Det henger to svennebrev på veggen her. Eller for å være helt ærlig så ligger de pent lagret i en skuff.
På det ene står det buntmaker og på det andre bunadstilvirker.
Det hører med til sjeldenhetene at noen tar kontakt for pelsarbeid, og den slags har man heller ikke utstyr til lenger.
Men det hender og ikke så rent sjelden, at man blir kontaktet og bedt om hjelp til å sy inn, ut, opp eller ned andre plagg enn bunader. Ballkjoler for eksempel. Brudekjoler. Uvasket treningstøy ( kan være farlig å vaske når sømmen har raknet ifølge kunde). Dressbukser med diffuse flekker.
Fluffy dunjakker med glidelås. Vanlige bukser som er både rene og hele men for lange.
Det er en evig kamp å klare å si pent nei til disse småjobbene som ofte tar uforholdsmessig lang tid. Å bare skifte en glidelås som er festet med tre ulike sømmer og gjerne forsterket med lim i tillegg- det tar tid å både plukke ut den gamle og sette i den nye. Og ideelt sett skal det jo se pent ut også…
Lønnsomheten er minimal.
Derfor var det anerkjennende klapp på egen skulder i går da man på høflig måte klarte å stå imot en slik nesten ingen jobb-jobb. For tre spørsmål ut i samtalen var det relativt tydelig at nei, dette var ingen kjekk og grei en times jobb. Dette var mye jobb.
Så ja, målet kan skimtes i det fjerne, men det er et stykke igjen;
i dag kommer det to kunder hit…En som skal hente en ballkjole, og en som skal få sydd inn en ballkjole.
for litt stas er det med disse perlene…
Men neste gang noen ringer. Da skal svaret bli nei. Samme hvor fint stoff det er , eller hvor liten jobben er. Helt sant!
Og dessuten, jeg synes det er stas med sånne jobber innimellom. Det er helt annerldes å jobbe med tyll og chiffon enn stødig ull. Men det skal ikke bli for mye av det.
Så flink du er! Det å bli flinkere til å si nei er mitt store mål fremover også. Jeg har en lang vei å gå, men jeg har faktisk klart det (om ikke til glans...) to ganger denne uka. Det kjennes mest deilig, men litt kjipt og uggent også. Vil jo så gjerne være grei og en sånn som alltid stiller opp...
SvarSlettJA! Det er akkurat sånn det er…Stort sett holder det at stemmen i telefonen sier at det er så fryktelig vanskelig å finne noen som kan hjelpe, og at de har blitt anbefalt å ringe meg…og da sitter jeg i saksa. Og så ender det med at den jeg ikke er snill mot er meg selv.
SlettDet har jeg faktisk tenkt på (har et par kjoler med sånt perlebroderi), FOR en jobb det må være!
SvarSlettDe fleste er maskinsydd! Det er derfor endel perler rasler av ved første nys- de er ikke alltid så godt festet. Jge har håndperlet detaljer på brudekjoler, det er en hersens jobb. Men du, så morsomt likevel!
SlettStå på, heier på deg. Nei er det vanskeligste ordet i verden å få sagt av og til.
SvarSlettJeg øver meg foran speilet…Står der i fullt alvor og sier NEI, det kan jeg ikke. Og i bilen. Men jeg har innsett at det ikke ser helt friskt ut å snakke med seg selv i bil, så jeg vurderer å kutte den øvelsen.
Slett