til en fin dag, akkurat en slik dag Fruen liker; litt spontan, uten stålkontroll på detaljer og med et godt utgangspunkt for resten av livet. Og slik har vi vel fortsatt å ha det, de store linjene planlegges og så lar vi veien bli til mens vi går.

Man kan sutre og klage over hvordan saker og ting burde vært, kunne vært og skulle vært. Men livet blir hva vi gjør det til, og heldigvis sluttet Høvdingen med sin irriterende vane med å vri og snurre og dra i gifteringen allerede etter en uke...

The fabulous four

Om man skulle misunne de søte små noe, så er det lykken og luksusen i å ha to sett med besteforeldre. To sett som på hver sin kant stiller opp, passer barn, forteller fra fjern og nær fortid, går på tur og har et hav av tid. For Fruen var det, da Woody meldte sin ankomst, vanskelig å forestille seg hvordan dette ville bli. Selv vokste man opp uten å ha møtt bestefedrene som begge døde før man ble født, en mormor man bare har vage minner om og en bestemor som liksom alltid var gammel. Tanken på at de søte små skulle kunne sendes hit eller dit var uvant, fjernt fra egen oppvekst.

I sommer har vi måttet snakke med de søte små om dette at det å ha besteforeldre ikke er noen selvfølge. Det finnes sykdom man ikke blir frisk av, og kanskje har vi ikke like lang tid sammen med alle de fire fine. Det dukker opp spørsmål under slike samtaler, spørsmål som kan være både såre, morsomme og tankevekkende. Hos oss har det også vært viktig å snakke om at besteforeldre har flere roller i en familie; de er ektefeller, foreldre og svigerforeldre. Derfor er det ikke alltid lett å svare fint og nøytralt når de spør, og noen ganger trenger vi også litt tid til å tenke før vi svarer. Ikke fordi vi ikke vil svare, men fordi dette er mennesker vi også er glade i og bekymrer oss for. 

Woody sa det så fint i sommer Vi er heldige som har sånne fine besteforeldre.

Og Fruen kjenner med hele seg at jammen er de heldige, ikke bare fordi de har disse menneskene i livet sitt, men også fordi de er store nok til å glede seg over dem.