hvordan kan vi bevare norsk bunadproduksjon?

Da jeg var ung og blivende konfirmant i en bygd med rike bunadtradisjoner visste alle hvem de skulle få sydd bunad hos. Min arvebunad ble sydd om hos en av fars tanter, mens de fleste som fikk ny råndastakk fikk  ( såvidt jeg husker) vevd og sydd hos en annen dame. Skjorter ble sydd lokalt, de få som hadde broderte bunader fikk også utført dette lokalt. Om noe i det hele tatt skulle kjøpes hos forhandler så var det materialene, resten ble sydd av slekt, venner og bekjente.
Jeg vil anta at dette ikke bare skjedde i min hjembygd, men at dette er et fenomen som har preget norsk bunadtilvirkning gjennom tidene.

Et tiår senere stod jeg bak en disk som blant annet solgte bunad, både ferdigsydd og som materialpakker. På den tiden kom postmannen innom jobben min med bunadskjorter sydd i diverse dalfører, det ble brodert skjorter i og rundt Oslo og barnebunadene ble sydd av tre søstre. Dette var mulig fordi skattesystemet var annerledes og husflid som biinntekt var regulert med en egen inntektsgrense før skatt og fordi det var flere hjemmeværende kvinner som kunne sy ( og som ikke var vant til å  forhandle lønn). Jeg kan huske at det på denne tiden ble vurdert som ikke lønnsomt å etablere systue i forbindelse med disken og det som ble sydd i forretningens bakrom var enkle tilpasninger og andre småjobber. Monteringer ble også utført hjemme hos ansatte eller eksterne syersker, og disken fungerte som en formidlingssentral. Angående dette så er det uklart for meg om kundene var klar over hvor plaggdelene deres ble produsert, men så lenge vi bedrev intens lufting av det som kom fra de mest kjederøykende produsentene var det ingen som spurte om noe som helst.

Som dere ser er begge eksemplene basert på at følgende er tilgjengelig:
materialer og sømkyndige mennesker.

Hvis vi hopper ti år lenger frem i tid finner dere meg atter bak en disk. Jeg er i  samme etablissement men i nye lokaler, ny ledelse og med en klar ideologi om norsk produksjon av norske bunader.
På denne tiden gikk ganske mange av syerskene av med pensjon og vi klarte ikke, til tross for iherdige vervekampanjer, å erstatte disse. Det viste seg at det å sitte hjemme og sy et visst antall bunadskjorter med og uten nupereller ikke var noen veldig mange drømmer om. Siden skattemyndighetene samtidig hadde et og annet på hjertet om husflid som biinntekt ble det enda vanskeligere å skaffe hjemmeprodusenter.
På denne tiden begynte også noen forhandlere å produsere deler av bunadene i utlandet og kunne dermed bidra til å holde prisene nede.
Salget av materialpakker var stabilt, men vi opplevde en stadig økende etterspørsel etter gode monteringsanvisninger. Vi merket av der vi før hadde noen lokale systuer vi sendte en del materialpakker til kom nå kundene i økende grad selv. Det var tydelig at de også sleit med å finne lokale produsenter og at antallet sømkyndige bestemødre og gammeltanter var synkende.

Og så hopper vi frem til idag. Jeg er fremdeles i bunadbransjen, men nå er det jeg som står klar med målbånd og knappenåler og syr til konfirmanter og andre som skal ha ny bunad eller få sydd om sin gamle.

Av de kundene jeg har hatt opp gjennom årene kan jeg ikke huske en eneste en som synes det er interessant å betale tre ganger så mye for en norskbrodert bunad som en bunad fra Bangladesh. Kundene ser primært på pris og hvis de ikke kan utføre jobben selv eller får noen de kjenner til å brodere så er de fleste ikke spesielt interessert i hvem som gjør hva hvor.
Det jeg derimot opplever er  kunder, og mennesker jeg møter i andre sammenhenger, som uttrykker et sterkt ønske om å sy bunad selv. Felles for disse er at de har opplevd å få bunad brodert av bestemor eller gammeltante, stoff vevd i nabobygda eller bunad montert hos en venninne av familien.  Gjennom disse opplevelsene har de selv fått en tilhørighet til bunaden som de ønsker å bringe videre til nye generasjoner.
Derfor holder jeg kurs og snakker høyt og gjerne om gleden og viktigheten i å oppleve gleden i et håndarbeid og tilfredsstillelsen i å se en egenprodusert bunad.

 For disse menneskene som syr til seg selv, ektefelle, barn og barnebarn - det er de som er med på å opprettholde tradisjonen med norskproduserte bunader. Vi trenger selvsagt systuer og profesjonelle som syr bunad, men jeg tror det lureste vi gjør i kampen mot Kinabunader er å legge til rette for kurs ved å satse på å utdanne gode kurslærere, lage gode materialpakker med utfyllende forklaringer og å generelt være hyggelige og behjelpelige når noen ønsker å sy selv. Ved å legge til rette for at de som synes bunader er kostbart heller kan gjøre hele eller deler av jobben selv demmer vi opp for  utenlandske aktører som tilbyr livstidgaranti uten å reflektere over at vitsen med en bunad er at den kan tilpasses en kropp i endring.

På høstens kurs har jeg deltakere som syr:
Mannsbunad fra Gudbrandsdalen, Grafferbunad, Malobunad, Raudtrøyebunad fra Telemark, beltestakk og bringeklutbunad fra Telemark, kvinnebunad fra Vest-Telemark, Sigdal, Nordland, Romerike, Senja, Oslo og Rogaland. Jeg har femten elever fordelt på to kurs. Tredve elever i året - det blir en god del norskproduserte bunader av det.
 I år har alle fått gode materialpakker med gode forklaringer. Det er ingen selvfølge. Et år sleit lærer og elev så med å få fatt i sømforklaring at eleven til slutt gav opp og bestilte ferdig bunad. Problemet er at når du over tid har følt deg dårlig behandlet og mistenkeliggjort av en forhandler så har du ikke alltid lyst til å støtte den bedriften med mer penger og denne eleven valgte derfor å kjøpe en bunad produsert i utlandet. Selv jeg, som er prinsipielt motstander av Kinabunader, hadde en viss forståelse for det valget i denne spesielle situasjonen.