For mange år siden, da Woody var noe løsere med komplimentene enn hva han er i dag, satt vi en kveld og spiste. Naboen passerte utenfor og følgende samtale utspant seg:
F: Der er mamma S
W: Hun er snill!
F: Ja, hun er veldig snill
W. Hun er en blomst
F: Ja, mamma S er en blomst.
Med forhåpningsfull stemme: Er mamma også en blomst?
W: Nei mamma, du er en hestepære.
Og så snakket vi om noe annet...
Men hestegjødsel får i hvertfall både blomster og annet grønt til å vokse og gro. Så kanskje er det det vi mammaer skal være - for å fortsette i metaforene - grobunn og gjødsel for vakker og vill vekst. Og så oss selv, da!
SvarSlettJeg har også tenkt på det, så alt i alt er de ikke så ille. Men at man tidvis føler seg som en godt utgnidd klatt får vel være en annen side av saken!
SvarSlett