Når barn ikke lenger er barn

Når slutter de å fortelle oss alt? Når får de dette lukkede blikket, det som ser noe vi ikke ser? Hvor godt kjenner vi egentlig barna våre og hva skjer når vi blir tvunget til å avdekke hemmelighetene deres?

I boka Daughter må et foreldrepar gjøre akkurat det når datteren Naomi forsvinner sporløst. De må kartlegge tenåringskjærlighet og minstebarnets første famlende skritt inn i de voksnes rekker. Gradvis demrer det for dem at det perfekte hjemmet med hardtarbeidende foreldre som ikke kan svare på telefoner på dagtid kanskje ikke er like perfekt for alle. Og kanskje er ikke deres ønsker for barna sammenfallende med barnas egne ønsker. 

Boka går fram og tilbake i tid. Vi vet derfor at datteren ihvertfall ikke kom hjem det første året. Etter hvert skjønner vi også at belastningen har tæret både på ekteskapet og forholdet til de to eldre sønnene. 

Hvordan det ender? Ikke altfor lykkelig. Jeg liker at ikke alt faller på plass og blir rosenrødt perfekt på siste side. I bøker som i livet skal det være plass til både sorg og glede. 

I den grad man kan elske å gå i butikker så elsker jeg virkelig å ha god tid i bokhandler. God tid til å bla litt her og der, la meg friste av forsider og salgsbord. Lese litt, tenke, vurdere. Legge en bok tilbake og ta fram en annen. Denne boka er resultatet av en slik lykkestund og etter en tung Tudorfase sterkt preget av Henrik og konene er det godt å lese noe annet. 

Og spør du meg så er bøker best på papir!