Ettersom mor i Barndommens dal har et nokså anstrengt forhold til synet av blod gikk Fruen glipp av reinsslaktingen da hun var barn. Heller ikke naboens griseslakting var noe vi fikk ta del i, da lå mor med hodet under puta mens Fruen satt klistret til stuevinduet med kikkert.
Etter at man ble sånn noenlunde voksen fikk man imidlertid være med og henge på gjerdet under høstslaktingen, selv om fokuset nok var mer på hjelpemannskapene enn på mataukdelen i borteste hjørne.
Nå har vi med de søte små oppover når det passer inn i en ellers travel hverdag, men samme hvor mange ganger man er tilstede og samme hvor fascinerende det er å se hvor tilsynelatende lett arbeidet går er det en del av morshjertet som gråter. For hvert år, når slaktingen er over, mobilslakteriet er borte og resten av flokken er sluppet fri vil noen simler gå rundt tråa og lete etter kalven sin.
Åh, det er jo hjerteskjærende saker dette. Jeg har opplevd sitt slakting og bondeliv i mitt voksne liv, og jeg holdt meg godt unna når det var slakting. Men at datteren min har fått være med å se, synes jeg er bare fint. Maten kommer ikke bare fra butikken.
SvarSlett:-)
Ja. Sukk. Slik er livet. Men mat må vi jo ha, og det er sikkert riktig å lære ungene at maten ikke kommer fra fryseren på Rema. Husker godt fra egen barndom når grisene skulle inn i slaktebilen fra Felleskjøpet. Jeg kan erindre lyden ennå..
SvarSlettEirin: Enig, i dagens samfunn er det ekstra viktig at ungene skjønner hvor maten kommer fra.
SvarSlettHH: Å, den lyden....Skjønner hvorfor det heter grisehyl det vi sender av sted på nyttårsaften!