en rosa narkose

Jeg bruker ikke mye tid på å lese rosablogger som de lett nedlatende omtales som, disse bloggene som primært handler om egenpleie og egentid.
For det første er jeg ikke i målgruppen. Ærlig talt, hvilken bruk har jeg for å vite hvordan frøkner i begynnelsen av tyveårene forebygger rynker og bekjemper mulige spor av underliggende talg på haka?
For det andre har jeg antakelig aldri vært i målgruppen. Jeg synes mye av det det skrives om er dørgende kjedelig. Muligens samme reaksjon som de ville fått om de klikket seg inn her en dag jeg virkelig la ut om gleden ved å brodere bunad.

Men når jeg beveger meg inn i denne velduftende rosa skyen unnskylder jeg meg med at jeg som mor bør ha en vag idé om hva ungdommen synes er lesverdig og fengende. For det er der utfordringen ligger, ihvertfall for meg, at det er døtre og døtres venninner som er i en aldersgruppe hvor de er usikre og søker svar på de mest intrikate spørsmål. De bruker google og snapchat for å få de svarene vi måtte bla oss gjennom tyvebinds leksikon eller smuglese Romantikk og Starlet for å finne. Døtrene våre er på fornavn med Sophie Elise, Anna, Nelia og Fotballfrue. DE får en polert hevdag servert på smarttelefonen til frokost, de får treningstips og sminketips, de får rabattkoder på løsvipper og rettetenger. DE får bilder av gravide mager og fortellinger om romantiske date nights, venninnekvelder med godis hvor man ler så magemusklene er støle resten av helgen. Det er friske roser og blanke gulv.

Døtrene våre skjønner ikke at dette er som når vi skriver julekort. Vi skriver om de fine turene, de vellykkede helgene og den perfekte konfirmasjonen. Vi skriver ikke om sausen som ble svidd, gnagsårene og hvor andpusten mor ble i den første bakken. Vi pynter og polerer, eller skal vi heller si  vi filtrerer. Vi velger de heldigste bildene og den mest flatterende vinklingen.

Den siste tiden har en av våre største ( jeg føler at vi heller bør fokusere på mest leste) bloggere fått kritikk for å ha redigert bilder av seg selv og for å ha publisert falske kommentarer. jeg har ikke sett før og etterbilder og kjenner lite til dette med kommentarjukset. Det som plager meg mest i denne sammenhengen er vinklingen hun, en voksen mor på 27 år, velger når hun skal forklare hva som har skjedd.
For det er mannen som har gjort dette. Mannen har silt kommentarer for å skåne sin frue, og lagt inn støttende innspill under andre navn og andre titler enn den han har. Selv har hun sittet ved siden av og pent bedt ham om å slette, eller ikke skrive i første omgang.

Jeg har ikke snakket mye med tolvåringen om dette. Hun vet at hun ikke skal lyve. Men jeg har snakket med henne om noe som irriterer meg noe grenseløst i denne saken.

For, og her trekker jeg på de mentale rødstrømpene og blir amper, hvordan skal vi reagere når den voksne moren på 27 år sier - jeg sa han ikke skulle gjøre det, jeg bad ham om å slette. Men han gjorde det ikke.
Skal vi nikke forståelsesfullt og synes hun er superheldig som har en slik mannemann, en som stiller opp til siste sekund? Skal vi ønske oss en slik hverdagshelt selv, en som tar avgjørelser og ordner opp?  Vi liker alle tanken på en ridder i skinnende rustning.
Eller skal vi tenke at, nei, slik skal det ikke være. Et ekteskap, et forhold skal ikke baseres på roser og pidestaller. Det skal handle om gjensididg respekt og samarbeid. Og hvis den ene parten ber den andre om å slette noe eller ikke skrive det i første omgang, ja da bør det respekteres.

Så det sier jeg til hun på tolv. Finn deg en som respekterer deg ( en gang i fjern framtid altså).Vær voksen selv. Lær deg å si ifra, og ikke plasser deg selv på sidelinja i ditt eget liv.


PS.
Tolvåringen leser stort sett ikke blogger. Selv mener hun at hun har vokst fra dette stadiet, men vi snakker om innfallsvinkelen som ofte velges og hvordan viktigheten av å være fit, fager og glasert er  sterkt til stede.